Hernes perspekiv: Musefella

Enkelt sagt: Hvis økonomien fungerte slik den etter lærebøkene skal, ville den ikke fungere. For det lærebøkene forteller oss om fri konkurranse på markedet, er at når alle produsenter prøver å kapre kunder, vil prisen drives ned mot et minimum. Det er jo selve poenget med frie markeder. Markeder skal fordele produksjonen slik at varene fremstilles på de best egnete steder med de best egnete metoder – og dermed får lavest mulig pris. Alle produsenter prøver å kutte utgifter, bedre sine metoder og plassere seg gunstigst mulig. Noen finner stadig en bedre løsninger. Men de beste blir straks kopiert av alle andre. Derfor vil under frikonkurranse profittraten etter hvert synke mot null. Dette er til forbrukernes fordel – de får så billige varer som det er teknisk mulig å fremstille.
Men for eierne av produksjonsmidler er det lite hyggelig – da må de jo regne med null fortjeneste. Og da blir det jo intet poeng for dem å investere – det gir bare mye slit for ingenting. Full og reell frikonkurranse vil få kapitalismen til å gå i stå.
Men siden bedriftenes børsverdier jevnt over har steget og folk stadig investerer, må det jo være noe å hente. Spørsmålet er for hvem og hvordan.
Det er her vi kommer til gründerne, entreprenørene og risikotakerne. Hva er det som får dem til å satse sine penger? Svaret er: De gjør hva de kan for å unngå læreboka. De er ikke opptatt av å oppfylle frikonkurransebetingelsene – de er opptatt å oppfylle sine egne lommer.
Det kan de gjøre på to måter: Enten ved å være først ute eller ved å skaffe seg en fordel andre mangler.
Førstemannsfordelen uttrykkes best ved et Ralph Waldo Emerson’s berømte utsagn: «If a man write a better book, preach a better sermon, or make a better mousetrap than his neighbour, tho’ he build his house in the woods, the world will make a beaten path to his door». I kortversjon: «Build a better mousetrap, and the world will beat a path to your door. «For finner du på noe riktig lurt, vil kundene komme til deg: Enten får de mer for de samme penga eller de betaler mindre for de samme goder. Du høster fortjenesten ved å dele gevinsten med kundene! Så får fanden ta resten. Joseph Schumpeter kalte dette «kreativ destruksjon».
Fortjenesten har du så lenge du er alene om den nye musefella. Med andre ord: Så lenge du har et monopol. Og det er selvsagt noe helt annet enn frikonkurranse.
Rent faktisk kan man beskytte et monopol på flere måter. For eksempel kan du lage et produkt som er vanskelig å kopiere – Coca Cola har klart å holde sin formel hemmelig. Eller du kan prøve å utvikle produktene så raskt at etteraperne ikke rekker å kopiere før neste versjon er ute på markedet. Det er det Bill Gates prøver med stadig nye versjoner av Windows.
Den andre metoden er å ta patent på idéen. Da får man et tidsbegrenset monopol ad lovveien. Det interessante med patentsystemet er dette: Det betyr at de innsikter vi har, til enhver tid ikke blir fullt utnyttet. For eksempel, når et medikament først er oppfunnet, koster det gjerne lite å lage. Men ved et patent får produsenten utviklingskostnadene tilbake – og vel så det. Uten patentsystemet ville folk ikke ha noen interesse i å nedlegge store utgifter for å skape noe nytt, siden alle andre kunne gjøre fri bruk av oppfinnelsen – gratispassasjerene ville tjene mest. Kort sagt: Patentsystemet gir suboptimal utnyttelse av idéer – dårlig bruk i hvert øyeblikk, men optimal utvikling av dem – det beste i det lange løp. Sagt på en annen måte: Administratorer får det til å gå rundt – gründere får det til å gå fremover.
Hva skal du gjøre hvis du har en god idé? Svaret er: Pass deg for hjelperne. For bare få idéer blir til salgbare varer. Og patenter gir ingen garanti for kommersiell suksess. Derimot er mange ute etter å flå deg. Derfor bør du være særlig på vakt når noen vil «hjelpe deg med å realisere din gode idé.» Pass deg når noen sier ett av de følgende:
«Vi tror idéen din har et stort potensial.» Sier de ikke fra om at risikoen for tap er stor, er sjansen stor for at de lurer deg og du får tapet.
«Vårt selskap har finansiert mange idéer tidligere.» Be om en liste.
«Idéen er god, men vi må forske mer på den, og det vil koste deg litt til å begynne med.» Hvis den er så god, hvorfor vil de ikke bære utviklingskostnadene?
«Vårt selskap får storparten av inntekten fra royalties på å lisensiere idéer. Men vi trenger noen midler fra deg for å komme i gang». Noen selskaper tjener alt på innbetalingene – ikke på lisensene.
Kort sagt: En rekke investorer har som sin forretningsidé å lure oppfinnere. Derfor: Har du oppfunnet en bedre musefelle, må du selv ikke gå i en annens.