Hernes perspektiv: Dumme journalister og troll til medier

Etter Radioteatret i gamle dager, pleide man først å fortelle hvem som hadde spilt hovedrollene – for eksempel Toralv Maurstad som Peer Gynt og Wenche Foss som Mor Åse. Så kom en hel rekke skuespillere som bare ble nevnt ved navn, men uten å angi rollen. De falt i kategorien «Desse var også med:…»

I dagens medieverden er oppsetningen omtrent den samme: Noen har hovedroller og noen er statister i utkanten av skjermen, men likevel så absolutt med. Paradeeksemplet fra det siste år er Sven O. Høiby, Mette-Marits far. Noen er fortørnet over at han hekter seg på kongefamilien – og balanserer på kanten om han ikke går over streken. Akkurat denne balansegangen gjør ham til et fristende objekt for mediene: noe de kan skrive om og folk kan snakke om.

Han faller inn i en klassisk og klar rolle – hoffnarrens. Og dette har Høiby en klar forståelse for. Til Dagbladet sier Høiby at han ikke har noe mot å bli oppfattet som en hoffnarr. «Jeg har alltid vært glad i humor og show,» sier han til Dagbladet. I regi av Se og Hør drar han på Venezia-ferie med Cowboy-Laila og han holder oss i spenning om han vil skrive Marius-bok.

Rollen som hoffnarr er spilt i mange land og kulturer. Norsk har hentet betegnelsen fra tysk. Men engelskmennene hadde sin «court jester», franskmennene sin «fou du roi», kineserne sin «you». Felles for disse typene, var at de kunne fortelle uærbødige vitser, drive ap med hoffets høye herrer og adstadige damer, ja, til og med slå en vits på selve monarkens bekostning – det som i en annen kontekst ville vært den rene majestetsfornærmelse. Hoffnarren kunne fortelle sannheten uten å risikere å miste hodet, og si høyt det alle kunne se var sant når det først var sagt. Og alle – iallfall unntatt objektet for vitsen – kunne le befriende når den var uttrykt. I tillegg kunne de ofte mime og sjonglere og danse og synge. Kritikken kunne ikke være åpen, alvorlig eller direkte – det var selve den humoristiske form som gjorde det hele tolerabelt. Narren satt ved kongens side og en konge uten hoffnarr var som en konge uten krone. Men av og til rant begeret, narren ble jaget fra hoffet og måtte dra på vandring til mer bifallende publikum. Nettopp ved å si sannheten, ble narren ansett for å være på undersåttenes side.

Høiby er omfavnet av journalister. Men det er åpenbart at en del av dem egentlig anser ham for å være en konkurrent. Det vil si, de går inn i samme rolle, narrens, men uten noen rolleforståelse.

Et eksempel har vi i de prominente NRK-journalister Jon Gelius, Ingolf Håkon Teigene, Svein Bryn og Kjell Kristian Rike. Felles for dem er at de har latt Se og Hør, på samme måte som Høiby, betale flotte ferier for seg og familien. Gelius og Bryn dro på guttetur til Spania, Rike til en gresk øy med kona, Teigene til Italia med barna – selvsagt uten å forespørre sine foresatte. Det er VG som avdekker dette.

Mangelen på rolleforståelse kommer til uttrykk når de fire skal bortforklare hva de har gjort. For mens hoffnarrene av og til viste baken bar, knipes journalistene her med shortsene nede.

Gelius sier: «Vi fikk dekket det meste av reisen. Men hvorfor intervjuer dere meg om dette? Det er jo en hel haug med folk som har gjort dette.» - Ja, Gelius, det er en hel haug som snyter på skatten, så hvorfor skal journalister grave i slikt?

Og både han og Teigene påstår at de selvsagt er kritiske journalister. Gelius sier: «Jeg har dekket en av de sakene om Se og Hør som har vekket mest debatt. Det var da prinsesse Märtha kritiserte bladet,» mens Teidene også påberoper seg forsvaret for de kongelige: «Jeg gjorde blant annet et kritisk intervju med Nelvik i forbindelse med deres håndtering av prinsesse Märtha». Med andre ord: Hvis man sier noe kritisk om Se og Hør, særlig i hoffsaker, kan man få en smøretur av bladet etterpå.

Bryn sier «Se og Hør ville lage en reportasje fra en spesiell feriesituasjon, og dekket bare de faktiske reiseutgiftene våre. Så jeg har ingen bindinger til Se og Hør.»

Og endelig Rike som kjekt sier «Jeg lar meg ikke betale». Men når han blir spurt: «Men er ikke en gratis reise å få betalt?». «Ja, men jeg gjorde en jobb for Se og Hør. Hvis bladet vil ha bilder fra Korfu til sitt feriebilag, synes jeg det er rimelig at de betaler for reisen.»

Dermed er katta ut av journalistenes sekk: De har tatt seg betalt, selv om det skjedde i naturalia. De vil helt sikkert føre det opp i selvangivelsen.

I mellomtiden kan vi andre se det som en god utvikling at mediene snart blir selvforsynt med stoff ved at journalistene bare rapporterer om hverandre: for eksempel NRKs ved «kritiske» intervjuer med Se og Hørs, mens Se og Hørs rapporterer om betalte ferieforlystelser av NRKs journalister.

Og samtidig resignert registrere at det er bedre med en hoffnarr som Høiby som skjønner rollen, enn med journalister som klovner seg ut uten å skjønne bæret.