Hernes perspektiv - Business as usual?

Alle med tilgang til nettet har vært ute for å hente nytt om terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon – og om reaksjonene etterpå. Etterspørselen etter nyheter har vært enorm – ikke bare for å finne ut av det som skjedde, men også for å få grep om det som nå kan komme. I rushet ble mange av de vanlige kommunikasjonskanalene overbelastet. Mobiltelefonnettene i USA ble sprengt, storavisenes nettsteder måtte forenkles for å ta unna for presset.

Men ikke bare massemedienes informasjon har vært viktige å følge. For med Internett har alle konserner sin hjemmeside og sitt åpne informasjonsvindu mot utenverdenen. En hjemmeside har vært spesielt interessant å se: Morgan Stanleys. Selskapet har over 60.000 ansatte, med 700 kontorer spredt på 28 land. Konsernet hadde mange ansatte i World Trade Center, og lenge trodde man to tredjedeler av de 3.500 ansatte var revet bort ved attentatet. På hjemmesiden skriver en beveget Chairman of the Board, Philip Purcell om tapet som ikke først og fremst er finansielt, men en menneskelig tragedie: «We are committed to helping each and every one of our employees recover from the emotional toll of this horrible event.»

Og han fortsetter: «Thanks to our network of over 60,000 people throughout the world, including those in New York City, our assets and all of our clients’ assets are completely safe. And we are ready to begin again as soon as the markets reopen.

We are a company built on strength. Strength of resources. But even more important, strength of character. We are a company that will never forget the extraordinary value of human life.» Budskapet understrekes av at den øvrige informasjonen stadig er fullt tilgjengelig via hjemmesiden om alle selskapets aktiviteter, fra «European Real Estate» til «Technology Research News».

Når New York Times søndag 16 september har et hovedoppslag om «Four Days that Transformed a President, a Presidency and a Nation, for All Time», er det på ett vis beroligende at et konsern som selv er usedvanlig hardt rammet, allikevel legger vekt på at virkningene av katastrofen skal dempes: Klientenes ressurser er sikre. Aktiviteten skal starte straks markedene åpner. Parolen er, så langt det er mulig: «Business as usual».

Når man kan søke fortrøstning i dette, er det fordi de politiske reaksjonene har vært mindre stødige.

Det globale markedssystem som Morgan Stanley er en del av og en kraft i, har mange iboende svakheter. Av og til tar panikken også spekulanter og forsterker utslag som gir tap og forderv i brede ringer. Men samtidig er det på markedene at kald kalkyle settes i system, og utsiktene til gevinster i fremtiden styrer dagens beslutninger. Fornuften har en sjanse, og i en viss forstand fungerer markeder bedre jo mindre innslaget er av følelser. Emosjoner inngår ikke blant oppslagsordene i mikroøkonomiske lærebøker.

I politikken er det annerledes. Der kan spekulasjonene nettopp dreie seg ikke bare om følelser, men også om fordommer. Noen av dem bygger på forkvaklede utgaver av verdensbilder og trosoppfatninger som er utformet for mange hundre år siden, men som likevel stadig er virksomme i dagens verden.

Den 11. september ble vi alle rystet i sjelen og revet ut av hverdagen. Tusener av liv gikk tapt, titusener av familiemedlemmer mistet sine kjære, millioner fikk sin opplevelse av trygghet smadret. Siden har vi tatt del i sorgen over de mange som ble knust – de mange liv som ikke ble levd og mange fremtider som bare ble klippet over. Da de første kaotiske dagene var blitt historie, viset det seg, som ved et mirakel, at Morgan Stanley kunne gjøre rede for neste alle sine ansatte.

Når man skal kalibrere et svar på forferdelsene vi har gjennomlevd, er to ting viktig å ta med seg.

For det første at det er så mange, ja mange millioner unge som ikke ser noen fremtid i den verden vi byr dem, enten det er afrikanske landsbyer, i asiatiske fjellstrøk eller i palestinske flyktningleirer. Disse vet bedre enn noen tidligere generasjon av unge hva det er de ikke får tilgang til, hva det er ikke deres liv vil gi dem. De har talent som kan brukes og krefter som kan settes inn – men dørene er stengt, mulighetene lukket og fremtiden på alle måter dyster.

For det andre at de som ikke ser noen fremtid på jorden, i denne verden, er mer åpne for trostilbud som lover dem lykken, makten og æren i det hinsidige.

En felles fremtid på jorden, med rom for alle grupper og farger, med glede over forskjeller og ulikheter, kan ikke bare finnes ved bedre overvåking, sikkerhetsrutiner og kontrollsystemer. Den kan vi bare få om vi tar konsekvensene av at verden er blitt så liten og avstandene så små at vi faktisk nå alle må leve i samme rom og derfor må ønske alle velkommen inn som fullverdige medlemmer, selv om hodeplagg og hudfarge er en annen enn vår.