Hernes Perspektiv: De to kanaler
Makta rår, sa mannen, han tørket bordet med katten. Og skal man ha anskuelsesundervisning i makt, kan man få det på sørlige breddegrader i disse dager. Men før vi tar praksis, la oss repetere teorien.
Da må vi tilbake til en mann som alle norske samfunnsvitere kjenner, men som ellers ikke er så viden kjent i Norge. Og det til tross for at han selv kjente Norge langt bedre enn nesten noen. Mannen var Stein Rokkan. Han ble født i 1921 og døde som professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen i 1979. Når vi skal forstå norsk eller europeisk politikk, bruker vi Stein Rokkans bestemmelser og begreper, enten vi vet det eller ikke: Når vi snakker om «sentrum» og «periferi», hvorfor partistrukturen er blitt som den er, eller når vi snakker om de tre aksene i norsk politikk.
Stein Rokkan var også den som trakk opp skillet mellom de to kanaler for politisk makt i våre demokratier: den numeriske der stemmer kanaliseres gjennom valg og får parlamentarisk makt, og den korporative, der organisasjonenes styrke påvirker sakenes utfall mellom valgene både via regjering og parlament. Rokkans spissformulering var «votes count, but resources decide». De folkevalgte tar ikke sine avgjørelser i et sosialt tomrom tvert imot opererer de i et kraftfelt av interesseorganisasjoner som omfatter alt fra fagforeninger til automobilklubber, fra idrettslag til studentsamskipnader. De kjenner både korridorene og irrgangene, furnerer politikere med skriv og argumenter, øver press og marsjerer i tog. Lobbyvirksomhet kan omfatte alt fra tilhviskelser til klagesang og hylekor.
Ikke sjelden eter organisasjonene seg inn i de politiske partier: bondelagene har nærkontakt av tredje grad med Senterpartiet. Indremisjonen er lommekjente i Kr.f.. NHOs årsmøte er som et mer enn vanlig vellykket Høyremøte. LOs leder pleier å sitte i Arbeiderpartiets sentralstyre, og SVs sentralstyre gjerne sammensatt som et lærerværelse.
Hvem er det da som har makta? Her er det vi kan vende blikket sørover. For nå har det vært valg i Frankrike, og de blå har vunnet en knusende seier i den numeriske kanal. President Chirac vant presidentvalget med mer enn det dobbelte av Jaglands famøse 36.9 Chirac fikk 80 prosent i andre runde! Hans støttetropper oppnådde 69.2 prosent av representantene i nasjonalforsamlingen. I tillegg har han flertall i Senatet. Og han står sterkt rundt om i kommuner og fylker. Så nå er det bare å sette i gang å regjere de blå har fem år på seg til å gjøre forandringer. Blant hovedsakene er skattekutt på 5 prosent i år - som en begynnelse og større innsats for lov og orden.
Men mellom presidentvalget og parlamentsvalget skjedde det noe: En lang strid om honorar for legenes konsultasjoner endte med så godt som full seier for legene. Chiracs nyslåtte statsminister, Jean-Pierre Raffarin, var den som ga etter for press og støy for ikke å få avsporet valgkampen.
Men at saken ble fjernet fra valgkampen betyr ikke at den er ute av verden. For sykekassen må jo ha dekning for de ekstra legeutgiftene, det koster flesk og dermed blir skattelette vanskeligere.
Ikke bare det: Bare tre dager etter parlamentsvalget går tretten fagforbund av flygeledere i Europa sammen for å streike, ikke mot et vedtak, men mot en diskusjon om å etablere «én europeisk himmel» altså å avskaffe de nasjonale grensedragningene som hemmer avvikling av lufttrafikken. Men dette ser de streikende flygeledere, særlig de franske, som en trussel om privatisering, og dermed en forhåndsstreik som varsel.
Og dette kan bli Chiracs bane, selv om valgkartet over Frankrike nå er så blått at landet ikke kan skilles fra den engelske kanal. For i 1995 var det også enda sterkere overvekt for det franske høyre i parlamentet. Men da reformer skulle gjennomføres, ga det en serie streiker og konfrontasjoner i gatene. Hele reformprogrammet ramlet faktisk sammen etter omfattende motstand, særlig fra den offentlige sektor.
I dag er det ikke lettere: Den økonomiske situasjon er usikker, den finansielle situasjon er vanskelig og store forventninger er skapt. Stort valgflertall hjelper ikke hvis avgjørelsene skjer i den korporative kanal. Og velgerne har vist at de kan svinge fort fra de 20 prosent Chirac fikk i første runde til de 80 han fikk i andre.
Den viktigste lærdommen å trekke er at forholdene ikke er særfranske. Man finner de samme spenninger også i Norge, slik Rokkan ville påpekt. Ta lønnsoppgjøret for lærerne i fjor de oppnådde en temmelig stor pott: 30-40.000 mer i lønn. Men det skulle betales ved at lærerne underviste mer i Oslo ville det medføre kutt av om lag 200 årsverk i grunnskolen og 75 i videregående for å øke lønnen. Det var det avtalen innebar.
Men selv om Utdanningsforbundet var for høyere lønn, var det ikke for mer undervisning og færre lærere. Når avisene skriver om det, begynner også politikerne i den numeriske kanal å bevege seg bakover, i forhold til avtalene. Sluttresultatet kan bli både høyere lønn og flere lærere.
Da hjelper det lite om Clemet synes lærere ikke skriver godt nok norsk. For lærerorganisasjonene er flinke til å inngå avtaler som de regner med ikke blir fulgt opp når de folkevalgte leser skriften på veggen.
