Hernes perspektiv: Filosofi og PR

Dagens spalte skal sette deg i stand til å bestå forberedende prøve i filosofi. Pensum er kort – men lærdommene viktige.

En vesentlig del av filosofien omhandler hva som er – altså virkeligheten. Denne grenen har sitt eget navn (filosofer er store produsenter av ord): ontologi.

Ontologiens hovedspørsmål er: Hva er virkelig? Det har fem svar:

1. Virkeligheten har lite med virkeligheten å gjøre.

2. Det som er, er det du ser.

3. Verden er ikke det den er – den er det du tror den er.

4. Det folk tror er virkelig, er virkelig i sine konsekvenser.

5. Virkelighetsmakeri (kanskje av størst interesse for Økonomisk Rapports lesere) er en næringsvei.

La oss ta disse tesene etter tur.

1. Virkeligheten har lite med virkeligheten å gjøre. Det er en gammel lærdom (jfr. de gamle grekere) at virkeligheten alltid er forkledd: det som synes er noe annet enn det som er. Filosofene bruker gjerne bordet som eksempel – kakker du på det, kakker du ikke på et bord, du kakker på en sverm av elektroner som fyker rundt atomkjerner så raskt at det kjennes hardt ut. Det er omtrent som en av disse roterende skopusse-maskinene – de er jo egentlig ganske bløte, runde koster. Men fordi de snurrer så fort, kjennes de harde når du stikker tåa borti. Og bak atomene skjuler det seg en annen verden – av bølger og kvarker og saker og ting. Verden er blåner bak blåner. Det samme gjelder folk – de er selvsagt ikke det du tar dem for å være, slik det hyppig demonstreres når samfunnstopper faller. Med andre ord: Å leve vil si å bli lurt. Å bli klok, vil si å bli litt mindre lurt for hvert år som går.

2. Det som er, er det du ser. Det du ser er ikke virkeligheten – det du ser er et bilde av den. Skarpest ble dette formulert av maleren Matisse. Et av hans malerier av en elegant, men merkelig skapning ble en gang kritisert med følgende utsagn: «Det der er jo ingen kvinne! « Hvorpå han svarte: «Dette er ikke en kvinne – det er et bilde av en kvinne! « Slik er det med alt. Nå til dags kalles det image. Det som eksisterer for oss, er ikke eksistensen «an sich», men bildene av den «für mich». Og selvsagt kan avstanden være stor mellom bilde og virkelighet, slik det var det mellom Matisses maleri og modellen av kjøtt og blod. Kort sagt: Verden er en hildring.

3. Verden er ikke det som er, den er det du tror den er. Fordi det er avstand mellom bilde og virkelighet, kan du tro at de er ett og det samme. Du kan tro at jorda er flat, selv om den er rund. Du kan tro at politikken blir som lovet, at varen er som i reklamen eller at personen er den han eller hun utgir seg for. Det er selvsagt feil – verden er en bløff. Hverken Mao eller Pol Pot var søndagsskolelærere, til tross for det Steigan, Allern og Øgrim prøvde å få oss til å tro.

4. Det folk tror er virkelig, er virkelig i sine konsekvenser. Dette kalles Thomas-teoremet (etter sosiologen William I. Thomas). For eksempel, selv om tillit er ubegrunnet, handler folk på grunnlag av den. Tror du at du kommer til Valhall hvis du går berserk, kan det få konsekvenser for lørdagsopplegget. Tro kan flytte fjell – og legge nasjoner i ruiner.

5. Virkelighetsmakeri er en næringsvei. Her er vi fremme ved essensen. Det gjelder å lage det bilde folk ser, mistar for virkeligheten og derfor styrer deres handlinger – handlingene er jo høyst virkelige! Poenget er å skape et godt inntrykk, selv om det er et skjevt avtrykk av virkeligheten. Dette kalles PR. Noen kaller det informasjonsformidling – i virkeligheten er det illusjonsformidling.

Når vi nå har ontologien på plass, behøves bare et enkelt eksempel for å vise at filosofien holder, i alle fem ledd. Det kan hentes fra skandalebransjen.

I fjor holdt Fp.U. et landsmøte i Langesund. Det vil si, virkeligheten var en annen. Men denne virkeligheten ville partiledelsen, Carl I. Hagen og Siv Jensen, ikke se – de så en kronprins i stedet. De trodde de kunne tie. Og fortielse var et opplegg for å sikre fortsatte støtte blant velgerne. For ble fakta kjent, måtte det få konsekvenser for kronprinsen. Da ledelsen ikke lenger kunne holde lokk på saken, kom konsekvensene. Da måtte en ny virkelighet konstrueres. For det første ved å fremstille saken som om de skadelidende parter her var 1) kronprinsen, som hadde forløpt seg; 2) Hagen og Jensen som etter måneders fortielse ble tvunget frem i lyset og til selvmedlidende gråt. På spørsmål om han ville be kronprinsen trekke seg, sa Hagen at han ikke ville svare på «hypotetiske» – altså ikke-virkelige – spørsmål! Noen dager senere sier Hagen at han håper kronprinsen kan komme tilbake fordi det er «mannen Terje Søviknes som har sviktet, og ikke politikeren». Altså: Virkeligheten er ikke én virkelighet, men to.

Filosofiens mål er å lære systematisk skepsis. Når en partileder (Hagen) som selv sviktet ved å tie, forteller oss at virkeligheten er dobbel, bør enhver filosof si: «Og det skal du få oss til å tro!?!»