Hernes Perspektiv: Den rasjonelle stupiditet

Økonomisk teori er bygget på forutsetningen om rasjonelle aktører. Ja, hele koblet i det økonomiske liv består av den slags vesener: produsenter, konsumenter, aksjonærer, bankierer, industrialister, grosserere, styreformenn, spekulanter – hele bunten skal være av det rasjonelle slaget. Der man før tok de gamle grekere som forbilder, henter man nå idealene for atferd i mikroøkonomiske lærebøker der gudebildet av mennesket presenteres: beslutningstakere som er fullt informert om alle konsekvenser av sine handlinger som øyeblikkelig kan beregne hva som gir det gunstigste utfall.

Når mennesker begynner å tillegge seg guddommelige evner, ligger det mer nær å minne nettopp om et gresk ord: hybris. Det betegner den arroganse, den overdrevne selvforherligelse som fører til at man blir slått ned av nemesis – den uomgjengelige straffedom som rammer den som tror seg høyt hevet over oss andre i hurven. På godt norsk: Hovmod står for fall.

Spørsmålet vi kan stille er dette: Er det kanskje nettopp den arrogante overtro på rasjonelle aktører som stammer fra økonomistudiets grunnpensum som etter hvert hos næringslivets aktører lett slår innover i selvforherligelse?

Nylig har vi sett en serie eksempler på næringsdrivende som har forsøkt å hensette seg selv på Olympen, og som nettopp er rammet av nemesis. Illustrasjonen fremfor noen er Enron-skandalen – som for eksempel New York Times økonomiske kommentator Paul Krugman antar vil få langtidsvirkninger vel så store som anfallet mot World Trade Center.

Det interessante er ikke bare de kriminelle forhold som er avdekket – både hos Enron og hos revisorfirmaet Arthur Anderson. Vel så interessant er at de som har stått for de gigantiske misèrene nettopp mente seg høyt hevet over hopen – loven gjaldt selvsagt, men ikke for dem. Nærmere våre breddegrader har vi fulgt Percy Barnevik og Gøran Lindahls fall fra tindene etter at de hadde inngått pensjonsavtaler på til sammen 1,5 milliarder kroner. Og hjemme i Norge har vi hatt vår egen rekke av prakteksemplarer, fra Pål Kraby til Erik Tønseth og Kjell Almskog.

Styrene slipper heller ikke unna: Lederen i den sveitsiske aksjespareforeningen, Hans Jacob Heitz gir ABB-styret som underskrev avtalen med Barnevik, den gang ledet av Peter Wallenberg, det glatte lag. Kværner-tillitsmannen Rolf Utgård har underlig nok gått fri i Norge – han snakker proletariat, men ga pengebingen til kaksene.

Hovedpoenget er imidlertid ikke personlig hovmod og grådighet. Hovedpoenget er at man ut fra lærebokens prinsipper om rasjonalitet kan lage de mest forskrudde systemer og dermed gi opphav til kriminalitet. Ta følgende ordning: Det er selvsagt rasjonelt å lage belønningssystemer for sjefer slik at jo mer bedriften tjener, desto mer får disse selv i posen. Det vil føre til økt innsats for å øke inntjeningen og alle kommer bedre ut: aksjonærene oppnår bedre kurs, lederne høyere lønn og arbeidstakerne sikrere jobb. Kort sagt: En såre fornuftig ordning, på skrivebordet og på første generalforsamling.

Men så var det virkeligheten da, og den er en annen. Et eksempel så vi nylig ved de bonusordninger som var etablert for SAS-lederne. Men den fornuftige ordningen fungerte slik at lederne fikk fete tillegg selv om det gikk skitt med bedriften. Sluttresultatet var selvsagt ikke at de ansatte (hvis jobber kom i faresonen) jublet. Heller ikke at aksjonærene (hvis verdipapirer falt) applauderte. Ja, selv en så ihuga forsvarer av private ordninger som finansminister Per-Kristian Foss refset styret i SAS: han mente det var «uklokt» å gi 20 millioner i lederbonus når selskapet gikk med milliardunderskudd. Og passasjerene, konsumentene, syntes selvsagt dette er en lurvet lederkultur når de øvrige beslutninger går ut på ruteinnskrenkninger, oppsigelser og permitteringer.

Et annet eksempel gir Enron. Der fikk direktørene svære bonus når de nådde visse mål for aksjenes børsverdi. Førte det til økt innsats? Selvsagt – men innsatsen gikk ut på å trikse med plasseringer og regnskaper, alt for å gi skinn av en vekst som ikke fantes.

Det er flere konklusjoner man kan trekke av disse eksemplene. Her er noen:

• Bedriftenes tall kan man ikke stole på. Der man i Katarina den Stores tid i Russland ble lurt av Potemkin-kulisser (fasader som så ut som frodige landsbyer) blir man i vår tid lurt av regnskaper.

• Styrer kan man ikke stole på – de ivaretar ofte ikke aksjonærenes interesser, men styremedlemmenes.

• Aksjonærene kan man ikke stole på – de lar seg lett lure, for eksempel av lederbonus, fallskjermer eller andre ordninger som øker risikoen for tap.

• Meglere kan man ikke stole på – de kan ha bedre fortjeneste av dårlige råd enn av sannferdige opplysninger.

• Revisorer kan man ikke stole på – ikke hvis de tjener på å gjøre det bedriftsledelsen ønsker.

• Lærebøkene kan man ikke stole på – det de sier om hvordan systemet fungerer dekker ikke virkeligheten.