Hernes Perspektiv: Frynset ledelse?

Det grunnleggende prinsipp for all lønnsfastsettelse er: Jo større innsats, desto større belønning. De som er best skal få mest. Unntaket er ledere i næringslivet.

Den 20. april kunne Aftenposten rapportere: «Norske toppledere lar ikke børsfall og elendige resultater ødelegge feststemningen. De innkasserer fortsatt store lønnstillegg og bonuser, uansett regnskapsresultater.» I 14 store børsnoterte selskaper var lønnsøkningen for dem 27 prosent, mens den for vanlige lønnstakere var 4,5. I Kværner var for eksempel kursfallet minus 56 prosent - lønnsøkningen for Almskog var pluss 56 prosent.

Hvordan kan det være slik? Her er tre forklaringer:

1. Ledelsesteorien. Den sier at det lederne gjør – i motsetning til det man tror – ikke har noen betydning for bedriftenes overskudd. Da spiller det heller ingen rolle hva de betales. Ledere er nettopp ikke ledere. De er gallionsfigurer som ikke påvirker fartøyets kurs, men som stases til med gull og glitter for å ta seg bra ut.

2. Styreteorien. Den sier at styrene i norske bedrifter ikke består av aksjonærrepresentanter, men av ledere i andre bedrifter. De utgjør en klubb for seg, og gir derfor hverandre lønnsøkninger uansett. De begrunner det med at ledelse er en særlig vanskelig idrett. Men i motsetning til fotball, der norske gode spillere stadig kjøpes av utenlandske lag, er omsetningen av norske ledere til utenlandske bedrifter omtrent null. De som har vært ute, blir etter kort tid sendt hjem. Det er med dem omtrent som med Drillo: Mens norske spillere etterspørres og gjør det bra, var hans karriere som manager ute bare sorgen – det gikk over støvleskaftene, som til gjengjeld var brettet ned. Spillerne er askeladdene – norske managere er som Per og Pål. Men i motsetning til Drillo som led alene, passer norske bedriftsledere på hverandre. Ja, de gir til og med hverandre så store fallskjermer at det lønner seg for lederne å gjøre så store tabber at de blir oppsagt.

3. Aksjonærforklaringen: Den sier at norske aksjonærer er temmelig dumme: de tror at aksjeutvikling er noe som skjer på børsen og ikke i bedriftene. Derfor er de ikke interessert i hva lederne gjør, som derfor får drive på med sitt, som stort sett består i å gi hverandre lønnsøkninger.

Mens aksjonærene ikke reagerer på at ledere som gjør liten forskjell får høy betaling, reagerer lønnstakerne på at ledere forlanger fete tillegg for å preke andres måtehold.

Her har vi en viktig forklaring på frynsegoder. Frynsegoder er de goder og tjenester en ansatt får fra bedriften i stedet for lønn. Hva kan man si om logikken i dem?

Her er det også tre forklaringer:

1. Skjulte tillegg. Siden folk reagerer på ufortjente tillegg, gjelder det å skjule hva man faktisk får. Frynsegoder blir ikke oppgitt når avisene i september publiserer inntekt, formue og skatt.

2. Rustningskappløp. Verdien av et frynsegode avtar straks ligningsmyndighetene har oppdaget det og beskatter det som annen inntekt. For eksempel: Gratis avis fra jobben er ikke mer verd enn lønn hvis man må betale skatt «av fordelen». Aviser var i utgangspunkter ikke beskattet, nå må de oppgis på selvangivelsen. Før hadde få fri telefon, og utgiftene kunne dekkes av bedriften. Nå slipper man ikke så lett. Hjemme-PC er en av de nyeste ordninger. Det er ganske kløktig, siden det kan få arbeidstakerne til å jobbe også i fritiden. Men nå er ordningen blitt ganske utbredt, og da strammer ligningsmyndighetene til. Med andre ord: Utviklingen av frynsegoder er som et rustningskappløp. Kommer det en ny teknologi, kan noen utvalgte i bedriften (eksempelvis sjefen) få den. Og så lenge bare noen få har godet, blir det ingen skatt. Blir det mange nok, svarer futen med en ny skattebestemmelse. Og dermed er man like langt, og et nytt frynsegode må oppfinnes. Det kan for eksempel være en Palm Pilot. Eller det kan være bonuspoeng på flyreiser, gratis Internett-abonnement, eller strategiseminarer med innlagt ektefelle. Noen ordninger er vanskelige for skattemyndighetene å ta. Representasjonskonto er eksempel på de vanskelig kontrollerbare. For eksempel vil journalister som har vanket på Tostrup være blant de første til å vite at dersom man åpner kranene gir det tilgang til kildene – og hva som skjuler seg bak regningen kan være så ymse: det finnes da anonyme kilder, ikke sant?

3. Forskjellsbehandling. I norsk politikk søker man å oppnå to ting på en gang: Større likhet og større forskjell. Større likhet skjer gjennom kronetillegg, større forskjell skjer bl.a. gjennom frynsegoder. For de er ikke likt fordelt. Stort sett er det de som har mest fra før som får de nye frynsegode før futen våkner. Ta Business Class på fly: Det er selvsagt ikke noe i veien for å beskatte den høyere enn Economy Class. Så lenge det ikke gjøres, er bedre videoutstyr ved plassene og mer champagne i glassene eksempler på subsidiert luksus – sammen med bonuspoengene som dobles for dem som reiser best.

Skatteunndragelse er folkesport nr. 1. Ved frynsegoder kan det skje i lovlige former. Derfor nedlegges det så mye arbeid i å utvikle nye, slik at forspranget til skattemyndighetene kan holdes, enten det er gratiskort til treningsstudio eller vaskehjelp hjemme.

De som hevder at nordmenn ikke er oppfinnsomme har rett når det gjelder patenter. Men hos oss tar oppfinnsomheten en annen retning: Når det gjelder frynsegoder er vi like gode som noen.

Når det kommer til stykket, er kanskje den viktigste effekten av frynsegoder rent terapeutisk: Det er godt for folkehelsen om folk mener at de lurer myndighetene når de i virkeligheten lurer hverandre.