Hernes perspektiv: Kapitalisme + sosialisme = sant
Det man trodde var virvler i skylaget, i den såkalte «nye økonomien», har truffet de fleste land og de fleste næringsgrener som et haglvær på sensommerstid - uten forvarsel og med stor kraft.
Kjerneområdet for den nye økonomien var Silicon Valley, og kjernen i kjernen er Palo Alto, kommunen som omslutter Stanford University. Hvordan står det til her?
Nedsmeltingen av den nye økonomien er klart merkbar. Den 17. august opplyste Hewlett-Packhard, startet av to Stanford-ingeniører - selve ur-selskapet innen IT - at fortjenesten i tredje kvartal falt med 89 prosent. 6000 ansatte sies opp. Sun Mircrosystems ba samme dag alle ansatte som ikke hadde tatt ut hele ferien om å ta fem dager uten betaling før årets utgang. På samme tid hadde Palo Alto Daily News som hovedoppslag: «Jobless Rate Soars in Valley».
Jeg har besøkt Stanford og bodd i Palo Alto flerfoldige ganger siden tidlig på syttitallet. Skulle jeg velge ett tidstegn i dag, måtte det være en helsides annonse i Palo Alto Times fra 15. august for Moes, som før het Mackies. Dit trekker hardtarbeidende IT-folk for et måltid, et glass vin eller en øl. Moes har nå et spesialtilbud for folk som ikke lenger er så rike som de trodde og har mistet spanderbuksene. I annonsen står det: «Pitchers of Beer for Ex-dot Comers on a Budget!»
Selve symbolet på internettøkonomien forsvinner: Magasinet The Industry Standard meldte 17. august at det måtte innstille. Bladet ble startet i 1998 og minnet på det største om en telefonkatalog med et sidetall på nærmere 300. Etter årets annonsetap var det slanket til 90. Journalistene som hadde opsjoner og håpet på den store gevinsten, står nå uten jobb. Bladet hadde to sentrale tidsserier - en for I.P.O. («Initial Public Offering») og «The Layoff Tracker» som viste oppsigelser fra uke til uke. Etter hvert ble den siste statistikken mest interessant - og nå er altså journalistene i The Standard også del av den.
Men det som startet som et ras blant dot.comerne, sprer seg fort til andre deler av økonomien. Forretningsreiser kuttes. Flyselskapene svarer med å redusere bindingene knyttet til weekend-reiser. Hotellopphold blir billigere. Rubrikkannonsene i avisene faller. Det hyres ikke nye journalister. Alle prøver å kutte kostnader.
Det som skjer i USA forsterkes av problemene ved at regionalmaktene rundt om i verden også stagnerer: Italia og Tyskland, Singapore og Japan, Argentina og Mexico og Brazil. Og de som håpet på at disse skulle kompensere for tilbakeslaget i USA er altså blitt skuffet. Verden opplever det raskeste fall i vekst siden oljekrisen i 1973. Lokomotivene slurer og det er ingen tid for skadefryd.
Siden det ikke er noen enkeltfaktor som forklarer nedgangen og siden den skjer i industrialiserte land og u-land samtidig tror flere og flere at noe nytt oppsving vil vente på seg. Alle retter blikket mot Alan Greenspan, men tryllestaven hans virker heller ikke som før.
Men Stanford University klarer seg bra. Universitetet har en fundas på nær 90 milliarder kroner. Det har vært gjennom et storstilt bygge- og renovasjonsprogram de senere år, og en god del av det som er vunnet gjennom IT-eventyrene ligger igjen som bygninger ved Stanford: Gates Information Sciences og Allen Center for Integrated Systems, for bare å nevne et par. Hele det nye Engineeering Quadrangle er en arkitektonisk fryd, både når det gjelder bygninger og landskapspleie. De som har lyst til å se hva et universitet kan gjøres til, bør komme hit.
Mens den nye økonomien var bygget på innovasjonsevne og risikokapital - og at risikoen var reell viser seg nå - har vi et paradoksalt motstykke i selve Stanford University. Det er klart at det også bygger på inntekter fra mange slags økonomiske virksomheter, inkludert skolepenger fra mange av studentene.
Men deler av institusjonen kunne man også ta som et eksempel på utopisk sosialisme. Svært mye av virksomheten er basert på gaver, ikke på kortsiktig avkastning. Mange av godene er frie. Bibliotekene er fantastiske. Du kan slippe inn, og de som jobber der tar ingen betaling av deg, men vil hjelpe deg etter beste evne - som er uovertruffen. Omgangsformene er uformelle - det er vanskelig å se forskjell på klærne til Nobelprisvinnere og alminnelige studerende. Gleden over bygninger og biblioteker, bokhandel og de mange små spisestedene, trær og parker, kan deles av alle. Det er bare ett krav: Skal du kunne bruke alt, må du selv yte alt du har. Ikke som kortsiktig pengeplassering, men for å flytte kunnskapsfronten en liten bit.
De som vil analysere denne kombinasjonen - av entreprenørkapitalisme og utopisk sosialisme, av privat profitt og offentlig generøsitet, av blikk for fremtidens forretningsidéer og sans for en av tidenes mest eldste og mest levedyktige organisasjoner - universitetene - kan begynne her. Gjerne i nedgangstider.
En som kanskje burde spandere litt tid på det er Jens Stoltenberg. For hvis frykten for nedgang griper Norge før valget, vil Jens aksjer stige i takt med at børsen faller. Men da må han kunne artikulere hvorfor livet er mer enn aksjer og landet er mer enn børs.
