Dr. Hosseini er ledig

Jeg kom til Norge for å bli her resten av livet. Men nå tviler jeg virkelig, sier doktor Saad. Norsken hans er rimelig flytende, men det kan ikke hjelpes for at en liten fraaansk aksent bryter gjennom av og til.

Naturlig nok. For Emile Saad er franskmann, med legeutdanning fra Paris. For to og et halvt år siden kom han til Norge, nærmere bestemt Rogaland, for å jobbe. Først på et kommunalt legesenter, deretter i et privat praksisfellesskap i Stavanger. Doktor Saad er ikke spesielt imponert over Norge.

- Da fastlegeordningen kom mistet jeg mange pasienter. De ønsket å gå til norske leger i stedet. Jeg merket tendensen før fastlegeordningen kom også – tilfeldige pasienter som ringte for å bestille time, men ombestemte seg da de hørte navnet mitt. For alt de visste kunne jeg jo vært både født, oppvokst og utdannet her, men jeg har et utenlandsk navn. Det gjør sitt. Og tendensen ble mye tydeligere da fastlegeordningen kom. Plutselig måtte jo folk være mer aktive i forhold til valg av lege, forteller Saad. Han ønsket seg
1500 pasienter på listen sin – et nøkternt antall. Han fikk 950. Og mange av innbyggerne som automatisk var blitt plassert hos han fordi de selv ikke hadde valgt, ringte i etterkant for å få byttet.

- De sa rett ut at de foretrakk en norsk lege. Det er ikke morsomt.

- Har du forståelse for folks skepsis? At det kan dreie seg om kommunikasjonsproblemer for eksempel?

- Jeg snakker jo flytende norsk! Og jeg er fra Frankrike. Europa! Ikke den tredje verden! Nei, dette kan ikke forklares med annet enn fremmedfrykt. Før jeg kom hit var Norge et forbilde for meg. På toleranse og åpenhet. Også møter jeg et land der rasisme er så utbredt… det var så uventet! Folk vet ikke engang at de er rasistiske. Kanskje er det derfor ingen gjør noe med det. Politikerne må få dette på dagsordenen. Utlendinger som kommer hit får jo sjokk, fastslår Saad. Men forsikrer for ordens skyld om at han klarer seg, tross alt. Han har en del bedriftsavtaler som besørger mer eller mindre fulle dager, og en god del hyggelige pasienter. Men økonomisk er det ikke så lett. Med for få pasienter på fastlegelista får han mindre statlig tilskudd enn sine norske konkurrenter.

- Hvorfor kom du i utgangspunktet?

- Godt spørsmål. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd det skulle bli sånn, sukker han.
SKYR UTENLANDSKE LEGER
En fransk lykkejeger i Rogaland. Pytt, pytt. Kanskje er han verken flink eller hyggelig. Bare skrekkelig god til å sutre. Typisk fransk. Det er nok helt tilfeldig dette her.

Kanskje det.

Eller kanskje ikke.

For etter å ha saumfart fastlegelistene for mange av landets kommuner finner vi en klar tendens: fastleger med utenlandske navn har langt større kapasitet enn fastleger med norske navn.

I Oslo har nærmere 95 prosent av de utenlandske legene godt med kapasitet, mot knappe 70 prosent av de norske.

I Steinkjer kommune topper doktor Kulakowski lista over ledig kapasitet.

Bodø kommune har tretten fastleger hvorav fire har ledig kapasitet. En har 40 ledige plasser. En har 128. Og en har 1017. Sistnevnte heter Odinaka Ijeabuonwu.

I Fredrikstad har doktor Igor Poruba godt med ledige timer, og i Kongsvinger leder doktor Magdalena Herud overlegent i ledig kapasitet. Vestvågøy kommune i Lofoten har ni fastleger og bortimot null i ledig kapasitet. Bortsett fra hos doktor Phuong Luong og doktor J. Ehrenpreis. Der er det godt med ledige timer.

Lista kan fort bli veldig lang. Og som statistisk materiale holder den nok ikke.

- Nei, det er flere faktorer som spiller inn her. Hver enkelt leges listetak må jo tas i betraktning. Mange har hatt høye lister i utgangspunktet - da blir bildet automatisk ukorrekt, opplyser spesialrådgiver Nils Grytten i Legeforeningen.

- Dessuten er det avgjørende hvor lenge man har drevet praksis på stedet. For utenlandske leger vil gjennomsnittet være kortere - vi har hatt en økende tilstrømning av utenlandske leger til Norge de siste årene, og det tar tid å bygge opp et renommé. Men med den nye fastlegeordningen blir jo pasientenes valg tydeligere - deres preferanser blir utslagsgivende for legenes pasientlister, innrømmer han. Og fortsetter:

- Men et av målene med ordningen er at pasienter skal kunne velge lege ut fra tillit, kvalitet og tilgjengelighet. Det er beklagelig dersom et utenlandsk navn er nok til å skremme pasienter, men som pasient er det samtidig relevant å vektlegge legens språkkunnskaper, poengterer Grytten. Han mener det er altfor tidlig å dømme fastlegeordningen.

- Markedet vil nok stabilisere seg på sikt, tror han.

La oss håpe det.

- Jeg fikk tilbud om å komme hit som lege fra Arbeidsdirektoratet i Norge i 1999. Vi er to utenlandske leger i kommunen og vi er de eneste som ikke har fulle pasientlister. At folk er skeptiske til meg kan jeg kanskje forstå, men Jonas er jo ikke like mystisk, sier doktor Phuong Luong på flytende norsk per telefon fra Lofoten. Han er fransk, med vietnamesisk far.

Dobbeltskummelt, så klart.

- Jeg har stort sett pasienter fra asylmottaket her oppe. Jonas også. Det holder ikke, vet du. Og det er ikke bare her oppe det er slik. Jeg har vært på kurs og truffet utenlandske kolleger som jobber i Bergen, Stavanger og til og med i Oslo. Alle har det samme problemet. Mindre pasientlister og tøffere tak, sier Luong. Som vurderer å reise tilbake til Frankrike med mindre han får flere pasienter.

Og Jonas?

- Jag forstår inte riktigt… Men jag har jo inte svensk navn. Kanskje er det problemet? undrer den mystiske doktor Jonas Ehrenpreis på glitrende svorsk.
SKJULT KAMP
- Jeg opplever vel i grunnen ikke så mye fremmedfrykt selv - personlig, men jeg ser det rundt meg, bekrefter Hossein Khorshidi, en av to utenlandske leger som driver Møllergata legesenter i Oslo. Han kom til Norge i 1987 og har hele utdanningen sin fra Universitetet i Oslo. Frem til i fjor jobbet han på sykehus, men nå konverterer han til allmennpraktiker av hensyn til familielivet.

- Men det må sies at det av og til er vår egen feil at det går litt trått. Personkjemi er jo utrolig viktig i legeyrket, poengterer Khorshidi. Hans erfaring er at pasientene godtar utenlandske leger når de gir dem det de trenger. Han har stor tro på at det skal gå fint med Møllergata Legesenter på sikt, men er samtidig klar over at det nok må en innsats til:

- Som utenlandsk lege må du bevise mer. At du duger og vel så det. Og at kommunikasjonen fungerer. Dessuten hadde det nok vært lettere på Grønland – der er det jo flere utenlandske pasienter. Vi holder til i Frogner og Bygdøy bydel – her er nok skepsisen noe høyere, tror han. Pasientene her har allerede valgt fastleger, fortrinnsvis norske, men mange av dem har så fulle lister at ventetiden er lang. Da hender det folk kommer til oss i stedet. Gjør vi en god jobb, og kjemien stemmer, kommer de kanskje tilbake, sier en håpefull Khorshidi. Som har samme strategi i forhold til legevakta som holder til i nærheten, og som han og kollegaen har inngått avtale med.

- Jo da. Det foregår nok en skjult kamp her. For å kapre pasienter. Med fastlegeordningen får vi jo ikke økonomisk støtte med mindre vi har noen navn på fastlegelista, bemerker han.

Opphavet til denne ordningen var forberedt på at det nye systemet innebar en viss risiko for alle nye leger i kommunene.

- Spørsmålet er om de med utenlandsk navn er overrepresentert. Og jeg har vel et inntrykk av at svaret på det er ja, sier Kjell Røynesdal, avdelingsdirektør i Helsetjenesteavdelingen i Helsedepartementet.

Og kan selvfølgelig forklare:

- Mange utlendinger er kommet inn i legetjenesten de siste årene, blant annet gjennom A-etats aktive rekruttering. Dermed har vi fått en del utenlandske allmennleger som er ferske i tjenesten – og som konkurrerer på lik linje med ferske norske leger. Uten gode referanser og med en usikkerhet tilknyttet språk og kommunikasjon på toppen, er det klart at risikoen er større for de utenlandske legene. Det blir desto viktigere for dem å selge seg på en god måte, oppfordrer han.
FORDOMMER
Frykt og skepsis til utenlandske leger – ja vel. Og en fastlegeordning som tydeliggjør problemet. Synd. Men leger er jo spesielt. Det der med kjemi, kultur og kommunikasjon er jo så viktig. En helt spesiell situasjon. For fremmedfrykt? Vi? Nei, nei. Langt ifra.

Irina Nikolskaja Roddvik er ikke lege. Men hun er født i Moskva, utdannet langt over snittet i Norge (PhD i filosofi), har erfaring som amanuensis i litteraturvitenskap, filosofi, russisk litteratur og språk ved universitetet i Moskva, er bosatt her siden 1993 og fullstendig flytende i norsk siden 1994.

Og har opplevd fremmedfrykt så det holder.

- Jeg søkte ledige stillinger som sto annonsert, og som etterlyste kompetanse tilsvarende min. Russisk lærer ved Oslo Katedralskole for eksempel. En nordmann med langt dårligere kvalifikasjoner fikk jobben. Så var det Høgskolen i Finnmark som søkte etter en høyskolelektor. De skulle begynne med forretningsrussisk der oppe. De ansatte en nordmann som ikke kunne bestille mat på russisk en gang. Og i Oslo har jeg søkt på utallige jobber. I skolevesenet, på universitetet… Jeg nådde aldri opp selv om jeg var langt bedre kvalifisert enn de som fikk jobbene, sukker en oppgitt Roddvik. Som til slutt fikk jobb på Forsøksgymnaset i Oslo i 1995 - et vikariat hun høstet ypperlige referanser fra, og dermed var hun i gang. Først Stovner skole, deretter Majorstua skole. Hun var lykkelig for endelig å få jobbe. Men til de grader overkvalifisert.

- Jeg ønsket meg jo en skikkelig jobb der jeg fikk brukt alle mine kunnskaper. Målet var Universitetet i Oslo, som hjelpelærer i russisk om ikke annet, men det var ikke sjanse. Og jeg forstår det bare ikke! I Russland ville man ansett en utenlandsk amanuensis som en berikelse – noe spennende og nytt som kunne tilføre noe! Men ikke her i Norge. Her er man redd for alt man ikke kjenner. Det er trist, fastslår Roddvik. Nå jobber hun imidlertid som External Affaires Manager i Telenor der hun blant annet lærer opp Telenor-ansatte i russisk språk og kultur. Hun trives godt med det, men vil gjerne videre i karrieren. Men som kvinne – og utlending - tror hun det blir vanskelig.

- Folk forventer at man skal være så utrolig takknemlig som utlending. Jeg opplever stor skepsis og mye fordommer i forhold til å gjøre karriere her i Norge. Det er synd at det er slik. Norge er et lite land. I stedet for å berike seg med utenlandsk kompetanse, nye impulser og større kontaktnett foretrekker man å tråkke rundt i sine egne bed, sier hun.

Irina Nikolskaja Roddvik er ikke alene om å føle seg utestengt. Amerikanske Peggy Simic Brønn kom til Norge tidlig på 90-tallet med en MBA i markedsføring og ti års kanonkarriere fra PR – og kommunikasjonsbransjen i USA i kofferten.

- Jeg måtte starte forfra igjen. Hadde ikke sjanse hos PR- og konsulentselskapene. Det var en strevsom og deprimerende tid. Man føler seg ingenting verdt selv om man jo har kvalifikasjoner og kunnskap så det holder. At man snakker norsk hjelper ikke stort, sier Brønn. Hun fikk avslag hos både Kværner og Veritas, de ansatte heller nordmenn til å skrive internblader - på engelsk. Det var Handelshøyskolen BI som til slutt våget å satse på henne. Nå er hun førsteamanuensis i «corporate communications», og ikke lenger så bitter.

- Jeg var det. For dette handler om fordommer. Jeg opplever Norge som et lukket samfunn, avslutter Brønn.
DUMME ARBEIDSGIVERE
- Jeg traff mannen min på bar i New York. Jeg var 26 år, New York District Manager og ganske stor i kjeften, forteller Lisa Cooper. Hun gikk med på å flytte til Norge forutsatt at hun kunne fortsette karrieren sin her.

I november/desember ble hun kåret til månedens profil på kvinnebasen.no. Hun har definitivt lykkes med det.

- Det har ikke vært så lett, altså. Et av mine første jobbintervjuer var hos Coca-Cola her i Oslo. De lo av meg fordi jeg ikke snakket grammatisk riktig norsk. Selvfølgelig fikk jeg ikke jobben. Og det var The Coca-Cola Company – mer amerikansk blir det liksom ikke! Det tok meg et år å få jobb – og det til tross for at jeg startet hele Norgesvisitten med å ta en MBA ved Oslo Business School. Men jeg er jo ikke bare amerikansk – jeg er afroamerikaner. Det gjorde det kanskje litt ekstra vanskelig, sier Cooper. Som i dag er leder i Thales – et verdensledende selskap som utvikler hi-tech-løsninger innen sikkerhet og kommunikasjon. Cooper er opptatt av globalisering, og stiller seg undrende til Norge i den sammenhengen:

- Mye prat, lite action. Det trengs en holdningsendring, her. Næringslivet går glipp av mye god kompetanse på grunn av fremmedfrykt. I USA ble det stilt krav til bedriftene – minimum en prosent av staben skulle representere minoritetsgrupper i samfunnet. Det var jo grusomt i starten, men på sikt ble det en fordel. Kanskje må noe slikt til, foreslår Cooper.

Mulig det.

Noe må i alle fall til. For kanskje forstår vi det med legene.

Og kanskje er det noe med russerne vi ikke er helt trygge på.

Men eksemplene er dessverre for mange til vi kan avfeie fremmedfrykten.

- Dette kan handle om usikkerhet eller regelrett diskriminering. Om dumme eller onde arbeidsgivere. Jeg tror det første dominerer. De som skal ansette eller benytte seg av utenlandsk kompetanse er skeptiske til hva de får. Når en utlending er kvalifisert til en jobb, men ikke får den handler det jo om dumme arbeidsgivere som ikke skjønner hva de går glipp av, sier Jon Rogstad, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning i Oslo. Han er i ferd med å gi ut en bok som omhandler behovet for flersidig kvalifisering i et flerkulturelt arbeidsliv.

- Det holder jo ikke å fokusere på innvandrere som må lære ditt og tilpasse datt om ikke arbeidslivet kommer dem i møte. Men det er i ferd med å skje ting på dette området. Oslo kommunes nye handlingsplan inneholder blant annet et kurs som snur hele debatten på hodet – det dreier seg om hva arbeidsgivere kan gjøre, helt konkret, for å imøtekomme utenlandsk arbeidskraft og kompetanse – innvandrere spesielt. Vi må betrakte dem som et potensial og ikke som et problem. Rogstad avbryter seg selv med et godt argument – et argument næringslivet er nødt til å lytte til:

- Mange utlendinger har utdannet seg her i Norge. En ingeniør fra NTNU koster samfunnet mange penger. Om en ferdig utdannet ingeniør ikke får jobb fordi han eller hun har rart navn eller mørk hud vil det bli et problem for den norske økonomien på sikt. Har vi råd til å ha slike arbeidsgivere?

Jan Kåre Berglid er prosjektleder i NHO. Han har jobbet med integrering av innvandrere i arbeidslivet de siste tre årene, og kan forsikre om at NHO er svært opptatt av dette.

- Mange innvandrere sitter på kompetanse som ikke tas i bruk av norsk arbeidsliv. Det er beklagelig. Vi jobber for en holdningsendring – for større åpenhet. Ikke minst blant siviløkonomer fra Bergen som helst rekrutterer siviløkonomer fra Bergen og siviløkonomer fra BI som helst rekrutterer siviløkonomer fra BI. Det blir jo alt for snevert, påpeker Berglid.

Og ikke minst – dumt. For vi trenger påfyll.

Det er nemlig lenge siden det var typisk norsk å være god.

At det er typisk norsk å være norsk holder ikke lenger.