Hernes perspektiv: Grace under Pressure

Men finnes det noen maskuline dyder? Hemingway, forfatteren og buldrebassen som drev i mange geskjefter, fra journalistikk til storviltjakt, men som er mest kjent for sin uforlignelige stil – han brukte pennen som en skalpell og skar vekk alt overflødig – hadde også en definisjon på den fremste av maskuline dyder. I et intervju med den uforlignelige Dorothy Parker formulerte han sin definisjon av «guts»: «Grace under pressure». Mot til å møte og evne til mestre trykk er altså den maskuline kardinaldyd: å bevare roen når det stormer som verst, å gå ned i indre trykk når ytre press og puls øker, å holde hodet kaldt når temperaturen stiger. De som besitter denne dyden bevarer fatningen når andre taper besinnelsen - de gjør ikke bare de rette ting, men gjør dem i riktig rekkefølge. De holder for og holder andre oppe. I moderne sjargong: De mestrer stress.

Stress er, enkelt sagt, forskjellen mellom krav og kapasitet – avstanden mellom det som må gjøres innen en gitt frist og evnen til å makte det. Opplevd stress oppstår når man nærmer seg mestringsgrensen, rommet for valg er lite og konsekvensene av feiling er store. Med ryggen mot avgrunnen og brystet mot løven som nærmer seg, vil de fleste være lettere stresset. Prestasjonsangst vil noen kalle slikt – og da tenker jeg ikke på løven.

Stress oppleves gjerne ved større forandringer – som når du flytter; har konflikter med kolleger, familie eller venner; mister en kjær eller når du må gripe til Viagraen på bryllupsnatten. Stress kan også oppstå ved gradvis møte med mestringsgrensen, som når alderen gjør seg gjeldende og du fortsatt ventes å være en unghest.

Stress er en sinnstilstand som gir seg kroppslige utslag: fra de første tegn som hurtigere puls, raskere pust, svetting og sommerfugler i magen via angst, tretthet og hukommelsestap som så slår ut i forkjølelse, søvnløshet, magesår, hjertelidelser og personlighetsforandringer.

Så hva gjør du når du er oppjaget, det du makter ikke er godt nok og andre blander seg inn? Svarene faller i to grupper: Hva man kan gjøre organisatorisk og hva man kan gjøre med seg selv psykologisk.

Organisatorisk øker stresset med økte krav til ytelse og redusert rom for valg. Den som står ved samlebåndet og ikke kan styre eller veksle tempo skårer høyt på stress. Det samme kan en statsråd der sakene strømmer på, mediene er på nakken og beslutninger ikke kan vente. Eller en journalist, når kildene er usikre, deadline er der – og du sletter i steden for å lagre det du har skrevet. Å bli kastet bakbundet på sjøen har samme preg – film og drama er fullt av fortellinger om folk som settes på slike prøver: James Bond er den som overlever. På den annen side har man yrker som skogvoktere: de bestemmer i stor grad eget tempo, kan velge stien selv og situasjonen er gjerne den samme fra dag til dag – om ikke bjørn eller brann er løs. En viktig organisasjonsoppgave er derfor å utforme jobbene slik at oppgavene ikke blir umulige og gir noe frihet for valg. Og: ikke å sette folk til oppgaver de ikke håndterer.

Det er viktig, for skal du lære, må du oppholde deg i mestringens gråsone: oppgavene må være så mye i overkant at du lærer noe nytt, men ikke så mye at du overmannes av dem. Skal organisasjonen fungere godt, må oppgavene være store og vanskelige nok til at folk kan ta ut og tøye sitt talent og ikke bare kan sluntre unna med halve ytelser.

Psykologisk er det viktigste ikke å tape følelsen av kontroll. Da gjelder det å holde fokus, bevare overblikk og stille spørsmålet: hva er det jeg kan mestre i denne situasjonen? Og: Av det jeg kan gjøre, hva bør jeg gjøre? Noen ganger kan man knapt gjøre noe unntatt mestre egne reaksjoner. Sitter du i et fly, og kapteinen sier at nå går det i bakken, er det ingen grunn til panikk: Siden du ikke kan gjøre noe med situasjonen, kan du rolig overlate den til skjebnen. Sagt på en annen måte: Har problemet ingen løsning, er det ikke noe problem.

Folk som mestrer stress går også gjerne inn i situasjoner i stedet for å trekke seg ut av dem: Er noe på ferde og noen må holde for, har de innstillingen: Dette kan jeg gjøre noe med – og så setter de i gang. De rømmer ikke, de handler.

De bevarer også gjerne oppfinnsomheten når gode råd er dyre – Askeladden i «Prinsessa som ingen kunne målbinde» er den norske klassiker. Han bevarte optimisme og humor i tillegg, og det hjalp ham både til dama og halve kongeriket.

Om du nå ikke har skjønt hvor jeg har tatt deg, får jeg gjøre det helt tydelig: Den fremste av alle maskuline dyder, den beste stresstrening som finnes, er å være mor. For å være mor vil si ikke å kunne overlate jobben til andre, men tvert imot å holde for der andre feiler. Å være mor vil si å utvikle stor simultankapasitet selv om man blir litt oppskjørtet. Å være mor vil si å kunne improvisere og kunne koke suppe på en spiker. Å være mor vil si å måtte holde det gående og holde humøret oppe hos andre når de ønsker å legge seg ned. Å være mor vil si å ta rollen alvorlig uten å ta seg selv høytidelig. Å være mor vil si å se det humoristiske i oppblåste menn. Kort sagt, min gode mann Hemingway, å være mor vil si «Grace under pressure».