Forsvinningsministeren
Det e mykje lyd i deg, seier far alltid når e kjem heim i feriane. Gudene skal vite at far snakker sant. Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys er som et bremangersk kaffeselskap helt alene. Ordene spruter ut av henne - og det på et målføre som satte skrekk i de østlandske elementene i departementet da hun ankom posten for et drøyt halvår siden. Fortsatt har de evalueringsmøter seg imellom etter møter med henne, for å forsikre seg om at de fikk med seg alt.
Men lyden bærer opplagt ikke like godt overalt. Heidi Grande Røys er fortsatt en godt bevart statshemme-
lighet. Et sted der inne i skogen av NOU-rapporter, interkommunale utredninger og fylkesregionale evalueringer går SV-statsråden omkring og er usynlig for folk flest. Hver gang avisene spør «hvilke statsråder synes DU har utmerket seg?» - får Grande Røys bunnplassering.
Ministeren blir ikke slått ut når vi bringer temaet opp.
- Jeg har et departement som ikke får den største medieomtalen. Det er et planleggingsdepartement, som driver med saker som er litt overordnet de andre departementene. Da er det helt naturlig at det ikke blir mange oppslag. Og la meg si det slik: Jeg er ikke sikker på at de andre statsrådene er like begeistret for absolutt all medieomtale de får heller. En kan ikke kave med dette. Vi jobber med å prøve å synliggjøre det vi gjør, men samtidig er det bare å innse at Akersgata ikke er spesielt opptatt av vellykka prosjekter i offentlig forvaltning. Vi får oppslag hvis det blir gjort et eller annet idiotisk. Og det har jeg ikke lyst til å gjøre. Ergo blir det ikke all verden med oppslag på dette.
- Hvorfor er ikke offentlig forvaltning salgbart?
- Dette er en stor skute å snu, hvis du da skal skifte retning. Du får ikke resultat i morgen. Det er noe med hvordan du jobber over tid som gir resultat. Avisene skal ha en case, eller et menneske som har fått hjelp - eller helst ikke har fått hjelp. De skal ha dag-til-dag-journalistikk. Vi styrer statsforvaltningen, og det er ikke gjort over natta å snu skuta.
- Men noe medieomtale har du fått. Hvilket forhold har du til Konkurransetilsynet?
- De har jeg et utmerket forhold til. Der er det utmerkede, dyktige folk som gjør jobben sin.
- Men du har kommet på kant med dem gjennom flere saker, hvor du har overprøvd deres vurderinger. Prior, Statkraft.
- Poenget er at de gjør sin jobb og jeg gjør min. Og slik konkurranseloven er lagt opp, skal de kun se på konkurransefaglige argument. Jeg skal også vurdere de samfunnsmessige konsekvensene. Det er ikke den konkurransefaglige vurderingen jeg overprøver. Den kan være helt korrekt ut fra konkurranseloven. Og andre hensyn skal ikke tilsynet ta. Men det beste må ikke bli det godes fiende. Hvis sterke samfunnshensyn tilsier at vi bør la slike hensyn veie tyngre enn konkurransehensyn, er det min plikt å foreslå dette for regjeringen. For eksempel i tilfellet Statkraft/Trondheim Energiverk har vi et syn på offentlig eierskap i kraftsektoren som gjorde det nødvendig å gripe inn.
På sin tredje dag som fornyingsminister fikk hun til gangs høre at hun burde vært utkonkurrert selv. Trygve Hegnar mente hun var Stoltenberg-regjeringens verste valg og at man ikke kunne ha en tidligere barnehagestyrer i den viktige jobben som fornyingsminister. Han lot oss nærmest forstå at her kom det et menneske hvis viktigste referansepunkt innen samfunnsbygging, var «Ro, ro til fiskeskjær». Etter Hegnars utspill møttes de to i livlig diskusjon i «Tabloid» på TV 2.
- Jeg skulle ønske Hegnar hadde brukt to sekunder på å finne ut hva jeg sto for, sier Grande Røys, som før ministerjobben satt fire år i finanskomiteen på Stortinget.
- Hvis Hegnar bare hadde ringt til Finn Bergesen i NHO, så tror jeg han hadde fått et annet syn på meg og min interesse for næringslivet. Men det gadd han ikke.
- Føler du at det her lå en nedvurdering av din person og faglige integritet?
- Jeg ble ikke såra personlig. Men jeg synes jo han dummet seg ut. Jeg synes han dummet seg ut overfor absolutt alle kvinner i dette land. For det han prøvde å si, var at sykepleiere, førskolelærere eller noen fra kvinnedominerte utdanninger ikke kan være minister. Jeg skjønner ikke kortslutningen hans. Du utdanner deg ikke til å være politiker. Det blir du i kraft av et engasjement, i kraft av vilje og i kraft av din evne til å bruke dette engasjementet. Og ikke minst i kraft av tillit, fra partiet og velgerne.
- Jeg tok Hegnar på fag. Han hadde ikke giddet å sette seg inn i de sakene han dro fram som eksempler. Han tok feil, mens jeg hadde rett.
- Er det oppveksten ved kysten i Sunnfjord som har herdet deg?
- Jeg tror det heller handler om å være yngst av fire søsken. En er født slik en er født. Vi er fire søsken, og ganske forskjellige. To av oss er ganske framfuse og to er ganske beskjedne. Dette handler om arv og miljø. Og ikke minst om å få mulighetene i det miljøet du vokser opp. Jeg hadde ei mor og ei søster som var politisk aktive. Vi er en veldig engasjert familie med høylytte diskusjoner. Det har formet meg vel så mye som at jeg er vokst opp på en holme med 500 innbyggere.
Vi etterspør fighterviljen fordi Grande Røys og hennes departement i tida framover skal ut i en durabelig brytekamp mot en voksen motstander, Microsoft. Stikkordet er åpne standarder i offentlig forvaltning.
- Mangel på bruk av åpne standarder fører til at mange kan få problemer med å kommunisere med det offentlige. Sammenlignet med mobiltelefonbruk vil det være omtrent som om jeg kan ringe det kommunale servicetorget fordi jeg har Nokia, - mens du ikke kan, fordi du har en Sony Ericsson. Men på datasida er det jo sånn at hvis du har en type programvare og det offentlige har en annen, så kan du ikke kommunisere med det offentlige uten at du har skaffet deg deres programvare. I verste fall.
- Da er det bare Microsoft som har vært smarte nok her, da?
- Ja, de har vært kjempedyktige. Men dette har ikke å gjøre med dominansen til en stor aktør. Konsekvensen av å kreve åpne standarder, er jo at det blir flere aktører på banen. Microsoft må da som alle andre levere et anbud, og oppfylle kravene som står i anbudet, noe de trolig vil få problemer med. Det er ikke noe de ønsker, selvsagt. Men skal de få kontrakter, så må de gjøre det. Det er stor politisk enighet om å få dette til i løpet av få år.
Grande Røys er altså regjeringens it-minister og skal få hele folket til å få et vennlig og forståelsesfullt forhold til sine datamaskiner. En nesten umulig oppgave, med andre ord.
- Heldigvis er ikke min rolle som it-minister å kunne alt om data selv. Min største utfordring er å få politisert dette området. Til høsten legger jeg fram en stortingsmelding om it-politikk, og det er første gang Stortinget får en bred melding om dette fagområdet.
- Etter min mening har altfor mye av it-politikken så langt vært teknisk fokusert. Vi har vært veldig flinke til å diskutere bredbånd og tekniske infrastrukturer. Dermed har dette vært et område for ekspertene. Den digitale kompetanse er helt opplagt noe vi må diskutere i en større sammenheng. Hva trenger vi å kunne og hvordan kan vi få kunnskapen nok til å henge med i et i et stadig mer digitalisert samfunn?
- Hvor ofte bryter din egen datamaskin sammen?
- Her på kontoret har det ikke skjedd ennå. Skulle det skje får jeg ta i bruk kunnskapen fra min tid som kommunal barnehagestyrer. Der må du være allsidig, både leder, pedagog, it-ekspert og vaktmester.
- Hvordan har det gått for seg at du har fått kjempe for sekstimers-dagen, når du har en sjef som er så ettertrykkelig i mot den?
- Hvis du tenker på Jens Stoltenberg ... Når du sa sjef, kom jeg til å tenke på Kristin Halvorsen, sier Grande Røys og ler høyt.
- Jens er for Soria Moria-erklæringen. Han synes som mange andre at det er et fantastisk dokument, og da er han altså med på at vi skal drive forsøk med seks timers dag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.
- Men han vil egentlig ikke?
- Nei, men det er ting i Soria Moria jeg egentlig ikke vil heller. Men det er det vi er blitt enige om på Soria Moria, og da er det punktum finale.
- NHO påstår at sekstimers-dagen vil koste samfunnet (her begynner Grande Røys å vri på seg) 191 milliarder kroner, og 57 av disse må gå over offentlige budsjetter. Hvordan ser du på disse tallene?
- Det er et helt uinteressant tall i forhold til mitt oppdrag. Denne regjeringen har ikke sagt at vi skal gjennomføre en sekstimers-reform. Det er det partene i arbeidslivet som eventuelt skal stå for. Det vi har sagt, er at vi skal skaffe oss kunnskap om arbeidstid i forhold til en del parametere. I forhold til sykefravær, i forhold til avgangsalder, i forhold til deltidsarbeid og i forhold til de 700.000 som står utenfor arbeidslivet. Når vi tar med de positive effektene redusert arbeidstid kan ha for å trekke flere inn i arbeidslivet, nekter jeg å tro at regningen kommer opp i 191 milliarder. For det jeg og NHO har som felles utfordring, er fortsatt for høyt sykefravær, for mange deltidsarbeidende, for lav avgangsalder og 700.000 utenfor arbeidslivet. De siste fire åra har vi fått 115.000 flere mennesker på trygd. Jeg skulle ønske dette var en del av diskusjonen.
- Jeg har ennå ikke hørt NHO hoste opp gode ideer for hvordan flere av disse skal få øke arbeidstilbudet sitt. Vi har sagt at sekstimers dag, eller redusert arbeidstid med full betaling, er verdt et forsøk.
- Kunne det norske folk vært tjent med statsråder på sekstimers dag?
- Nå er det ikke statsrådene som har de største problemene. Ikke har vi høyt sykefravær og ikke er vi plaget av deltid. Vi er de privilegerte. Det er ikke vi som er målgruppa for dette prøveprosjektet.
- Er det på Cafe Aroma i Florø du henter dine politiske ideer?
- Nei, der henter jeg ikke mine politiske ideer. Selv om det er et og annet innsalg fra gode venner. Der slapper jeg først og fremst av og snakker om alt det andre som ikke er politikk, sier hun om det faste vennetreffet i Florø. Grande Røys reiser hjem til samboeren hver helg, så fremt det politiske arbeidet ikke hindrer henne i det.
Grande Røys er noe så sjeldent som en SV-er med et uavklart forhold til EU-spørsmålet. Verken ja-eller nei-sida har fått henne ned på sida si for alltid.
- Jeg synes EU-spørsmålet er vanskelig. Det har jeg aldri lagt skjul på. Men jeg tror ikke spørsmålet blir aktuelt i løpet av de neste fire åra, så mye rot som det er i EU i dag. De har trolig mer enn nok med å ordne opp i egne rekker.
- Hva skal til for at du faller ned på den ene eller andre sida?
- Da må noen «frelse» meg. Jeg har vært EU-tviler siden 94. Når spørsmålet har vært oppe, har jeg kanskje vært mer nyansert enn vanlig er i SV i denne sammenheng. Der har du mange som er veldig overbeviste av ideologiske grunner. Mens jeg har hatt en mer pragmatisk tilnærming.
- Hva går tvilen ut på?
- Det ene er at jeg ser at EU infiltrerer eller påvirker oss på alle mulige måter. Da EØS-avtalen ble inngått, ble det sagt at vi skulle få beholde en rekke ordninger. Det går ti år, og så må vi gi oss likevel. Enten så må du inn og påvirke, tenkte jeg, eller så kan vi like godt holde oss helt utenfor. Men da må vi også ut av EØS. Og det ville blitt et kjempeproblem for mange av næringene jeg kjenner til langs kysten. Spørsmålet er akkurat så vanskelig at jeg er i tvil. Men så lenge jeg er med i et nei-parti og så lenge ingen har klart å frelse meg, er det helt naturlig å stemme nei. Og dette har jeg avklart med velgerne mine for denne perioden.
Både i krangel med Hegnar og i andre offentlige opptredener har Grande Røys utrolig nok klart å skjule et av sine mest framtredende karaktertrekk: Et eksplosivt temperament. Det scores høyt på den fonetiske skalaen om fornyingsministeren opplever uheldige erfaringer.
- Jeg blir bare innimellom så eitrende forbanna! Men det går stort sett bare utover meg selv.
- Hva blir du forbanna på?
- Neeei, det går mest på at jeg er så utålmodig. Og jeg blir veldig forbanna om jeg opplever at noen opptrer uredelig, at det spilles et spill.
- Hva skjer når dette inntreffer?
- Da blir jeg notorisk urolig. Da jeg var på Stortinget var det noen ganger at jeg måtte ut og fysisk gå rundt bygningen for å roe meg ned. Eller at jeg rett og slett gikk ned i trimrommet og sprang det av meg på tredemølla. Hjemme er det mye enklere. Da er det bare å komme seg ut, og få ut gørra på vei opp til Brandsøysåsen på 400 meter. Innen jeg er oppe, har jeg fått ut det meste. Du ser lyset og fire prestegjeld fra toppen - og kommer ned igjen med alle løsningene.
Sommeren 1994 kunne hun ikke løpe fra problemene. I sitt 27. år fikk hun beskjed av legen om at hun hadde fått lymfekreft.
- Jeg var ung, men fikk veldig gode prognoser. Jeg fikk vite fra starten av at «dette går veldig bra». Det siste jeg gjorde før jeg ble innlagt på Haukeland, var å ta en joggetur. Jeg sprang på skikkelig - og kjente ingenting. Det var underlig. Jeg husker jeg tenkte at det ikke går an å være syk, og ikke kjenne noen ting. Da er det vanskelig å tro at det kan gå galt. Jeg fikk utrolig bra oppfølging både fra familie, venner og sykehus. Det hjalp meg mye, for jeg er livredd både sykehus og sprøyter.
- De fleste blir satt ut når de hører ordet kreft. Hvordan opplevde du dette?
- Jeg hadde ikke noen erfaring med ordet, og tenkte ikke på døden. De rundt meg gjorde det. Og det er en erfaring jeg har hatt selv siden. I venneflokken er vi flere som har hatt kreft, og jeg har opplevd at det enkelte ganger nesten kan være verre å være nær venn, enn å være pasient selv. Som pasient har du et system som tar vare på deg. Å stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe, kan være ganske ille.
- Hvor lenge var du i kreftsituasjonen?
- Jeg fikk 16 cellegiftkurer og 17 strålebehandlinger. Det tok nesten et år. Så gikk det enda et år før jeg var tilbake i hundre prosent jobb. I årene som fulgte hadde jeg selvfølgelig bivirkninger. De har jeg til dels ennå. Det var tøft mens det sto på. Jeg spydde som en gris og var virkelig dårlig. Cellegift er noe dritt. Og det preget meg. Jeg ble kvalm for den minste ting i mange år.
Heidi Grande Røys opplevde under den verste perioden at hun måtte ha hjelp til ting som var selvfølgelige året før.
- På det verste lå jeg på intensivavdelinga med lungebetennelse. Det var litt kritisk. Etterpå kunne jeg ikke stå på beina fordi jeg var så svekket, og jeg husker ennå sykepleieren som kom inn og sa at «ja, nå skal vi øve oss på å sitte på sengekanten». Hallo! tenkte jeg. Det var nesten umulig å forestille seg at her lå jeg, var 27 år og hadde levd et aktivt liv - så kom det noen og sa at du klarer ikke å stå på beina! Det var bare «ha-ha, kor dum går det an å bli?». Jeg klarte ikke å forstå det. Hodet var jo det samme. Bare kroppen var litt annerledes. Men pinadø, hadde ikke nattbordet vært der hadde jeg deiset i golvet.
- Men det er også tøft når du er utskrevet, og på en måte er blitt frisk. Du tenker at du skal være slik du var et år tidligere, men slik er det ikke. Det tar lang tid før kroppen er tilbake. Derfor er det nesten mer strevsomt å være frisk rett etterpå enn selve sykdomsperioden. Også fordi du er vant til at det er et system som håndterer hverdagen for deg. Jeg brukte mye tid og krefter på å bli frisk. Men utover det er jeg mye den samme personen som før. Ikke er jeg blitt vegetarianer, ikke har jeg sluttet å drikke og røyke har jeg aldri gjort. Jeg er ikke typen til å bli fanatisk.
- I et intervju for noen måneder siden sa du at du på grunn av statsrådjobben sovner med et smil hver kveld. Skjer det fortsatt?
- Hver natt. Ja, jeg stopper av og til opp på de mest travle dagene og tenker «fy flate så kjekt dette er».
Heidi Grande Røys (39)
Sivil status: Samboer
Utdanning: Førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Modulkurs pedagogisk rettleiing hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Personalutvikling og ledelse på Høgskolen i Lillehammer/NKS.
Aktuell: Fornyings- og administrasjonsminister og Nordisk samarbeidsminister.
Men lyden bærer opplagt ikke like godt overalt. Heidi Grande Røys er fortsatt en godt bevart statshemme-
lighet. Et sted der inne i skogen av NOU-rapporter, interkommunale utredninger og fylkesregionale evalueringer går SV-statsråden omkring og er usynlig for folk flest. Hver gang avisene spør «hvilke statsråder synes DU har utmerket seg?» - får Grande Røys bunnplassering.
Saken fortsetter under annonsen
Ministeren blir ikke slått ut når vi bringer temaet opp.
- Jeg har et departement som ikke får den største medieomtalen. Det er et planleggingsdepartement, som driver med saker som er litt overordnet de andre departementene. Da er det helt naturlig at det ikke blir mange oppslag. Og la meg si det slik: Jeg er ikke sikker på at de andre statsrådene er like begeistret for absolutt all medieomtale de får heller. En kan ikke kave med dette. Vi jobber med å prøve å synliggjøre det vi gjør, men samtidig er det bare å innse at Akersgata ikke er spesielt opptatt av vellykka prosjekter i offentlig forvaltning. Vi får oppslag hvis det blir gjort et eller annet idiotisk. Og det har jeg ikke lyst til å gjøre. Ergo blir det ikke all verden med oppslag på dette.
Saken fortsetter under annonsen
- Hvorfor er ikke offentlig forvaltning salgbart?
- Dette er en stor skute å snu, hvis du da skal skifte retning. Du får ikke resultat i morgen. Det er noe med hvordan du jobber over tid som gir resultat. Avisene skal ha en case, eller et menneske som har fått hjelp - eller helst ikke har fått hjelp. De skal ha dag-til-dag-journalistikk. Vi styrer statsforvaltningen, og det er ikke gjort over natta å snu skuta.
Saken fortsetter under annonsen
- De har jeg et utmerket forhold til. Der er det utmerkede, dyktige folk som gjør jobben sin.
- Men du har kommet på kant med dem gjennom flere saker, hvor du har overprøvd deres vurderinger. Prior, Statkraft.
Saken fortsetter under annonsen
- Poenget er at de gjør sin jobb og jeg gjør min. Og slik konkurranseloven er lagt opp, skal de kun se på konkurransefaglige argument. Jeg skal også vurdere de samfunnsmessige konsekvensene. Det er ikke den konkurransefaglige vurderingen jeg overprøver. Den kan være helt korrekt ut fra konkurranseloven. Og andre hensyn skal ikke tilsynet ta. Men det beste må ikke bli det godes fiende. Hvis sterke samfunnshensyn tilsier at vi bør la slike hensyn veie tyngre enn konkurransehensyn, er det min plikt å foreslå dette for regjeringen. For eksempel i tilfellet Statkraft/Trondheim Energiverk har vi et syn på offentlig eierskap i kraftsektoren som gjorde det nødvendig å gripe inn.
På sin tredje dag som fornyingsminister fikk hun til gangs høre at hun burde vært utkonkurrert selv. Trygve Hegnar mente hun var Stoltenberg-regjeringens verste valg og at man ikke kunne ha en tidligere barnehagestyrer i den viktige jobben som fornyingsminister. Han lot oss nærmest forstå at her kom det et menneske hvis viktigste referansepunkt innen samfunnsbygging, var «Ro, ro til fiskeskjær». Etter Hegnars utspill møttes de to i livlig diskusjon i «Tabloid» på TV 2.
Saken fortsetter under annonsen
- Jeg skulle ønske Hegnar hadde brukt to sekunder på å finne ut hva jeg sto for, sier Grande Røys, som før ministerjobben satt fire år i finanskomiteen på Stortinget.
- Hvis Hegnar bare hadde ringt til Finn Bergesen i NHO, så tror jeg han hadde fått et annet syn på meg og min interesse for næringslivet. Men det gadd han ikke.
- Føler du at det her lå en nedvurdering av din person og faglige integritet?
- Jeg ble ikke såra personlig. Men jeg synes jo han dummet seg ut. Jeg synes han dummet seg ut overfor absolutt alle kvinner i dette land. For det han prøvde å si, var at sykepleiere, førskolelærere eller noen fra kvinnedominerte utdanninger ikke kan være minister. Jeg skjønner ikke kortslutningen hans. Du utdanner deg ikke til å være politiker. Det blir du i kraft av et engasjement, i kraft av vilje og i kraft av din evne til å bruke dette engasjementet. Og ikke minst i kraft av tillit, fra partiet og velgerne.
- Jeg tok Hegnar på fag. Han hadde ikke giddet å sette seg inn i de sakene han dro fram som eksempler. Han tok feil, mens jeg hadde rett.
- Er det oppveksten ved kysten i Sunnfjord som har herdet deg?
- Jeg tror det heller handler om å være yngst av fire søsken. En er født slik en er født. Vi er fire søsken, og ganske forskjellige. To av oss er ganske framfuse og to er ganske beskjedne. Dette handler om arv og miljø. Og ikke minst om å få mulighetene i det miljøet du vokser opp. Jeg hadde ei mor og ei søster som var politisk aktive. Vi er en veldig engasjert familie med høylytte diskusjoner. Det har formet meg vel så mye som at jeg er vokst opp på en holme med 500 innbyggere.
Vi etterspør fighterviljen fordi Grande Røys og hennes departement i tida framover skal ut i en durabelig brytekamp mot en voksen motstander, Microsoft. Stikkordet er åpne standarder i offentlig forvaltning.
- Mangel på bruk av åpne standarder fører til at mange kan få problemer med å kommunisere med det offentlige. Sammenlignet med mobiltelefonbruk vil det være omtrent som om jeg kan ringe det kommunale servicetorget fordi jeg har Nokia, - mens du ikke kan, fordi du har en Sony Ericsson. Men på datasida er det jo sånn at hvis du har en type programvare og det offentlige har en annen, så kan du ikke kommunisere med det offentlige uten at du har skaffet deg deres programvare. I verste fall.
- Da er det bare Microsoft som har vært smarte nok her, da?
- Ja, de har vært kjempedyktige. Men dette har ikke å gjøre med dominansen til en stor aktør. Konsekvensen av å kreve åpne standarder, er jo at det blir flere aktører på banen. Microsoft må da som alle andre levere et anbud, og oppfylle kravene som står i anbudet, noe de trolig vil få problemer med. Det er ikke noe de ønsker, selvsagt. Men skal de få kontrakter, så må de gjøre det. Det er stor politisk enighet om å få dette til i løpet av få år.
Grande Røys er altså regjeringens it-minister og skal få hele folket til å få et vennlig og forståelsesfullt forhold til sine datamaskiner. En nesten umulig oppgave, med andre ord.
- Heldigvis er ikke min rolle som it-minister å kunne alt om data selv. Min største utfordring er å få politisert dette området. Til høsten legger jeg fram en stortingsmelding om it-politikk, og det er første gang Stortinget får en bred melding om dette fagområdet.
- Etter min mening har altfor mye av it-politikken så langt vært teknisk fokusert. Vi har vært veldig flinke til å diskutere bredbånd og tekniske infrastrukturer. Dermed har dette vært et område for ekspertene. Den digitale kompetanse er helt opplagt noe vi må diskutere i en større sammenheng. Hva trenger vi å kunne og hvordan kan vi få kunnskapen nok til å henge med i et i et stadig mer digitalisert samfunn?
- Hvor ofte bryter din egen datamaskin sammen?
- Her på kontoret har det ikke skjedd ennå. Skulle det skje får jeg ta i bruk kunnskapen fra min tid som kommunal barnehagestyrer. Der må du være allsidig, både leder, pedagog, it-ekspert og vaktmester.
- Hvordan har det gått for seg at du har fått kjempe for sekstimers-dagen, når du har en sjef som er så ettertrykkelig i mot den?
- Hvis du tenker på Jens Stoltenberg ... Når du sa sjef, kom jeg til å tenke på Kristin Halvorsen, sier Grande Røys og ler høyt.
- Jens er for Soria Moria-erklæringen. Han synes som mange andre at det er et fantastisk dokument, og da er han altså med på at vi skal drive forsøk med seks timers dag/arbeidstidsreformer i samarbeid med partene i arbeidslivet.
- Men han vil egentlig ikke?
- Nei, men det er ting i Soria Moria jeg egentlig ikke vil heller. Men det er det vi er blitt enige om på Soria Moria, og da er det punktum finale.
- NHO påstår at sekstimers-dagen vil koste samfunnet (her begynner Grande Røys å vri på seg) 191 milliarder kroner, og 57 av disse må gå over offentlige budsjetter. Hvordan ser du på disse tallene?
- Det er et helt uinteressant tall i forhold til mitt oppdrag. Denne regjeringen har ikke sagt at vi skal gjennomføre en sekstimers-reform. Det er det partene i arbeidslivet som eventuelt skal stå for. Det vi har sagt, er at vi skal skaffe oss kunnskap om arbeidstid i forhold til en del parametere. I forhold til sykefravær, i forhold til avgangsalder, i forhold til deltidsarbeid og i forhold til de 700.000 som står utenfor arbeidslivet. Når vi tar med de positive effektene redusert arbeidstid kan ha for å trekke flere inn i arbeidslivet, nekter jeg å tro at regningen kommer opp i 191 milliarder. For det jeg og NHO har som felles utfordring, er fortsatt for høyt sykefravær, for mange deltidsarbeidende, for lav avgangsalder og 700.000 utenfor arbeidslivet. De siste fire åra har vi fått 115.000 flere mennesker på trygd. Jeg skulle ønske dette var en del av diskusjonen.
- Jeg har ennå ikke hørt NHO hoste opp gode ideer for hvordan flere av disse skal få øke arbeidstilbudet sitt. Vi har sagt at sekstimers dag, eller redusert arbeidstid med full betaling, er verdt et forsøk.
- Kunne det norske folk vært tjent med statsråder på sekstimers dag?
- Nå er det ikke statsrådene som har de største problemene. Ikke har vi høyt sykefravær og ikke er vi plaget av deltid. Vi er de privilegerte. Det er ikke vi som er målgruppa for dette prøveprosjektet.
- Er det på Cafe Aroma i Florø du henter dine politiske ideer?
- Nei, der henter jeg ikke mine politiske ideer. Selv om det er et og annet innsalg fra gode venner. Der slapper jeg først og fremst av og snakker om alt det andre som ikke er politikk, sier hun om det faste vennetreffet i Florø. Grande Røys reiser hjem til samboeren hver helg, så fremt det politiske arbeidet ikke hindrer henne i det.
Grande Røys er noe så sjeldent som en SV-er med et uavklart forhold til EU-spørsmålet. Verken ja-eller nei-sida har fått henne ned på sida si for alltid.
- Jeg synes EU-spørsmålet er vanskelig. Det har jeg aldri lagt skjul på. Men jeg tror ikke spørsmålet blir aktuelt i løpet av de neste fire åra, så mye rot som det er i EU i dag. De har trolig mer enn nok med å ordne opp i egne rekker.
- Hva skal til for at du faller ned på den ene eller andre sida?
- Da må noen «frelse» meg. Jeg har vært EU-tviler siden 94. Når spørsmålet har vært oppe, har jeg kanskje vært mer nyansert enn vanlig er i SV i denne sammenheng. Der har du mange som er veldig overbeviste av ideologiske grunner. Mens jeg har hatt en mer pragmatisk tilnærming.
- Hva går tvilen ut på?
- Det ene er at jeg ser at EU infiltrerer eller påvirker oss på alle mulige måter. Da EØS-avtalen ble inngått, ble det sagt at vi skulle få beholde en rekke ordninger. Det går ti år, og så må vi gi oss likevel. Enten så må du inn og påvirke, tenkte jeg, eller så kan vi like godt holde oss helt utenfor. Men da må vi også ut av EØS. Og det ville blitt et kjempeproblem for mange av næringene jeg kjenner til langs kysten. Spørsmålet er akkurat så vanskelig at jeg er i tvil. Men så lenge jeg er med i et nei-parti og så lenge ingen har klart å frelse meg, er det helt naturlig å stemme nei. Og dette har jeg avklart med velgerne mine for denne perioden.
Både i krangel med Hegnar og i andre offentlige opptredener har Grande Røys utrolig nok klart å skjule et av sine mest framtredende karaktertrekk: Et eksplosivt temperament. Det scores høyt på den fonetiske skalaen om fornyingsministeren opplever uheldige erfaringer.
- Jeg blir bare innimellom så eitrende forbanna! Men det går stort sett bare utover meg selv.
- Hva blir du forbanna på?
- Neeei, det går mest på at jeg er så utålmodig. Og jeg blir veldig forbanna om jeg opplever at noen opptrer uredelig, at det spilles et spill.
- Hva skjer når dette inntreffer?
- Da blir jeg notorisk urolig. Da jeg var på Stortinget var det noen ganger at jeg måtte ut og fysisk gå rundt bygningen for å roe meg ned. Eller at jeg rett og slett gikk ned i trimrommet og sprang det av meg på tredemølla. Hjemme er det mye enklere. Da er det bare å komme seg ut, og få ut gørra på vei opp til Brandsøysåsen på 400 meter. Innen jeg er oppe, har jeg fått ut det meste. Du ser lyset og fire prestegjeld fra toppen - og kommer ned igjen med alle løsningene.
Sommeren 1994 kunne hun ikke løpe fra problemene. I sitt 27. år fikk hun beskjed av legen om at hun hadde fått lymfekreft.
- Jeg var ung, men fikk veldig gode prognoser. Jeg fikk vite fra starten av at «dette går veldig bra». Det siste jeg gjorde før jeg ble innlagt på Haukeland, var å ta en joggetur. Jeg sprang på skikkelig - og kjente ingenting. Det var underlig. Jeg husker jeg tenkte at det ikke går an å være syk, og ikke kjenne noen ting. Da er det vanskelig å tro at det kan gå galt. Jeg fikk utrolig bra oppfølging både fra familie, venner og sykehus. Det hjalp meg mye, for jeg er livredd både sykehus og sprøyter.
- De fleste blir satt ut når de hører ordet kreft. Hvordan opplevde du dette?
- Jeg hadde ikke noen erfaring med ordet, og tenkte ikke på døden. De rundt meg gjorde det. Og det er en erfaring jeg har hatt selv siden. I venneflokken er vi flere som har hatt kreft, og jeg har opplevd at det enkelte ganger nesten kan være verre å være nær venn, enn å være pasient selv. Som pasient har du et system som tar vare på deg. Å stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe, kan være ganske ille.
- Hvor lenge var du i kreftsituasjonen?
- Jeg fikk 16 cellegiftkurer og 17 strålebehandlinger. Det tok nesten et år. Så gikk det enda et år før jeg var tilbake i hundre prosent jobb. I årene som fulgte hadde jeg selvfølgelig bivirkninger. De har jeg til dels ennå. Det var tøft mens det sto på. Jeg spydde som en gris og var virkelig dårlig. Cellegift er noe dritt. Og det preget meg. Jeg ble kvalm for den minste ting i mange år.
Heidi Grande Røys opplevde under den verste perioden at hun måtte ha hjelp til ting som var selvfølgelige året før.
- På det verste lå jeg på intensivavdelinga med lungebetennelse. Det var litt kritisk. Etterpå kunne jeg ikke stå på beina fordi jeg var så svekket, og jeg husker ennå sykepleieren som kom inn og sa at «ja, nå skal vi øve oss på å sitte på sengekanten». Hallo! tenkte jeg. Det var nesten umulig å forestille seg at her lå jeg, var 27 år og hadde levd et aktivt liv - så kom det noen og sa at du klarer ikke å stå på beina! Det var bare «ha-ha, kor dum går det an å bli?». Jeg klarte ikke å forstå det. Hodet var jo det samme. Bare kroppen var litt annerledes. Men pinadø, hadde ikke nattbordet vært der hadde jeg deiset i golvet.
- Men det er også tøft når du er utskrevet, og på en måte er blitt frisk. Du tenker at du skal være slik du var et år tidligere, men slik er det ikke. Det tar lang tid før kroppen er tilbake. Derfor er det nesten mer strevsomt å være frisk rett etterpå enn selve sykdomsperioden. Også fordi du er vant til at det er et system som håndterer hverdagen for deg. Jeg brukte mye tid og krefter på å bli frisk. Men utover det er jeg mye den samme personen som før. Ikke er jeg blitt vegetarianer, ikke har jeg sluttet å drikke og røyke har jeg aldri gjort. Jeg er ikke typen til å bli fanatisk.
- I et intervju for noen måneder siden sa du at du på grunn av statsrådjobben sovner med et smil hver kveld. Skjer det fortsatt?
- Hver natt. Ja, jeg stopper av og til opp på de mest travle dagene og tenker «fy flate så kjekt dette er».
Heidi Grande Røys (39)
Sivil status: Samboer
Utdanning: Førskolelærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Modulkurs pedagogisk rettleiing hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Personalutvikling og ledelse på Høgskolen i Lillehammer/NKS.
Aktuell: Fornyings- og administrasjonsminister og Nordisk samarbeidsminister.
