Hernes perspektiv: Castro eller Stoltenberg?

Publisert: 24. juli 2002 kl 12.08
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.07

La meg straks innrømme: Det var professor Johan Galtung – han som konkurrerer med professor Per Fugelli om å være Norges mest selvnyterske mann – som først tente min interesse for Cuba, etter revolusjonen i 1959. Galtung dro dit da Fidel Castro hadde tatt makten fra Fulgencio Batista, den korrupte diktatoren som hadde styrt Cuba fra 1952. Optimismen var stor og Galtung formidlet inntrykkene skarpt og smittende i sene kveldssendinger i NRK. Men som med så mange revolusjoner – veien ble en annen enn drømmen; revolusjon er ingen søndagsskole. Galtung dro tilbake og rapporterte også om det – om feilslag og skuffelser, fengslinger og overgrep, om flyktningene som dro og forfølgelse av mange som ble.

Sceneskift: Den 10 juli kom meldingen fra UNDP (United Nations Development Program) om at Norge var verdens beste land å bo i, fulgt av Australia og Canada. Plasseringen bygger på statistikk som forteller hva folk kan vente seg i livet ved siden av økonomisk vekst. I Norge var det kanskje ikke så mange som merket seg at det er typisk norsk å ha det godt: Ola og Kari lå i hytteveggen, litt trinnere enn i fjor, med sola høyt på himmelen og pappvin innen rekkevidde.

Men i fedrelandet var vi enige om en ting: Det går an å få det enda bedre, både mer til personlig forbruk, kanskje årgangsvin – en god en fra Alsace, i stedet for pappvin – og kjapp behandling for syke mor som nå stanger i helsekøen. Norge er landet der man kan få i pose og sekk. Den beste løsningen er at jeg får mer til eget forbruk mens andre betaler for min offentlige velferd.

Årets verste ferie har trolig Jens Stoltenberg hatt: Sola er til for alle og skinte også på ham. Men Jens er ingen drømmer – det er ikke så lett å tenke seg hva slags Norge han drømmer om. Jens er en som bekymrer seg. Og vi vet hvilket Norge han frykter. Der andre døset i sola, kunne han våkne midt på natten på grunn av regnestykker som ikke stemmer: 80 milliarder i skattelette pluss mer til skoler, helse og økt velferd. Slikt blir det ledighet av, og det uroer Jens.

Men så lenge folks opplevde problem er badevekta, bilkøen og billigvinen, blir det ikke stemmer av slikt. Det folk snakker om er snarere at momsreformen blir til momsrot og om unge, flinke statsråder som ikke taler til levra eller til drømmene. Kanskje Jan Petersen vil skaffe oss noe annet enn pappvin?

Kort sagt: Det er typisk norsk å være selvgod, og når soli i bakkana blinkar er utakk politikkens lønn. Verdens beste land blir ikke godt nok før vi alle har det som Røkke.

Tilbake til Cuba: Ikke bare har Norge fått karakterer i sommer. Verdensbanken har vært på besøk på Cuba. Og det Banken (som den heter blant venner) forteller er oppsiktsvekkende. Kortversjonen er denne: Cuba har gjort alt det motsatte av det Banken anbefaler, og landet kommer ut på topp.

Saken fortsetter under annonsen

Presidenten, James Wolfensohn roser Castro for å gjøre «a great job» i å gi Cubanerne bedre levekår. Dette sa han da Banken publiserte sin årlige rapport «World Development Indicators», der Cuba stort sett topper alle statistikker når det gjelder helse og utdanning. Mer enn det: Rapporten viser at Cuba stadig forbedrer sine ytelser til tross for den vedvarende amerikanske handelsboikotten og at landet de siste ti år ikke har fått et øre fra det som en gang var hans venner i Øst, fra det Sovjet som ikke lenger eksisterer.

Wolfensohn sier at han ikke skammer seg over å innrømme jobben Castro har gjort, til tross for at hans økonomiske politikk er antitesen til den nyliberalistiske ortodoksi som har dominert Bankens anbefalinger og dens omstridte «Structural Adjustment Programs» (SAPs blant venner). Cuba er en antimodell som fungerer, det levende prov på at Bankens tese om økonomisk vekst i standardforstand er nødvendig for å bedre fattiges levekår ikke bare er overdrevet, men kanskje direkte feil.

Siden 1960 er Cuba det eneste land ved siden av Nord-Korea som ikke har mottatt noen u-hjelp fra vest. Landet er ikke engang medlem av Verdensbanken. Turistnæringen ligger nede. Staten kontrollerer stort sett alle næringer. Det er lite rom for entreprenørskap. Subsidiene av nødvendighetsgoder er omfattende. Valutaen er ikke konvertibel. Politikken som føres er den motsatte av den Banken anbefaler.

Og likevel: Barnedødeligheten er like lav som i vestlige land – bare 6 av 1000 mot for eksempel 18 i Argentina. Antallet leger i forhold til folketallet er den høyeste i verden (5.3 per 1000). Utbredelsen av HIV/AIDS er lav – på naboøya Haiti er den en katastrofe. Andelen som får skolegang er høyere enn i USA. I fag som matematikk ligger landet flere hestelengder foran andre – også USA, til tross for forskjellene i materiell rikdom og mange presidentkommisjoner der.

Det er mye mer å si – leger kan tjene like mye på å kjøre drosje som å behandle pasienter, det er så mange av dem. Men selv Alvheim kom tilbake fra Cuba og overrasket alle ved å si at han var storligen imponert over landets helsevesen. Inge Lønning ville nok konkludere det samme om han kikket på skolevesenet.

Kanskje de to skulle bytte pappvinen med en Cuba Libre og ta en valgprat over temaet: Hvordan har Fidel fått det til som gjør det motsatte av det de anbefaler – særlig når Jens taper ved å følge noen av våre anbefalinger?