Hernes perspektiv: Dyder og laster

I denne ukens nummer av Økonomisk Rapport kan vi lese om Anita Roddick og The Body Shop. Den 27. november 1999 holdt hun en innledning ved «Globalization Tech-in» i Seattle. Det var et både gnistrende og dundrende angrep på globalisering i sin alminnelighet og på Verdens Handelsorganisasjon I sin særdeleshet. Hun sa bl.a.:

«The truth is that the WTO, and the group of unelected trade officials who run it, are now the world’s highest court, with the right to overturn local laws and safety regulations wherever they say it ‘interferes with trade’.

This is world government by default, but it is a blind government. It looks at the measurements of money, but it can’t see anything else. It can recognize profits and losses, but it deliberately turns its face away from human rights, child labour or keeping the environment viable for future generations.

It is government without heart, and without heart you find the creativity of the human spirit starts to dwindle too.

The trouble is that the current trading system undermines anybody who tries.» (Hele foredraget finnes på http://gos.sbc.edu/r/roddick.html)

Med andre ord: Selv hun som prøver å være moralsk høyverdig, motarbeides av det systemet hun virker innenfor!

Det er altså intet å innvende mot den høye moralske profil – men reportasjen i denne ukens ØR viser at virkeligheten er noe mer sammensatt – de observasjoner ØR gjør er ikke bare flatterende for predikanten.

Og dermed kan vi bevege oss fra observasjon til refleksjon. Spørsmålet som kan stilles er dette: Hvor avhengige er vi av at folk holder moralske mål? At de tar hensyn til andres tarv når de treffer egne valg? Er det fra de gode eller slette motiver, dyder eller laster, at økonomisk rikdom oppstår?

Om dette er det to teorier. Den ene sier at den enkeltes moral og vandel er selve samfunnets grunnlag. Du skal gjøre mot din neste som du vil at din neste skal gjøre mot deg selv. Og selv om du ikke blir knepet for å gå over streken, er vi alle i det lange løp best tjent med at alle holder seg innenfor rammene. Du bør kunne se deg selv i speilet.

Den andre oppfatningen ble skarpt formulert av en lege av hollandsk herkomst som praktiserte i England på begynnelsen av 1700-tallet. Han het Bernard Mandeville (1670-1733), og skrev en eventyrfortelling med tittelen «The Fable of the Bees; or, Private Vices, Publick Benefits,» som første gang utkom i 1714.

Mandeville begynte med et av de mest velordnede samfunn vi kjenner – bikuben. Og han beskrev biene som kyniske, selvsentrerte og iherdige – og bikuben rik på honning og sterk utad.

Men så går en vekkelse gjennom bikuben, alle bier blir mirakuløst omvendt, blir dydige og altruistiske. Alle forsøker å gjøre det beste for andre, men med det resultat at ineffektivitet og velment, men dårlig omsorg blir resultatet.

Dermed endte han opp med et hårreisende paradoks: det er de private laster som gir fellesskapet goder – «private vices, public benefits». For det er trangen til luksus og makelighet som gir alt det unødvendige konsum som trengs for å holde økonomien i gang – ønsket om den siste «gadget», ville vi si i dag;

- det er forfengeligheten og ønsket om å breie seg og briske seg – bygge på huset og fornye badet som skaper behov for nye varer;

- det er misunnelsen og ønsket om alltid å være bedre enn naboen som får oss til å jobbe for å få mer;

- det er grådigheten som gjør at vi forsøker å kare til oss mest mulig – også det vi ikke kan ta med oss til himmelen.

Selv noe så enkelt som en staselig rød jakke som vi ikler oss fordrer mange produksjonsoppgaver: å avle sauer, kare, spinne, veve, sy, selge – altså en utstrakt arbeidsdeling. Ja, selv kriminalitet gir økonomisk oppsving fordi det nødvendiggjør dører, låser, politi, advokater, fengsler, fangevoktere, moralprekere – og gir grunnlag for påskekrim, forlagshus, filmindustri og NYPD Blue.

Som leseren sikkert har været, foregriper Mandevilles beskrivelse av den velstående bikube den økonomiske teori som baserer seg på egeninteresse. Ja, Mandevilles kjetterske filosofi sier at et velfungerende samfunn ikke er motstrid til slette personlige egenskaper. Som Adam Smith sa det: «Det er ikke fra slakterens, bryggerens eller bakerens velgjørenhet at vi venter maten på bordet, men fra deres blikk for egen interesse. Vi appellerer ikke til deres humanitet, men til deres egenkjærlighet, og taler ikke om våre egne behov men om deres gevinst ved å gjøre det som kommer oss selv til gode. Det er bare tiggere som avhenger av andres velgjørenhet.»

Harde bud altså: Egoismen transformeres til «Wealth of Nations». Smiths budskap var: Med sterke institusjoner kan slette egenskaper omformes til gode samfunn.

For alle dem som nå applauderer vilt, er det bare et poeng man bør understreke: Skal systemet fungere, trengs altså sterke institusjoner: Stortingsrepresentanter som innfører nye regler, lover som virker, politi til å håndheve dem, byråkrater som lager detaljbestemmelser, skatteoppkrevere som sørger for at alle de andre offentlig ansatte kan leve av det – altså følge sin egeninteresse og dermed ivareta fellesskapets.

Kort sagt: Kapitalismen er selvbyråkratiserende. Den som klager over skjemavelde og lovjungel, kan begynne med å se seg selv i speilet.