Hernes perspektiv: Been there, done that

Hvor har du tenkt deg i sommer? Hvor skal du feriere? Hvor skal veien gå? På dette gis det prinsipielt fire svar eller løsninger.

Det første har lang hevd i Norge: Mannen som skulle stelle hjemme. Det vil si, man kan bli der hvor man er, og så gjøre alt det ugjorte som er blitt liggende mens andre drar av sted. Du kan male badet, rydde på loftet, rake i hagen. I fall du satser på dette, er du i godt selskap. For det finnes atskillige norske romaner som handler om dem som blir tilbake som gresskoner eller gresskarer. Og som så opplever den store romanse på hjemstedet mens de andre døser ved hytteveggen. Sigurd Hoels «Stevnemøte med glemte år» er vel en klassiker på denne løsningen.

Den andre løsningen er selv å dra til hytta eller landstedet. Her er teorien at du får den beste hvile ved å oppsøke det kjente. Nettopp derfor er det folk bygger hytter og om att og om att søker tilbake til det samme sted, til de oppgåtte stier og de kjente merker. Hytta er forskjellig fra hjemme av en grunn: Fordi du bare er der bare med ujevne mellomrom, får din egen historie og fortid et sterkere liv. Der du er hele tiden, lagrer dagens opplevelser seg over gårsdagens. Dermed slettes ut mye av fortiden – historien forsvinner bak de nyeste hendelser. Hytta du bare besøker en gang iblant derimot, vekker gamle minner og det som slumrer i sinnet.

Den tredje løsning er pakketuren. Her er hovedpoenget å komme vekk, fra snø og slaps, vinter og kulde – eller fra regntunge somrer, gråvær, bare sorgen og værvarslinga for Vestlandet. Da gjelder det å komme fort frem til mye sol, hete strender og billig vin. Det spiller ikke så stor rolle om det er på greske øyer, Canariøyer eller andre spanske øyer. Ropet er urnorsk – frempå vetteren skriker nordmenn enten «Gjev eg var i et varmare land!» eller «Mor, gi meg solen!»

Den tredje løsningen er å søke severdighetene. Det kan være katedraler: Peterskirken eller St. Pauls, Notre-Dame eller Salamanca. Eller det kan være selve pulsen på livet, intensiteten i omgangsformene, som New York i rushtiden eller Paris i morgentrengselen. Severdighetene er de stedene du før eller siden må besøke og etter noen år ikke kan vedgå at du ikke har vært. Mange gjør nå de fleste unna i ungdommen, som interrailere over Europakartet eller som loffere i Latin-Amerika. Reisehåndbøkene gir deg det meste – du er trygg på ikke å bomme og vet hva du får.

Den fjerde løsningen er det motsatte: Å bryte ut av flokken og av vanegjengeriet. Da kan du ikke reise ifølge eller dra dit alle har vært før deg. Formålet er jo dobbelt: Å oppleve noe helt annet og ha noe uvanlig å fortelle når du er tilbake. Da kan du ikke dra på pakketur – hvis ikke du satser på at flyet blir kapret og du blir intervjuet på Dagsrevyen. Dette er målet for opplevelesturismen – haifiske ved The Great Coral Reef, tigerjakt i Burma, besøk hos geriljaen i Guatemala. Opplevelseturismens mål er derfor å gi alle en følelse av å være moderne utgaver av Roald Amundsen – å bli den første som setter fot på Sydpolen. Poenget er ikke massevandringen, men oppdagelsesreisen: Å fire seg ned den dypeste hule i Pyreneene, å nå det øvre av Kongo i kano, det indre av Mongolia på hesteryggen eller utforske den tetteste jungel på Borneo i kamp mot slanger. Selvsagt finnes det mer eksotiske varianter, som hjemme-hos-besøk hos Madonna, Pol Pot eller Rocco Siffredi.

Problemet med opplevelseturismen er at den er ubehagelig: Å sitte trygt i sadelen hjelper lite når den gnager; å se på løver brøle blir litt stressende når moskitoen biter, regnskogens under forstyrres av krypdyr og svette. Derfor blir spørsmålet: Hvordan kan man kombinere det eksotiske med det behagelige?

Det har to patente svar: Reiseskildringen og naturfilmen. De gir den beste av alle verdener: Sofakroken der nordmenn tilbringer det meste av sin tid og de heroiske fantasier dit tankene flyr.