Fritenkeren
- Du er nedom, ja?
- Ja. Så sjelden som mulig.
- Pressetur?
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen er i godt humør og flirer så pluggen i handsfree-settet truer med å falle ut av øret. Han har 24-timers pressevakt for partiet. Det er en av de dagene han knapt får gjort noe nyttig:
- Ja. Har med meg makteliten fra Oslo, sier han, og nikker i retning Økonomisk Rapports utsendte. - Så om det er noe du vil ha sagt, må du bare si det nå.
- Neh, du får vel sagt det du, sier den lokale mannen og går.
Vi er med Lundteigen på Felleskjøpet på Mykstufoss Mølle i Veggli.
- Her kan du få alt fra jurkultur til andre skjønnhetsmidler, skryter Lundteigen der han går mellom reolene under Felleskjøpets gule og grønne kornakslogo. Her tar de fremdeles imot kønn, som Lundteigen sier, takket være den velsignede produksjonsstøtten. Her kan gårdbrukeren og finanspolitikeren få tak i kalvedrikk. Og her skulle han hatt seg en ny alluminiumsspade. Han har brukt baufila så mange ganger på å rette opp den gamle at det nesten ikke er spadeblad igjen.
Mannen mot strømmen: Per Olaf Lundteigen er den mannlige versjonen av kjerringa mot strømmen. Da de lokale jordbrukerne som hadde opparbeidet teigene høyt oppe i åsene over Veggli i Numedalen ga seg, og var klar til å gi grasbakkene tilbake til naturen, overtok han målene for å drive setra videre på egen hånd. Og da det meste av det politiske Norge prøvde å holde sommerferie i år, gikk like godt Lundteigen ut og foreslo å fjerne rentefradraget på lån over to eller tre millioner for privatpersoner. Kombinert med Sp-generalsekretær Ivar Egebergs høyttenkning om å beskatte gevinst ved boligsalg, og statsråd og partifelle Liv Signe Navarsetes uttalelser om at Soria Moria-erklæringens skatteløfter kunne brytes på lik linje med andre løfter, hadde Sp i praksis rettet et realt finanspolitisk angrep mot noe de fleste av oss nærmest holder hellig. Boligen er Ola Nordmanns viktigste investeringsobjekt, og så langt har den blitt holdt noenlunde unna en skattekåt stat.
- En romslig husbankstandard skal ikke beskattes. Men store boliger må beskattes hardere, sier Lundteigen.
Dermed ble sommeren 2006 ikke bare uvanlig het i luft og badevann, men også i norsk politikk. Ut rykket finansminister, statsminister og koalisjonspartnere for å dementere, opposisjonspolitikere for å kritisere og leder- og kommentarskribenter for å analysere. Var Lundteigens utspill en prøveballong for regjeringen før deres første statsbudsjett til høsten, en lekkasje av regjeringens interne drøftinger rundt skatt? Eller var Lundteigen en illojal brønnpisser, eller ganske enkelt en løs kanon på dekk, frittenkende, frittalende og helt uten både bakkekontakt og innflytelse i sin egen regjering?
Ingen vet sikkert. Men det gamle Bondepartiet hadde i alle fall sørget for å gi nytt innhold til sin gamle partihøvding og storbonde Per Bortens beskrivelse av livet som statsminister i en koalisjonsregjering, nemlig at det er som å prøve å bære staur. Den lengste og mest egenrådige stauren av dem alle: tidligere leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Per Olaf Lundteigen.
Kalvedrikk og kraftfôr: Fra lageret på Felleskjøpet lemper Lundteigen kalvedrikk og 40-kilos kraftfôrsekker på lasteplanet på pick upen. Den dyprøde Mitsubishien er bleket av støv, søla på de kraftige hjulene bærer preg av at de har rullet på mer enn asfalt, og inne blant surrende fluer i kupeen lukter det tungt av land.
- Folk påstår at bønder ikke skjønner seg på marked, men det er jo bare tull. Felleskjøpet bruker sin markedsmakt til å presse Yara på gjødselprisene, sier Lundteigen mens han vrir om tenningsnøkkelen. En grønn firkløverlogo kommer til syne på nøkkelringen som dingler under rattet idet han setter bilen i gir. Så holder han en kort innføring i kunstgjødsel og maursyre, som står stablet i paller bak lagerbygningen på Mykstufoss.
Lenge før han ble finanspolitisk talsmann, var Lundteigen utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole på Ås. Det var der han ble politisk engasjert, i EF-kampen i 1972. Og det var der han lærte seg at det ikke nytter å være et beskjedent gudsord fra landet når man skal debattere politikk. I stadig kamp mot maoistene i AKP (m-l) lærte den påstått så beskjedne Lundteigen seg å bli fast i klypa og stor i kjeften.
Middelalderen: Lundteigen blinker ut på veien og kjører ut i «Middelalderdalen», som Numedal markedsfører seg som. Nå er det ikke alle som i 2006 ville skryte av å befinne seg i middelalderen, men i Numedal er altså det å regne som et hedersmerke.
- Dette er en verdikonservativ dal. I Rollag kommune er det i praksis bare to partier: Ap og Sp, sier Lundteigen. Han bor i Vestfossen i Øvre Eiker i Buskerud, er sønn av gårdbruker og tømmermåler Einar og ligningssekretær Bertha, og kjenner folket her etter 53 år i området.
- De som bor her er forsiktige folk som tenker langsiktig og som ikke tar opp mye gjeld. Det er sollide mennesker som jobber hardt og sjelden er sjuke, sier Lundteigen. De er vel omtrent akkurat sånn Lundteigen vil ha oss, sannsynligvis også slik han ser seg selv.
Men samme hvor solide, arbeidsomme og langsiktige folket i Numedal måtte være: utviklingen her er den samme som i så mange andre bygdestrøk i Norge. Til tross for en hel etterkrigstid med distriktspolitikk går folketallet nedover. Uansett hvor mye Lundteigen måtte insistere på at det gode liv leves gjennom tidligere morgener og mopedferdsel på landet, taler statistikken mot ham. De siste tiårene har folkebevegelsen bare gått én vei her i landet: i retning byen.
- Det heter seg at denne dalen lever på overføringer. Men hadde vi fått beholde verdiene av det som blir produsert her, ville det gått bra. Kommunen beholder bare litt over ett øre av strømmen vi produserer. Vi blir tappet for hundrevis av millioner, sier Lundteigen på vei gjennom granskogen.
Nå er det aktiviteten i fjellet som holder næringslivet oppe i Numedal. Det blir bygd massevis av hytter i dalsidene, pengesterke byfolk kjøper seg tomter og bygger i vei.
- Hytteaktiviteten er et uttrykk for at folk i byen vil ha del i noe av det bygdene kan tilby: et roligere liv, bedre oppvekst for smårollingene. Men da vil jeg også ha et spleiselag på fiberoptikk til bygdene, sier Lundteigen.
For om du lurer på hva de ekstra kronene staten eventuelt skulle håve inn på ditt overdimensjonerte bolig- eller hyttelån skulle brukes til, kjører vi bokstavelig talt rundt i svaret. Lundteigen vil ha bredbånd til bygdene og et veinett som tåler de tunge tømmertrailerne som burde rullet ned gjennom dalen. Nå er det nesten ikke aktivitet i det tradisjonelle skogbruket, og uten bredbånd og fiberoptikk havner Numedal raskt i den digitale middelalderen.
På sommerbeite: Vi tar av fra hovedveien, betaler 50 kroner i bommen, og kjører dalsiden opp fra Veggli på en støvete grusvei. Rundt om i veikanten ligger giddalause sauer som ikke leer et øyelokk om det kommer en sjelden bil.
20 minutter fra Veggli, langt oppe på fjellet, har Lundteigen 60 kyr på sommerbeite. Gårdsbruket der han og kona Gun vanligvis bor, ligger ni mil unna.
Bildet av den brune, laftede setra i det storslåtte landskapet av skog og blåner ligner et postkort fra den norske nasjonalromantikken - eller en skrekkfilm for innbarka asfaltelskende urbanister.
- Jeg hadde besøk av Erling Fossen. Jeg fikk ham med på å sanke kviger, og etterpå serverte jeg lunka saftvann og skiver med svett gulost. For meg var det en slakk dag, men han var litt sliten, sier Lundteigen og flirer.
Urbanist Fossen har foreslått å overføre norske bønder og småbrukere til Kultur- eller Miljøverndepartementet, siden opprettholdelse av kulturlandskap og beboelse av grisgrendte strøk på statlige overføringer har fint lite med næringsvirksomhet å gjøre, men hører til under museumssektoren. Lundteigen blåser bare av forslaget.
På setra høres lyden av fugler og suset av vinden gjennom granene, fjerne klemt fra en bjellesau, et og annet raut. Her oppe er det mer enn nok plass til å kunne pisse uforstyrret av nysgjerrige naboer, eller leke med øks - to av utspillene Lundteigen ble kjent for da han for alvor entret rikspolitikken for 13 år siden.
- Jeg har blitt mye misforstått. Da jeg snakket om boligskatten forrige gang, folkeliggjorde jeg bare det hele for å få debatten over på et annet spor. Jeg fikk det til å handle om vanlige folk, men det var mange som ikke skjønte mine spissformuleringer.
- Du endte opp i rollen som nasjonal bygdetulling i den norske debatten?
Lundteigen drar på det der han sitter i solveggen og byr på tynn kokekaffe i skjøre kopper:
- Jeg har ikke noe imot å bli framstilt i sterk kontrast til de klassiske økonomene. Men jeg har heller ikke noe behov for å forsterke bygdetulling-inntrykket. Folk på postkontoret skjønner hva jeg mente. Jeg er blitt utsatt for alle tenkelige hersketeknikker, så det er ikke noe som biter lenger.
Lundteigen ligner heller ingen slagen mann. Han er høyreist, sterk og slank, brillene er borte, rundt øynene stråler et stjernenett av lyse rynker i det sommerbrune ansiktet etter lange dager med jobbing og mysing mot sola. Og på toppen, der det hvitnende håret lenge har vært på vikende front, er han lett rosa der den sommersvidde huden har visnet og flasset bort.
Verdikonservativ og radikal: Det er ikke helt enkelt å bli klok på Lundteigen og Sp i det norske politiske landskapet. Bondepartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, og deltaker i borgerlige regjeringer - før det gikk i koalisjon med sosialister og arbeiderpartister i en rød-grønn regjering. Dermed kunne man kanskje si at Sp er et sentrumsparti. Det forvirrende er bare at Lundteigen deltar i et lukket nettverk sammen med Fagforbundets Jan Davidsen og Oslo Aps helsepolitiker og Odfjell-dødare Jan Bøhler for å trekke regjeringens politikk mot venstre.
- Jeg er ikke med i noe hemmelig nettverk. Jeg har snakket med Jan Davidsen siden 1996. Alt dette er åpent, sier Lundteigen.
- Men ingen visste om nettverket før det ble avslørt i avisene?
- Nei, men det er ikke alle møter vi har pressekonferanser om.
Uansett: det er lett å bli forledet til å tro at mannen som argumenterer for omfordeling av skattleggingen og aktivt statlig eierskap er sosialist.
- Jeg er ikke sosialist. Jeg er en verdikonservativ som er villig til å bruke radikale økonomiske virkemidler.
Selv om Sp sitter i regjering med norsk venstreside, mener Lundteigen at Sp er partiet for urkapitalister og gründere, sånne som starter med to tomme hender og så skaper sin egen næringsdrift.
- Å starte for seg selv er virkelig risikofylt. Du må tenke deg grundig om og være flittig, ellers går du konkurs.
- Bildet av Sp i offentligheten er ikke akkurat av næringslivspartiet?
- Nei, der blir vi sett på som mottakere av tilskudd. Og det stemmer jo, for så vidt, slik norsk økonomi er organisert. Sp står sterkt blant bønder og på bygda, svarer Lundteigen.
Selv mener han at et annet ord for Sp er «Sjølstendighetspartiet».
- Vi står i første rekke som forsvarere av nasjonalstaten.
- Noen ville si nasjonalromantikken?
- Nasjonalromantikk har da aldri forvoldt noen skade?
- Vel, det var en periode da tysk nasjonal ideologi var ganske ekspansiv.
- Vi befinner oss i en annen tradisjon. Vi befinner oss i en nasjonalstatlig tradisjon der statskirke, nasjonalt vernepliktforsvar, enhetsskole, nasjonalbyggende institusjoner, konsesjonslover og privat eiendomsrett står sentralt. Med tilhørende plikter og egalitære strukturer. Vi er et kapitalistisk parti med en veldig klar sosial profil. Sp har alltid stått sterkt blant jamninger.
- Jamninger?
- Folk fra jamnbyrdige forhold. Der det var like forhold mellom folk, sto Sp sterkt, der det var forskjell på folk, var det Ap. Og så har vi bra oppslutning blant folk i offentlig sektor. Der rår jamnbyrdigheten, rettferdigheten og det sosiale ansiktet - der finner du nøkternheten i alt sitt virke.
Aktiv stat: Nå er det ikke alle som har et like romantisk forhold til norsk offentlig sektor og stat som Per Olaf Lundteigen. Så langt har ikke engang regjeringen selv klart å bestemme seg for hvor aktiv staten bør være i norsk næringsliv, eller hva statens rolle skal være i norsk verdiskaping.
- Det er ikke tilfeldig at eierskapsmeldingen ble utsatt fra vårsesjonen til høsten, sier Lundteigen.
- Å?
- Før regjeringen kan komme med noen eierskapsmelding må de jo klargjøre hva de vil med eierskapet sitt.
Lundteigen sier altså «de» om regjeringen hans eget parti er en del av. Han sier ikke «vi».
- Er det næringsministeren som skal bestemme hva alle enkeltbedriftene staten har eierinteresser i skal satse på?
- Næringsministeren har en enorm mulighet i å trekke de store linjene. Når staten sitter med dominerende eiermakt, må den ha en klar mening om de ulike selskapene sine og utøve eierskap - akkurat som private eiere gjør. Men det krever et langt sterkere næringsdepartement enn i dag.
- Du er ikke fornøyd med norsk næringspolitikk?
- Nei. Det er riktigere å si at Norge ikke har hatt noen næringspolitikk på lenge, enn at vi har det, svarer Lundteigen.
- Da Statoil før sommeren trengte ny styreleder, fikk vi et eksempel på aktiv statlig næringspolitikk som de færreste ble veldig imponert over.
- Måten det skjedde på var uheldig. Måten det burde gjøres på, er at staten som største eier sier: «Dette er vår mann.»
- Regjeringen sa jo at Johan Fr. Odfjell var deres mann. Men så var han det plutselig ikke lenger. Viser ikke denne saken nettopp statens begrensninger som næringslivsaktør?
- Nei. Den viste bare at saken ikke var avklart på forhånd. Hadde man forankret dette bedre i de tre partiene, ville dette gått fint.
- Mitt poeng ligger dermed fast: En trepartiregjering er dårlig egnet til å drive aktiv næringspolitikk på bedriftsnivå?
- Nei. En regjering må bare tørre å si hva den vil.
- Oppfatter du deg selv som å sitte i posisjon eller i opposisjon i norsk politikk?
- I posisjon.
Næringspolitikk: I Soria Moria-erklæringen har regjeringen Stoltenberg lovet en aktiv statlig næringspolitikk. Det store spørsmålet er hva dette egentlig betyr. Lundteigen mener at når staten skal ha eierinteresser i norsk næringsliv - slik den allerede har i Statoil, Hydro, DnB, Statkraft, Petoro, SAS, Posten, NSB, Cermaq og så videre, og så videre - så skal det være av andre formål enn å tjene mest mulig penger. Dét, mener han, gjør private langt bedre.
- Staten skal gå inn på eiersiden der det er andre hensyn å ivareta, som verdifulle naturressurser, infrastruktur, nasjonalt eierskap og viktige nøkkelbedrifter, sier Lundteigen. Før sommeren foreslo han å opprette et nytt statlig investeringsselskap i tillegg til Folketrygdfondet. Fondet skulle ha en kapitalbase på 20 milliarder kroner og investere i norsk næringsliv.
På 1970-tallet var staten tungt involvert i norsk næringsliv, som Kongsberg Våpenfabrikk, Tandberg Radiofabrikk, jernverk i Mo i Rana, Sulitjelma og Syd-Varanger. Staten sprøytet inn penger for å sikre sysselsetting og distrikter, en aktiv statlig næringspolitikk for å leve opp til fagre politiske drømmer. Resultatet var heidundrende økonomisk fiasko - og omsider full retrett.
- Dagens passive statlige eierskap er nok et resultat av det som skjedde på 70-tallet. Men å gå fra den ene ytterligheten til den andre blir feil.
- Må ikke statlige virksomheter tjene penger som alle andre?
- Jo. De må drive godt, men de skal også ha et bredere fokus. De skal ikke drive med tønsetisme og bare ha et enøyd fokus på høyest mulig aksjekurs.
Lundteigen er dermed også for forskjellsbehandling av næringer som har «en større samfunnsmessig rolle», som han sier.
- Sånn har det bestandig vært og sånn vil det bestandig bli, i Norge som internasjonalt. Næringsnøytralitet er en fiksjon for å fremme en liberalistisk politikk. Ingen praktiserer det.
Jordbrukspolitikk: En av næringene Norge har lange tradisjoner for å forskjellsbehandle, er jordbruket. Men som med distriktspolitikken: milliardene i overføringer har ikke hjulpet. Svekkelsen av norsk landbruk har aldri vært mer omfattende enn nå. I år legges rundt 3000 bruk ned, sysselsettingen i landbruket går ned med 4,3 prosent - med bondepartiet Sp i regjering.
- Det er et stort tankekors, men formålet med bevilgningene har ikke vært å stimulere en utvikling som kan sikre bygdeaktiviteten, men derimot lavest mulig råvarepriser. Og derfor er noen av oss utålmodige etter å få lagt om politikken.
Lundteigen mener miseren for norske bønder begynte med Gro Harlem Brundtlands EU-tilpasning i siste halvdel av 80-tallet.
- Siden da har inntektsforskjellene i Norge økt dramatisk, og særlig har yrker knytta til primærnæringer og hverdagsyrker sakket kraftig etter. Når en gårdbruker slutter og blir undervaktmester i Oslo, tjener han enestående bra i forhold.
- Er det noe galt i å være undervaktmester i Oslo?
- Nei, men å skjøtte areal i Norge er for dårlig godtgjort.
Lundteigen mener norsk landbruk aldri har vært mer planstyrt.
- Dess mer Høyre-politikk, dess mer statsstyring, sier han.
- Den må du forklare.
- De vil ha stordrift og lavere markedspriser. Men når prisene går ned, går også inntektene til de bøndene som driver stort dramatisk ned. Dette må derfor kompenseres med enorme statlige overføringer til de som driver stort, sier Lundteigen.
Selv mottok han i fjor 242.924 kroner i produksjonstilskudd fra staten. Småpenger mot Carl Otto Løvenskjolds 1,35 millioner kroner, selvsagt. Men likevel. Ganske mye penger - ved siden av stortingslønna.
- Er det ikke et problem i Norge at vi har for mange bønder?
- Dette er helt tullete. Det er jo færre melkeprodusenter i Norge i dag enn det er leger. Det er altfor få i forhold til oppgavene. De har enorme arealer å skjøtte.
Løs i snippen: Lundteigen, mannen bak begrepet og boka Annerledeslandet, mener det ikke finnes et land med økonomiske evner som går på akkord med matvaresikkerheten, som ikke sørger for å produsere sin egen mat på økologisk forsvarlig måte.
- Men det er ikke økonomisk forsvarlig å drive jordbruk slik en tradisjonelt har drevet det i Norge, med små bruk langt oppe i dalsidene?
- Man må drive med det man har natur- og markedsgitte forutsetninger til. Vi dyrker ikke gulrøtter her på fjellet. Det finnes ikke noe vestlig land som ikke legger vekt på dette i praksis. Forskjellen på meg og andre er at jeg har vært ute om natta med forhandlerne i WTO. Da er de løsere i snippen og forteller andre historier enn de teoriene de serverer rundt møtebordene på dagtid, sier Lundteigen.
I sommer gikk forhandlingene om en ny handelsavtale i WTO i stå - etter amerikansk obstruksjon og til jubel fra norske bønder, som ikke ønsker lavere tollmurer og lavere produksjonsstøtte. Norge er et av verdens mest proteksjonistiske land på landbruksfronten, og mang en lederskikkelse i de globale handelsorganene har sagt at om vi virkelig ville yte en skjerv til verdens fattige, burde vi gitt dem en mulighet til å slippe til med sine varer på våre markeder i stedet for å gi almisser som uhjelp.
- Føles det bra å være på lag med USA i WTO-forhandlingene?
- Jeg er ikke på lag med USA. Ingen land vil gjøre seg avhengig av andre når det gjelder mat til egen befolkning.
- Om du mener at man burde dyrke og handle etter lokale forutsetninger, burde ikke olje- og fiskerinasjonen Norge kjøpe korn fra Polen og kjøtt fra Uruguay?
- Økonomisk kunne man si det, men ingen praktiserer noe slikt. Det er en fatal misforståelse at fattige bønder i utviklingsland ville blitt rikere av mer markedstilgang i Norge. De har ikke mulighet til å konkurrere mot multinasjonale selskaper, og trenger først og fremst å bygge opp lokale markeder.
Lundteigen mener at heller ikke franskmenn eller tyskere lever som de teoretiske økonomene deres lærer.
- Dette er Europas gamle hungerområder. Erfaringen sitter i ryggmargen til folk. Men her i landet sitter en ny maktelite som mangler slike erfaringer.
- Men du er jo makteliten selv. Sp sitter jo i regjering?
- Ja, men det er ikke sikkert at maktelite og regjering er det samme.
Praktiker og politiker: Sivilagronomen og gårdbrukeren Lundteigen er kjent for å trekke paralleller fra dagliglivet på gården over til politikken. Han er ikke med på moderne babbel om prosess og benchmarking, og er bare måtelig imponert over teoretiske modeller, som han mener økonomer burde sjekket grundigere med erfaringsmateriale.
- Det finnes få på Stortinget som har jobbet med noe praktisk, sier han mens han henter den gamle spaden, tar på seg fjøsklærne og poserer for fotografering.
Da han kom på tinget i 1993, var han ingen ekspert på skatt og økonomi. Men hele tida har gårdbrukeren lest og lært.
- Man leser og lærer utfra sine egne forutsetninger og livserfaringer. Folk som har skjønt det dypere innholdet i kultur - i å kultivere og dyrke, både folk og land - vet at man må slakte høner, ikke sette ned utvalg, filosoferer Lundteigen over spaden.
- Hadde vi styrt, ville det blitt langt færre byråkrater, mindre dill og papir.
- Men det er jo dere som styrer Norge.
- Ja, men vi styrer det ikke alene.
Tyren ved hornene: Det er blitt ettermiddag. Vi spiser daggammalt brød med gulost og leverpostei og drikker kald, feit melk rett fra melketanken, før buskapen må hentes hjem fra beite og melkes og fôres. Kuflokken kommer luskende til plankeinnhegningen, en haug brune kyr og en stor, svart stut som Lundteigen er påpasselig med ikke å miste blikkontakten med.
- Den kan angripe?
- Ja. Det gjelder å være på vakt.
Stuten er nysgjerrig. Den nærmer seg matfar. Sps finanspolitiske talsmann tar også et skritt fram, legger neven i pannen på oksen, tar tyren ved hornene.
Det ligner et kjærtegn.
Per Olaf Lundteigen (53)
Sivil status: Gift. Tre barn.
Utdanning: Sivilagronom. Gårdbruker.
Aktuell: Stortingsrepresentant og finanspolitisk talsmann for Senterpartiet.
- Ja. Så sjelden som mulig.
- Pressetur?
Saken fortsetter under annonsen
Senterpartiets finanspolitiske talsmann Per Olaf Lundteigen er i godt humør og flirer så pluggen i handsfree-settet truer med å falle ut av øret. Han har 24-timers pressevakt for partiet. Det er en av de dagene han knapt får gjort noe nyttig:
- Ja. Har med meg makteliten fra Oslo, sier han, og nikker i retning Økonomisk Rapports utsendte. - Så om det er noe du vil ha sagt, må du bare si det nå.
Saken fortsetter under annonsen
- Neh, du får vel sagt det du, sier den lokale mannen og går.
Vi er med Lundteigen på Felleskjøpet på Mykstufoss Mølle i Veggli.
Saken fortsetter under annonsen
Mannen mot strømmen: Per Olaf Lundteigen er den mannlige versjonen av kjerringa mot strømmen. Da de lokale jordbrukerne som hadde opparbeidet teigene høyt oppe i åsene over Veggli i Numedalen ga seg, og var klar til å gi grasbakkene tilbake til naturen, overtok han målene for å drive setra videre på egen hånd. Og da det meste av det politiske Norge prøvde å holde sommerferie i år, gikk like godt Lundteigen ut og foreslo å fjerne rentefradraget på lån over to eller tre millioner for privatpersoner. Kombinert med Sp-generalsekretær Ivar Egebergs høyttenkning om å beskatte gevinst ved boligsalg, og statsråd og partifelle Liv Signe Navarsetes uttalelser om at Soria Moria-erklæringens skatteløfter kunne brytes på lik linje med andre løfter, hadde Sp i praksis rettet et realt finanspolitisk angrep mot noe de fleste av oss nærmest holder hellig. Boligen er Ola Nordmanns viktigste investeringsobjekt, og så langt har den blitt holdt noenlunde unna en skattekåt stat.
- En romslig husbankstandard skal ikke beskattes. Men store boliger må beskattes hardere, sier Lundteigen.
Saken fortsetter under annonsen
Dermed ble sommeren 2006 ikke bare uvanlig het i luft og badevann, men også i norsk politikk. Ut rykket finansminister, statsminister og koalisjonspartnere for å dementere, opposisjonspolitikere for å kritisere og leder- og kommentarskribenter for å analysere. Var Lundteigens utspill en prøveballong for regjeringen før deres første statsbudsjett til høsten, en lekkasje av regjeringens interne drøftinger rundt skatt? Eller var Lundteigen en illojal brønnpisser, eller ganske enkelt en løs kanon på dekk, frittenkende, frittalende og helt uten både bakkekontakt og innflytelse i sin egen regjering?
Ingen vet sikkert. Men det gamle Bondepartiet hadde i alle fall sørget for å gi nytt innhold til sin gamle partihøvding og storbonde Per Bortens beskrivelse av livet som statsminister i en koalisjonsregjering, nemlig at det er som å prøve å bære staur. Den lengste og mest egenrådige stauren av dem alle: tidligere leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Per Olaf Lundteigen.
Saken fortsetter under annonsen
Kalvedrikk og kraftfôr: Fra lageret på Felleskjøpet lemper Lundteigen kalvedrikk og 40-kilos kraftfôrsekker på lasteplanet på pick upen. Den dyprøde Mitsubishien er bleket av støv, søla på de kraftige hjulene bærer preg av at de har rullet på mer enn asfalt, og inne blant surrende fluer i kupeen lukter det tungt av land.
- Folk påstår at bønder ikke skjønner seg på marked, men det er jo bare tull. Felleskjøpet bruker sin markedsmakt til å presse Yara på gjødselprisene, sier Lundteigen mens han vrir om tenningsnøkkelen. En grønn firkløverlogo kommer til syne på nøkkelringen som dingler under rattet idet han setter bilen i gir. Så holder han en kort innføring i kunstgjødsel og maursyre, som står stablet i paller bak lagerbygningen på Mykstufoss.
Lenge før han ble finanspolitisk talsmann, var Lundteigen utdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole på Ås. Det var der han ble politisk engasjert, i EF-kampen i 1972. Og det var der han lærte seg at det ikke nytter å være et beskjedent gudsord fra landet når man skal debattere politikk. I stadig kamp mot maoistene i AKP (m-l) lærte den påstått så beskjedne Lundteigen seg å bli fast i klypa og stor i kjeften.
Middelalderen: Lundteigen blinker ut på veien og kjører ut i «Middelalderdalen», som Numedal markedsfører seg som. Nå er det ikke alle som i 2006 ville skryte av å befinne seg i middelalderen, men i Numedal er altså det å regne som et hedersmerke.
- Dette er en verdikonservativ dal. I Rollag kommune er det i praksis bare to partier: Ap og Sp, sier Lundteigen. Han bor i Vestfossen i Øvre Eiker i Buskerud, er sønn av gårdbruker og tømmermåler Einar og ligningssekretær Bertha, og kjenner folket her etter 53 år i området.
- De som bor her er forsiktige folk som tenker langsiktig og som ikke tar opp mye gjeld. Det er sollide mennesker som jobber hardt og sjelden er sjuke, sier Lundteigen. De er vel omtrent akkurat sånn Lundteigen vil ha oss, sannsynligvis også slik han ser seg selv.
Men samme hvor solide, arbeidsomme og langsiktige folket i Numedal måtte være: utviklingen her er den samme som i så mange andre bygdestrøk i Norge. Til tross for en hel etterkrigstid med distriktspolitikk går folketallet nedover. Uansett hvor mye Lundteigen måtte insistere på at det gode liv leves gjennom tidligere morgener og mopedferdsel på landet, taler statistikken mot ham. De siste tiårene har folkebevegelsen bare gått én vei her i landet: i retning byen.
- Det heter seg at denne dalen lever på overføringer. Men hadde vi fått beholde verdiene av det som blir produsert her, ville det gått bra. Kommunen beholder bare litt over ett øre av strømmen vi produserer. Vi blir tappet for hundrevis av millioner, sier Lundteigen på vei gjennom granskogen.
Nå er det aktiviteten i fjellet som holder næringslivet oppe i Numedal. Det blir bygd massevis av hytter i dalsidene, pengesterke byfolk kjøper seg tomter og bygger i vei.
- Hytteaktiviteten er et uttrykk for at folk i byen vil ha del i noe av det bygdene kan tilby: et roligere liv, bedre oppvekst for smårollingene. Men da vil jeg også ha et spleiselag på fiberoptikk til bygdene, sier Lundteigen.
For om du lurer på hva de ekstra kronene staten eventuelt skulle håve inn på ditt overdimensjonerte bolig- eller hyttelån skulle brukes til, kjører vi bokstavelig talt rundt i svaret. Lundteigen vil ha bredbånd til bygdene og et veinett som tåler de tunge tømmertrailerne som burde rullet ned gjennom dalen. Nå er det nesten ikke aktivitet i det tradisjonelle skogbruket, og uten bredbånd og fiberoptikk havner Numedal raskt i den digitale middelalderen.
På sommerbeite: Vi tar av fra hovedveien, betaler 50 kroner i bommen, og kjører dalsiden opp fra Veggli på en støvete grusvei. Rundt om i veikanten ligger giddalause sauer som ikke leer et øyelokk om det kommer en sjelden bil.
20 minutter fra Veggli, langt oppe på fjellet, har Lundteigen 60 kyr på sommerbeite. Gårdsbruket der han og kona Gun vanligvis bor, ligger ni mil unna.
Bildet av den brune, laftede setra i det storslåtte landskapet av skog og blåner ligner et postkort fra den norske nasjonalromantikken - eller en skrekkfilm for innbarka asfaltelskende urbanister.
- Jeg hadde besøk av Erling Fossen. Jeg fikk ham med på å sanke kviger, og etterpå serverte jeg lunka saftvann og skiver med svett gulost. For meg var det en slakk dag, men han var litt sliten, sier Lundteigen og flirer.
Urbanist Fossen har foreslått å overføre norske bønder og småbrukere til Kultur- eller Miljøverndepartementet, siden opprettholdelse av kulturlandskap og beboelse av grisgrendte strøk på statlige overføringer har fint lite med næringsvirksomhet å gjøre, men hører til under museumssektoren. Lundteigen blåser bare av forslaget.
På setra høres lyden av fugler og suset av vinden gjennom granene, fjerne klemt fra en bjellesau, et og annet raut. Her oppe er det mer enn nok plass til å kunne pisse uforstyrret av nysgjerrige naboer, eller leke med øks - to av utspillene Lundteigen ble kjent for da han for alvor entret rikspolitikken for 13 år siden.
- Jeg har blitt mye misforstått. Da jeg snakket om boligskatten forrige gang, folkeliggjorde jeg bare det hele for å få debatten over på et annet spor. Jeg fikk det til å handle om vanlige folk, men det var mange som ikke skjønte mine spissformuleringer.
- Du endte opp i rollen som nasjonal bygdetulling i den norske debatten?
Lundteigen drar på det der han sitter i solveggen og byr på tynn kokekaffe i skjøre kopper:
- Jeg har ikke noe imot å bli framstilt i sterk kontrast til de klassiske økonomene. Men jeg har heller ikke noe behov for å forsterke bygdetulling-inntrykket. Folk på postkontoret skjønner hva jeg mente. Jeg er blitt utsatt for alle tenkelige hersketeknikker, så det er ikke noe som biter lenger.
Lundteigen ligner heller ingen slagen mann. Han er høyreist, sterk og slank, brillene er borte, rundt øynene stråler et stjernenett av lyse rynker i det sommerbrune ansiktet etter lange dager med jobbing og mysing mot sola. Og på toppen, der det hvitnende håret lenge har vært på vikende front, er han lett rosa der den sommersvidde huden har visnet og flasset bort.
Verdikonservativ og radikal: Det er ikke helt enkelt å bli klok på Lundteigen og Sp i det norske politiske landskapet. Bondepartiet har tradisjonelt vært et borgerlig parti, og deltaker i borgerlige regjeringer - før det gikk i koalisjon med sosialister og arbeiderpartister i en rød-grønn regjering. Dermed kunne man kanskje si at Sp er et sentrumsparti. Det forvirrende er bare at Lundteigen deltar i et lukket nettverk sammen med Fagforbundets Jan Davidsen og Oslo Aps helsepolitiker og Odfjell-dødare Jan Bøhler for å trekke regjeringens politikk mot venstre.
- Jeg er ikke med i noe hemmelig nettverk. Jeg har snakket med Jan Davidsen siden 1996. Alt dette er åpent, sier Lundteigen.
- Men ingen visste om nettverket før det ble avslørt i avisene?
- Nei, men det er ikke alle møter vi har pressekonferanser om.
Uansett: det er lett å bli forledet til å tro at mannen som argumenterer for omfordeling av skattleggingen og aktivt statlig eierskap er sosialist.
- Jeg er ikke sosialist. Jeg er en verdikonservativ som er villig til å bruke radikale økonomiske virkemidler.
Selv om Sp sitter i regjering med norsk venstreside, mener Lundteigen at Sp er partiet for urkapitalister og gründere, sånne som starter med to tomme hender og så skaper sin egen næringsdrift.
- Å starte for seg selv er virkelig risikofylt. Du må tenke deg grundig om og være flittig, ellers går du konkurs.
- Bildet av Sp i offentligheten er ikke akkurat av næringslivspartiet?
- Nei, der blir vi sett på som mottakere av tilskudd. Og det stemmer jo, for så vidt, slik norsk økonomi er organisert. Sp står sterkt blant bønder og på bygda, svarer Lundteigen.
Selv mener han at et annet ord for Sp er «Sjølstendighetspartiet».
- Vi står i første rekke som forsvarere av nasjonalstaten.
- Noen ville si nasjonalromantikken?
- Nasjonalromantikk har da aldri forvoldt noen skade?
- Vel, det var en periode da tysk nasjonal ideologi var ganske ekspansiv.
- Vi befinner oss i en annen tradisjon. Vi befinner oss i en nasjonalstatlig tradisjon der statskirke, nasjonalt vernepliktforsvar, enhetsskole, nasjonalbyggende institusjoner, konsesjonslover og privat eiendomsrett står sentralt. Med tilhørende plikter og egalitære strukturer. Vi er et kapitalistisk parti med en veldig klar sosial profil. Sp har alltid stått sterkt blant jamninger.
- Jamninger?
- Folk fra jamnbyrdige forhold. Der det var like forhold mellom folk, sto Sp sterkt, der det var forskjell på folk, var det Ap. Og så har vi bra oppslutning blant folk i offentlig sektor. Der rår jamnbyrdigheten, rettferdigheten og det sosiale ansiktet - der finner du nøkternheten i alt sitt virke.
Aktiv stat: Nå er det ikke alle som har et like romantisk forhold til norsk offentlig sektor og stat som Per Olaf Lundteigen. Så langt har ikke engang regjeringen selv klart å bestemme seg for hvor aktiv staten bør være i norsk næringsliv, eller hva statens rolle skal være i norsk verdiskaping.
- Det er ikke tilfeldig at eierskapsmeldingen ble utsatt fra vårsesjonen til høsten, sier Lundteigen.
- Å?
- Før regjeringen kan komme med noen eierskapsmelding må de jo klargjøre hva de vil med eierskapet sitt.
Lundteigen sier altså «de» om regjeringen hans eget parti er en del av. Han sier ikke «vi».
- Er det næringsministeren som skal bestemme hva alle enkeltbedriftene staten har eierinteresser i skal satse på?
- Næringsministeren har en enorm mulighet i å trekke de store linjene. Når staten sitter med dominerende eiermakt, må den ha en klar mening om de ulike selskapene sine og utøve eierskap - akkurat som private eiere gjør. Men det krever et langt sterkere næringsdepartement enn i dag.
- Du er ikke fornøyd med norsk næringspolitikk?
- Nei. Det er riktigere å si at Norge ikke har hatt noen næringspolitikk på lenge, enn at vi har det, svarer Lundteigen.
- Da Statoil før sommeren trengte ny styreleder, fikk vi et eksempel på aktiv statlig næringspolitikk som de færreste ble veldig imponert over.
- Måten det skjedde på var uheldig. Måten det burde gjøres på, er at staten som største eier sier: «Dette er vår mann.»
- Regjeringen sa jo at Johan Fr. Odfjell var deres mann. Men så var han det plutselig ikke lenger. Viser ikke denne saken nettopp statens begrensninger som næringslivsaktør?
- Nei. Den viste bare at saken ikke var avklart på forhånd. Hadde man forankret dette bedre i de tre partiene, ville dette gått fint.
- Mitt poeng ligger dermed fast: En trepartiregjering er dårlig egnet til å drive aktiv næringspolitikk på bedriftsnivå?
- Nei. En regjering må bare tørre å si hva den vil.
- Oppfatter du deg selv som å sitte i posisjon eller i opposisjon i norsk politikk?
- I posisjon.
Næringspolitikk: I Soria Moria-erklæringen har regjeringen Stoltenberg lovet en aktiv statlig næringspolitikk. Det store spørsmålet er hva dette egentlig betyr. Lundteigen mener at når staten skal ha eierinteresser i norsk næringsliv - slik den allerede har i Statoil, Hydro, DnB, Statkraft, Petoro, SAS, Posten, NSB, Cermaq og så videre, og så videre - så skal det være av andre formål enn å tjene mest mulig penger. Dét, mener han, gjør private langt bedre.
- Staten skal gå inn på eiersiden der det er andre hensyn å ivareta, som verdifulle naturressurser, infrastruktur, nasjonalt eierskap og viktige nøkkelbedrifter, sier Lundteigen. Før sommeren foreslo han å opprette et nytt statlig investeringsselskap i tillegg til Folketrygdfondet. Fondet skulle ha en kapitalbase på 20 milliarder kroner og investere i norsk næringsliv.
På 1970-tallet var staten tungt involvert i norsk næringsliv, som Kongsberg Våpenfabrikk, Tandberg Radiofabrikk, jernverk i Mo i Rana, Sulitjelma og Syd-Varanger. Staten sprøytet inn penger for å sikre sysselsetting og distrikter, en aktiv statlig næringspolitikk for å leve opp til fagre politiske drømmer. Resultatet var heidundrende økonomisk fiasko - og omsider full retrett.
- Dagens passive statlige eierskap er nok et resultat av det som skjedde på 70-tallet. Men å gå fra den ene ytterligheten til den andre blir feil.
- Må ikke statlige virksomheter tjene penger som alle andre?
- Jo. De må drive godt, men de skal også ha et bredere fokus. De skal ikke drive med tønsetisme og bare ha et enøyd fokus på høyest mulig aksjekurs.
Lundteigen er dermed også for forskjellsbehandling av næringer som har «en større samfunnsmessig rolle», som han sier.
- Sånn har det bestandig vært og sånn vil det bestandig bli, i Norge som internasjonalt. Næringsnøytralitet er en fiksjon for å fremme en liberalistisk politikk. Ingen praktiserer det.
Jordbrukspolitikk: En av næringene Norge har lange tradisjoner for å forskjellsbehandle, er jordbruket. Men som med distriktspolitikken: milliardene i overføringer har ikke hjulpet. Svekkelsen av norsk landbruk har aldri vært mer omfattende enn nå. I år legges rundt 3000 bruk ned, sysselsettingen i landbruket går ned med 4,3 prosent - med bondepartiet Sp i regjering.
- Det er et stort tankekors, men formålet med bevilgningene har ikke vært å stimulere en utvikling som kan sikre bygdeaktiviteten, men derimot lavest mulig råvarepriser. Og derfor er noen av oss utålmodige etter å få lagt om politikken.
Lundteigen mener miseren for norske bønder begynte med Gro Harlem Brundtlands EU-tilpasning i siste halvdel av 80-tallet.
- Siden da har inntektsforskjellene i Norge økt dramatisk, og særlig har yrker knytta til primærnæringer og hverdagsyrker sakket kraftig etter. Når en gårdbruker slutter og blir undervaktmester i Oslo, tjener han enestående bra i forhold.
- Er det noe galt i å være undervaktmester i Oslo?
- Nei, men å skjøtte areal i Norge er for dårlig godtgjort.
Lundteigen mener norsk landbruk aldri har vært mer planstyrt.
- Dess mer Høyre-politikk, dess mer statsstyring, sier han.
- Den må du forklare.
- De vil ha stordrift og lavere markedspriser. Men når prisene går ned, går også inntektene til de bøndene som driver stort dramatisk ned. Dette må derfor kompenseres med enorme statlige overføringer til de som driver stort, sier Lundteigen.
Selv mottok han i fjor 242.924 kroner i produksjonstilskudd fra staten. Småpenger mot Carl Otto Løvenskjolds 1,35 millioner kroner, selvsagt. Men likevel. Ganske mye penger - ved siden av stortingslønna.
- Er det ikke et problem i Norge at vi har for mange bønder?
- Dette er helt tullete. Det er jo færre melkeprodusenter i Norge i dag enn det er leger. Det er altfor få i forhold til oppgavene. De har enorme arealer å skjøtte.
Løs i snippen: Lundteigen, mannen bak begrepet og boka Annerledeslandet, mener det ikke finnes et land med økonomiske evner som går på akkord med matvaresikkerheten, som ikke sørger for å produsere sin egen mat på økologisk forsvarlig måte.
- Men det er ikke økonomisk forsvarlig å drive jordbruk slik en tradisjonelt har drevet det i Norge, med små bruk langt oppe i dalsidene?
- Man må drive med det man har natur- og markedsgitte forutsetninger til. Vi dyrker ikke gulrøtter her på fjellet. Det finnes ikke noe vestlig land som ikke legger vekt på dette i praksis. Forskjellen på meg og andre er at jeg har vært ute om natta med forhandlerne i WTO. Da er de løsere i snippen og forteller andre historier enn de teoriene de serverer rundt møtebordene på dagtid, sier Lundteigen.
I sommer gikk forhandlingene om en ny handelsavtale i WTO i stå - etter amerikansk obstruksjon og til jubel fra norske bønder, som ikke ønsker lavere tollmurer og lavere produksjonsstøtte. Norge er et av verdens mest proteksjonistiske land på landbruksfronten, og mang en lederskikkelse i de globale handelsorganene har sagt at om vi virkelig ville yte en skjerv til verdens fattige, burde vi gitt dem en mulighet til å slippe til med sine varer på våre markeder i stedet for å gi almisser som uhjelp.
- Føles det bra å være på lag med USA i WTO-forhandlingene?
- Jeg er ikke på lag med USA. Ingen land vil gjøre seg avhengig av andre når det gjelder mat til egen befolkning.
- Om du mener at man burde dyrke og handle etter lokale forutsetninger, burde ikke olje- og fiskerinasjonen Norge kjøpe korn fra Polen og kjøtt fra Uruguay?
- Økonomisk kunne man si det, men ingen praktiserer noe slikt. Det er en fatal misforståelse at fattige bønder i utviklingsland ville blitt rikere av mer markedstilgang i Norge. De har ikke mulighet til å konkurrere mot multinasjonale selskaper, og trenger først og fremst å bygge opp lokale markeder.
Lundteigen mener at heller ikke franskmenn eller tyskere lever som de teoretiske økonomene deres lærer.
- Dette er Europas gamle hungerområder. Erfaringen sitter i ryggmargen til folk. Men her i landet sitter en ny maktelite som mangler slike erfaringer.
- Men du er jo makteliten selv. Sp sitter jo i regjering?
- Ja, men det er ikke sikkert at maktelite og regjering er det samme.
Praktiker og politiker: Sivilagronomen og gårdbrukeren Lundteigen er kjent for å trekke paralleller fra dagliglivet på gården over til politikken. Han er ikke med på moderne babbel om prosess og benchmarking, og er bare måtelig imponert over teoretiske modeller, som han mener økonomer burde sjekket grundigere med erfaringsmateriale.
- Det finnes få på Stortinget som har jobbet med noe praktisk, sier han mens han henter den gamle spaden, tar på seg fjøsklærne og poserer for fotografering.
Da han kom på tinget i 1993, var han ingen ekspert på skatt og økonomi. Men hele tida har gårdbrukeren lest og lært.
- Man leser og lærer utfra sine egne forutsetninger og livserfaringer. Folk som har skjønt det dypere innholdet i kultur - i å kultivere og dyrke, både folk og land - vet at man må slakte høner, ikke sette ned utvalg, filosoferer Lundteigen over spaden.
- Hadde vi styrt, ville det blitt langt færre byråkrater, mindre dill og papir.
- Men det er jo dere som styrer Norge.
- Ja, men vi styrer det ikke alene.
Tyren ved hornene: Det er blitt ettermiddag. Vi spiser daggammalt brød med gulost og leverpostei og drikker kald, feit melk rett fra melketanken, før buskapen må hentes hjem fra beite og melkes og fôres. Kuflokken kommer luskende til plankeinnhegningen, en haug brune kyr og en stor, svart stut som Lundteigen er påpasselig med ikke å miste blikkontakten med.
- Den kan angripe?
- Ja. Det gjelder å være på vakt.
Stuten er nysgjerrig. Den nærmer seg matfar. Sps finanspolitiske talsmann tar også et skritt fram, legger neven i pannen på oksen, tar tyren ved hornene.
Det ligner et kjærtegn.
Per Olaf Lundteigen (53)
Sivil status: Gift. Tre barn.
Utdanning: Sivilagronom. Gårdbruker.
Aktuell: Stortingsrepresentant og finanspolitisk talsmann for Senterpartiet.
