Hernes perspektiv: For god til å være sann

Som nyslått stortingsrepresentant gikk han seg inn i nordmenns bevissthet ved å rusle hele veien hjemmefra i Hardanger til Løvebakken. Noen gnagsår flere og noen kilo lettere, kunne han innta sin plass blant folkets kårne.

Sponheims begavelse består i at han snakker bedre enn han tenker. Med usvikelig teft for overdrivelser og fornærmelser, enten han uttaler seg om Harry-adferd, svenskehandel, norsk mat, Skjåk-skinke eller politiske motstandere, får han oppslag. I forhold til partiets størrelse, slår ingen ham i antall overskrifter. Problemet nå er at luften går ut av lille Venstre proporsjonalt med de fete overskrifter om oppblåste Sponheim. Der Odd Einar Dørum skårer på soliditet og dyktighet, valser Sponheim hele tiden ute på kanten av stupet og truer med å trekke Venstre med seg i avgrunnen.

Siste eksempel er den såkalte Lillesand-saken.

For det første: Legg merke til at den ikke heter «Sponheim-saken». Grunnen er enkel: Det er for mange Sponheim-saker til at de kan holdes fra hverandre ved å knyttes til hans navn. En «Sponheim-sak» er ikke lenger en enkeltsak – det er en genre, der innholdet skifter og bare hovedpersonen er konstant.

For det andre: Lillesand-saken dreier seg i det ytre kun om boplikt, men står i virkeligheten om langt mer. Utgangspunktet var Dagbladets avsløring av at Sponheims Landbruksdepartement hadde omgjort et vedtak om boplikt for en fritidseiendom i Lillesand. Den som tjente på avgjørelsen, var Sponheims partifelle, Henrik P. Thommessen, som fikk grønt lys (Venstre er et grønt parti) til å avsette sin skjærgårdsperle uten boplikt. Det ga partifellen en gevinst på nær åtte millioner kroner.

Men saken står om langt mer: Om likhet for loven (skal venstrefolk få statlige pengegaver av sine statsråder?). Om lokaldemokrati (sier Venstre en ting, men gjør det motsatte?). Men fremfor alt står den om forvaltningsrutiner og – det farligste for Sponheim – om informasjonsplikten overfor Stortinget.

Nå skal saken behandles av Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomité. Hva bør den gjøre? Nøkkelspørsmålet i slike saker ble gitt oss av Senator Sam Ervin, som ledet høringene om Nixons rolle etter Watergate: «What did the President know, and when did he know it?» Så hva har Sponheim sagt?

For det første at han ikke kjente saken før Dagbladet kontaktet ham. For det andre at avgjørelsen ble fattet «på et faglig, juridisk grunnlag». For det tredje at «det ikke var politikk i den». For det fjerde svarte han en delegasjon ledet av ordføreren i Lillesand at «den politiske ledelsen ikke har vært inne i saken.»

Når det gjelder de to første påstandene, er problemet dette: avgjørelsen gikk på tvers av vedtak i kommune, fylkeskommune, departement og sivilombudsmann. Når en avgjørelse går på tvers av alle faginstanser, er det da «ikke politikk i den»? Står Sponheim ved at hans embetsverk ikke informerer sin politiske ledelse i så kontroversielle saker? Her må Kontrollkomitéen selvsagt innkalle og spørre også embetsverket i Landbruksdepartementet om dette.

Det er nok en grunn til å innkalle ledelsen for Landbruksdepartementets embetsverk til Kontrollkomitéen. For den har sagt at departementets «politiske ledelse ikke var kjent med» saken før den havnet i mediene. Men nå opplyser Sponheim selv at hans statssekretær har behandlet saken. Da har Sponheim gitt falske opplysninger til delegasjonen fra Lillesand. Og embetsverket har gitt falske opplysninger til Dagbladet. Hvem snakker sant?

Nå legger Sponheim til at han tidligere burde informert Stortinget om statssekretærens rolle – for ikke å gjøre det er jo et brudd på den informasjonsplikt en statsråd har overfor Stortinget.

Sponheim sier enda en ting; at «han personlig ikke har hatt noen befatning med saken». Men hvordan kan han si slikt, all den tid at han allerede en måned før han nå er begynt å krype mot korset, påsto overfor delegasjonen fra Lillesand at det hadde vært en ren embetsavgjørelse? Undersøkte han ikke saken engang før han møtte delegasjonen? Eller kjente han til statssekretærens rolle – og fordreide bildet? Videre: Vet han ikke at han personlig er ansvarlig for alt hans embetsverk gjør, enten han har vært inne i saken eller ikke?

Poenget er at denne saken er blitt verre og verre for hver gang Sponheim har uttalt seg. For nå vet vi nok til at enten embetsverket eller Sponheim, statssekretæren eller alle tre har løyet. Kort sagt: What did Sponheim know and when did he know it?

På spørsmål fra Dagbladet om han tåler flere riper, sier Sponheim: «Syns du jeg har så mange riper da?» I sin særegne stil legger han til: «Mange syns jeg ser bedre ut med riper». En av dem som syns det, heter vel Henrik P. Thommessen. På den annen side: Det er vel like mange som synes at ripene er blitt så mange nå at Sponheim ser ut som han er helt sandblåst.

Med dagens politiske konstellasjoner kan Sponheim likevel overleve politisk. Tyskerne har et uttrykk som passer bedre på Sponheim enn på noen annen: «Die Treppe rauffallen». Det betyr å ramle oppover trappa.