Hernes perspektiv: Dobbeltroller og de to blekkhus

Flere som var høyt på strå gjorde fatale feil når grådigheten gikk over opptuktelsen. De som skulle øke aksjonærenes avkastning, gikk inn i en rekke lugubre transaksjoner for å øke verdien av sine opsjonsavtaler. Revisorene i Arthur Anderson satte i gang en gigantisk makuleringsoperasjon for å skjule at de ivaretok bedriftsledelsens interesser og ikke eiernes eller arbeidstakernes – de ble belønnet for maskepi.

Nå avdekker Økonomisk Rapport at mange advokater i norske bedriftsstyrer også selger tjenester til de samme styrene eller bedriftene. Det illustrerer på slående vis et allment problem – dobbeltroller som kan føre til dobbeltspill. Dermed over til forelesningen.

Problemstillingen er denne. Verden er enkel når enhver jobber for seg selv. Vi har forestillinger om urkapitalismen av enmannsbedrifter eller urlandbruket med småbønder uten ansatte. Da er det for hver enkelt et sammenfall i interesser mellom den som instruerer og den som eksekverer – rett og slett fordi begge roller ivaretas av en og selvsamme person. Man instruerer så å si seg selv og handler på egne vegne.

Vanskene oppstår straks man har et system der en gir oppdrag til en annen. I juridisk språk kaller oppdragsgiveren prinsipal og oppdragstakeren agent. Agentens oppgave er å handle på prinsipalens vegne. Prinsipalens interesser skal styre agentens handlinger – ikke agentens egne interesser.

Men dermed åpenbares at det ikke er noe automatisk interessefellesskap mellom prinsipal og agent. Blir agenten agent også for seg selv, kommer han i en dobbeltrolle. Agentens personlige interesser kan stå i strid med prinsipalens og han kan skyve plikten overfor prinsipalen til side av hensyn til egen tarv. Dobbeltrollen skaper fristelser, og mange faller.

Agenter kan være alt fra styremedlemmer til statsråder, fra leger til lærere, fra akvisitører til advokater.

Hva er de vanligste formene for dobbeltroller og interessekonflikter? Her er noen:

• Egenhandel: En ansatt kan bruke stillingen til å kjøpe varer eller tjenester fra et selskap han selv eier. Eller han bruker sin stilling til å skaffe en jobb til egne barn selv om de er dårligere kvalifisert.

• Maktsalg – man mottar en personlig fordel – for eksempel en utenlandstur – for å på utilbørlig måte å fremme en bestemt parts interesser.

• Bruk av privilegert informasjon – som når en embetsmann får vite at staten planlegger en stor utbygging og kjøper grunn i ektefellens navn.

• Smøring: Som ansvarlig for innkjøp mottar du personlige gaver fra leverandørene – og kan dermed falle for fristelsen til å bruke bedriftens ressurser til å oppnå private fordeler. Eller du har myndighet til å gi rabatter og gir dem til klienter som gir deg en returfordel.

• Bigeskjeft der problemene oppstår hvis du påtar deg så mange oppdrag utenfor jobben at du ikke har tid eller ork til å gjøre selve jobben.

• Illojalitet – for eksempel etablering av en privat virksomhet i direkte konkurranse med din arbeidsgiver (legespesialister på offentlige sykehus er ikke sjelden spesialister også på dette).

Advokater i styrer kan havne i flere av disse fellene. Spørsmålet er om det finnes noen enkel test på når man er i faresonen? Svaret får man ved å stille et enkelt spørsmål, som gjerne kalles tillitstesten: Ville jeg stole på avgjørelsene til en annen person i min situasjon?

Den klassiske norske beskrivelse av eksemplarisk håndtering av interessekonflikter finnes i historien om embetsmannen som på 1800-tallet hadde utstyrt seg med to blekkhus – ett for gjerninger i embets medfør, et annet for privat korrespondanse. Han satte en standard som ikke alle når – noen hver kan bruke arbeidsgiverens IKT for personlig e-post.

Men hvis du foretar det lille tankeeksperiment som tillitstesten er og kommer til at du ikke ville stole på andre i ditt sted, da er konsekvensen logisk enkel å trekke men sosialt vanskelig å ta: Kom deg ut!