Hernes perspektiv: Fiender som drivkraft
En av de underligste sakene som har versert i norsk presse de siste ukene, er maktkampen om Orkla, som bare overgås av maktkampen i Arbeiderpartiet.
Den 5. september var banneroverskriften i Aftenposten «- En høyt respektert næringslivsleder med tilknytning til Orkla står bak kampanjen». Uttalelsen kom fra Stein Erik Hagen, som på denne måten karakteriserte den påståtte bakvaskelsen av ham selv, Christen Sveaas og Tore Lindholt, med ryktespredning, skittkasting og sverting. Hensikten med kampanjen skulle være «å undergrave vår autoritet og respekt. Jeg har en følelse av at dette er en hevnaksjon, sa Hagen». Alle skjønte at «den høyt respekterte næringslivsleder med tilknytning til Orkla» var Jens P. Heyerdahl d.y., selv om Hagen på direkte oppfølging mumlet forblommet «Jeg vil ikke svare på spørsmål om enkeltpersoner».
Den bredere bakgrunn er at Jens P. Heyerdahl d.y. for et par år siden måtte gå som toppsjef i Orkla etter et aksjonæropprør der Stein Erik Hagen, Christen Sveaas og Tore Lindholt fra Folketrygdfondet ikke bare var de sentrale aksjonærer, men også de sentrale aktører som skubbet Heyerdahl utfor stupet.
Det er neppe rett å si at Heyerdahl ønsket sin egen avgang. Tvert imot, han har nok og med god grunn sett på Orkla langt på vei som eget livsverk, og på sin avgang som toppsjef nærmest som en landsforvisning omtrent som da Napoleon ble forvist til Elba. Og som Napoleon har han nok hatt sine tanker både om fjernkontroll og gjenerobring av det tapte land og den tapte ære. Slikt skaper ikke de hjerteligste følelser. Derimot kan det skape de sterkeste drivkrefter.
Historien gir oss mange eksempler. Det praktiske livs menn og kvinner er på ingen måte bare drevet av ønsket om slående resultater av ønsket om å lansere nye produkter eller av å vinne markedsandeler. Drivkraften kan vel så mye være å knuse rivaler og få hevn en gang for alle gjerne i former som gjør at man likevel fremstår som samfunnsstøtte, snill og god.
Dette er ikke begrenset til næringslivet. Sommerens føljetong har vært rivaliseringen mellom Jagland og Stoltenberg, der foregitt åpenhet og et formentlig oppgjør med «ukulturen» var en del av selve ukulturen.
Og om det skjer skittkasting og knivkasting i politikken, må man ikke tro at vitenskapens høye haller er unntak fra normaltilstanden. Tvert imot, det er skrevet hele bøker om kiving innen forskningen der rivaliserende personer eller grupper står mot hverandre. Amerikaneren Robert Gallos framferd for å få æren for oppdagelsen av HIV viruset som forårsaker AIDS ved å rappe en prøve fra den franske oppdager, Luc Montagnier, er beskrevet i stor detalj i en bok som kom tidligere i år. En annen finner man i «Rivals: Conflicts as the Fuel of Science». Her fortelles på nytt historien om den bitre og lite vakre striden mellom Newton og Leibniz om forrangen til differensialregningen bare en slik strid blant mange. Og man skal ikke ha deltatt mye på akademiske seminarer før man oppdager at det ikke bare er tanker, men også gift som utveksles og da ikke bare blant medisinere! Teknikkene er mange den uskyldigste er kanskje ikke å sitere en motstander fordi fotnoter telles i den akademiske verden: jo flere sitater, desto høyere status.
Slik kunne man fortsette horisonten rundt og ta med alle profesjoner, fra kiving innen departementsavdelinger til hatske utfall mellom kunstnere. Idrettsledere holder foredrag om «mens sana in corpore sano» og om olympiske idealer men de greske guder var stadig på hevnern med de mest groteske grep.
Det merkelige er ikke at dette skjer det merkelige er at det ikke er gjenstand for noen systematisk behandling der hvor landets ledere utdannes. På NHH og BI brukes dager og år på matematisk fremstilling av hvordan foretak og deres ledere tar sikte på å maksimere profitt, mens det de er ute etter rett som det er og kanskje like ofte er å ta rotta på personlige fiender. Hevnlyst kan være en like sterk drivkraft som havesyke, og millioner kan settes over styr for å knekke motstandere. Verken i de mikroøkonomiske lærebøker eller i ledelsesteorien får dette noen plass. Forberedelsen består i å lukke øynene for verden slik den faktisk er.
Behandlingen av det som skjer når man dels går bak ryggen på hverandre og dels stikker kniver i den, sniker i kulissene og gjemmer seg bak forhengene, kaster skitt og blander malurt i begrene, den får man ikke i lærebøkene, men i de store drama. Skal man skjønne Heyerdahl og Hagen, har man langt mer igjen for å lese «Hamlet» enn ved å studere «The Seven Habits of Highly Effective People». Et skuespill av Shakespeare går utenpå alt som finnes av lederkurs.
Å tro at folk veiledes av fornuft er en vakker tanke men virkelighetens verden, den finner man i diktningen.
