Den historiske Silkeveien

Flyet letter fra Gardermoen, men den egentlige reisen starter i Islamabad, Pakistans hovedstad. Man forstår umiddelbart at det er langt til Norge. Kvinnene må dekke seg til. Fra Islamabad bærer det gjennom fruktbart sletteland med åkrer, geiter og vannbøfler. Endelig mål er Beijing.

Turister er et sjeldent syn. Utallige språk og etniske grupper skal passeres. Naturen blir raskt villere. Allerede første reisedag skimter reisefølget åndenes og demonenes hjem, Nanga Parbat, verdens åttende høyeste fjell. Noen mil lenger frem, i Hunzadalen, holder en lyshudet befolkning til, mange med blå øyne. De hevdes å være etterkommere etter Alexander den stores felttog 300 år f. Kr. Det er i så tilfelle nytt at de gamle grekere var blåøyde. Det var her James Hilton ble inspirert til sin bok «Lost Horizons» (Shangri-La). Det gjestmilde folket er kjent for sin høye levealder, som de gir det gode drikkevannet æren for.

SILKEVEIEN

Den norske gruppen kjører på et av dette århundrets største veiprosjekter, åpnet i 1986, stengt om vinteren. Indus velter seg brun og vannrik gjennom Indusdalen. Kari Iversen i Bennett BTI har testet ut turen. Det bærer oppover med henne og resten av følget. Det klør i tær og mellomgulv når man ser fjellene og dalene. Slukter rett ned i dypet, kanskje 500 meter fritt fall fra der følget står. Grønne jordlapper der nede i dypet. Det er så langt ned at jordene ser ut som små flekker. Ingen turister og ingen suvenirbutikker i de mange landsbyer, men mange kaklende høner, frukt og grønnsaker. Ingen kvinner. Bare gutter og menn med langt skjegg. Noen har farget skjegget med henna for å vise at de er ungkarer på jakt etter en kone. Men hvor er kvinnene?

Ferden går forbi 800 år gamle festninger, og steder som i generasjoner har handlet med tepper, sølv og edelstener. Langs veien selger barn mer eller mindre edle stener som fedrene har sprengt ut i fjellet. Busser og jeeper kryper oppover mot verdens høyeste grenseovergang. Asfalten er byttet ut med sand og grus. 4.670 meter over havet er følget ved Khunjerab-passet. Knipsene fra kameraene knirker i den kalde luften. Fjelltindene er kledd i hvitt. Følget er i Kina, men ingenting minner om det Kina man har bilde av inni seg. Så går det nedover, til den grønne sletten der Marco Polo kom ridende inn fra kløften Wakhan-korridoren for over 700 år siden.

- Det er stort å tenke på, sier en stemme, - sannsynligvis ser det ut som det gjorde den gang. Følte Marco det samme som oss?

Fjellene tårner seg opp i 8000 meters høyde og gjør mennesket lite. Hesteflokker og kameler beiter her, nå som da, sammen med dzoer (blanding av ku og yak). Kanskje blir det et teltbesøk hos de kirgiske nomadene som vandrer med sin buskap på disse høyslettene.

Dette er Silkeveien. Her støtte kinesisk religion sammen med sjamanisme. Senere kom buddhismen fra India. Så kom kristendommen, og enda senere islam. Her fraktet handelsmenn, røvere, pilegrimer og eventyrere gull, sølv, bronsearbeider, lin, elfenben, koraller, glass, parfyme, edelstener, krydder, lakkarbeider og silke. Har folk virkelig tatt seg frem her? Hvor mange mennesker styrtet i døden, frøs i hjel, sultet i hjel eller ble offer for røvere? Og hvor mange esler, muldyr og kameler gikk med?

- Følelsen fra turen er vanskelig å formidle, sier Iversen.

DEN VAKRE KVINNEN

På den andre siden av Himalaya, ligger Taklamakanørkenen, et av jordens tørreste og lavest beliggende områder. Også her har mange liv tatt slutt. Møtte de ikke overmakten i naturen, sto røverne klar. Kashgar var i gamle dager en av de viktigste byene langs Silkeveien. Å komme hit er som å skritte inn i «tusen og en natt». Den muslimske livsstilen minner ikke mye om Kina. Byens sentrum er et virvar av basarer hvor man selger alt mulig. Og etter timevis med humping på busser og jeeper på dårlige veier, venting, og kanskje forsinkelser på grunn av regnskyll eller steinsprang, hete dager, kalde netter, svimlende stup, høydesyke og hodepine, så venter det et fem stjerners hotell.

Provinsmuseet i Urumqi er kjent for sine mumier. Her ligger The Loulan Beauty, mumien av en vakker kvinne med langt brunblondt hår. Hun levde for 3.800 år siden.

TIDEN STÅR STILLE

Ved utkanten av økene ligger oasebyen Turpan lavere enn havoverflaten. Det er som å gå rett inn i en glohet bakerovn. Dette er Kinas varmeste sted om sommeren, og et genuint bondesamfunn der tiden ser ut til å ha stått stille. Oppvask, bading og klesvask foregår i bekken. Turen videre passerer fjellformasjoner med fargespill som ser ut som flammer, veggmalerier i huler langt ute i ødemarken. Nattog. De 492 Mogaogrottene med buddhistiske veggmalerier og skulpturer i Dunhuang er et nytt høydepunkt. Vet verden om dette? Så med fly til Xian med den kjente terrakottahæren. Byen var senteret for silkeeksport så lenge Silkeveien var i bruk. Her regjerte Hang- og Tangdynastiene. Grunnlaget for buddhismens kapring av de kinesiske sjeler ble lagt i denne byen. Også her bor du godt. Og det kinesiske kjøkkenet er svært godt. Du lærer mye om mat. Mange småretter og mye grønnsaker, mange retter du ikke engang har hørt om eller vet hva er. Da er det ugjenkallelig slutt med Sinkiang-provinsens brød, grillspidd, ris og frukt. Nå er det Kina-mat som gjelder.

Mer historie får du på neste stopp, som er Beijing, med Den Himmelske Freds Plass, den kinesiske muren (utenfor byen), silkemarkedet og Den Forbudte By. Nå mister du ikke lenger hode selv om de våger deg inn i palasset Den Forbudte By med 9900 rom. Du slipper tilbake til flyplassen, og Gardermoen.

Om reisen
Reisen: 18 dager, fra 27. juni til 15 juli.

Pris: Per person i delt dobbeltrom: 37.000 kroner. Tillegg for enkeltrom: 6.200. Inkluderer all transport, full pensjon og norsk guide. Regn en - to dollar per dag i tips til sjåfører og andre guider. Bennett gir råd om klær, reiseapotek og annet praktisk.

Passer for: Enslige og par med interesse for kultur. Maksimum 30 personer får være med. Aldersgrense oppad er 70 år. Turen passer ikke for personer med dårlig hjerte eller lungesykdommer.