Antatt FARLIG berømmelse

For mindre enn to og et halvt år siden, det var en desemberdag i 1998, satte daværende sjefredaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv ord på sin inngrodde skepsis til «nesten alle priser». Og fulgte opp med å melde:

«Jeg er skeptisk også til priser som tildeles næringslivet, og har gang på gang sett at årets bedrift, årets markedsfører eller årets leder ligger med alle ribben brukket noen måneder etterpå».

- Ja, det er riktig at jeg er skeptisk til priser, bekrefter Kåre Valebrokk i en ordknapp samtale med Økonomisk Rapport.

Vi har sendt ham listen over alle som opp gjennom årene har vært priset som «Årets leder», og utfordret ham til å være vår «djevelens advokat» med frie tøyler til både å telle brukne ribben og karakterisere de enkelte prisutdelinger.

- Sorry, parerer Kåre Valebrokk, - Du får meg ikke ut på det her. Det blir galt nesten uansett hva jeg sier, melder TV 2-sjefen.

Det er for øvrig ikke vanskelig å gi Valebrokk rett i at det utvilsomt kan være farlig å ta imot laurbær, heder og ære, en fare som er godt beskrevet av den østerrikske filosof og Norgesfarende Ludwig Wittgenstein: «Å hvile på sine laurbær er like farlig som å hvile i snøen. Du slumrer inn, og dør mens du sover».

Og prisen kan virke skremmende selv for drevne næringslivsfolk.

- Jeg skulle egentlig ønske jeg kunne slippe å ta imot, sa Harald Norvik, som fikk prisen som årets leder 1991. På tross av lederprisen, Norvik har klart seg rimelig bra, han.
ROBUST LISTE
Mens Valebrokk kaster inn håndkleet, utfordrer vi Torger Reve, professor og rektor ved Handelshøyskolen BI, til å karakterisere årets ledere gjennom drøye 20 år. Her følger hans dom:

- Denne listen skremmer ikke meg. Den har vært nokså robust opp gjennom årene. Vi må kunne konstatere at det ikke er tilstrekkelig å bli kåret til årets leder for å gå nedenom og hjem, sier Reve, som har utdanning av fremtidige ledere som sin profesjon.

For vår egen del må vi kunne konstatere at prisen er langt mindre farlig enn sitt rykte.

Vi må bare si sorry, Kåre Valebrokk. Det er ikke mange brukne ribben å finne i kjølvannet av lederprisen.

Forbausende få, i grunnen, hvis vi et øyeblikk reflekterer over hvilken halsbrekkende øvelse det egentlig er å finne frem til kandidater som har gjort seg fortjent til en ærespris som «Årets leder».

- Juryen har vært treffsikker. Dette er i grunnen en oppmuntrende liste, og gir et godt tverrsnitt av norske ledere og norsk næringsliv gjennom de siste 20 årene, melder Reve.
STØTT SOM FJELL?
Bladet Farmand opprettet prisen «Årets leder» i 1980. Skipsreder Atle Jebsen ble den aller første av årets ledere. Han fikk prisen for året 1979. Farmand gikk senere inn, men lederprisen overlevde Farmands skipbrudd, og tradisjonen ble videreført av Økonomisk Rapport. Valget av årets leder gjøres av en egen lederprisjury av næringslivsledere med lang fartstid, masse erfaring og et solid overblikk over det norske næringslivslandskapet.

Dagens jury ledes av adm. direktør Erik Amlie i Hjemmet Mortensen A/S, som har med seg sterke navn i juryen; konsernsjef Harald Tyrdal i Reitan Narvesen, konserndirektør Inge Hansen i Statoil, adm. direktør Terje Venold i Veidekke, hodejeger Halvor Løken i Korn/Ferry International, adm. direktør Bjarne Aamodt i Broadband Mobile og sjefredaktør Ivar Hippe i Økonomisk Rapport.

Det finnes selvfølgelige et par prisutnevnelser det både er lett og fristende å lage morsomme poenger av.

Tor Moursund, for eksempel, er blitt gjort til selve symbolet på hvor farlig det er for en leder å bli pris-belønnet. Den mangeårige konsernsjefen i Kreditkassen fikk overrakt prisen i 1990 for året 1989, og hadde allerede rukket å si fra seg tronen da han fikk overrakt prisen. Moursund overlot styringen av banken til kronprins Sverre Walter Rostoft.

Daværende statsminister Jan P. Syse overrakte lederprisen til Tor Moursund. Syse innledet med å si at «Det er ikke ufarlig å motta slike priser», og viste til at nærmest samtlige av de bedrifter som fikk skryt av Tom Peters i managementklassikeren «In Search of excellence» fra 1982 senere havnet i trøbbel.

Statsminister Syse undret seg over hvorfor Tor Moursund ikke hadde fått prisen før, og ga selv følgende svar: «Jeg tror det må skyldes at han har vært der hele tiden, urokkelig, som en del av grunnfjellet. Og man deler ikke ut priser til grunnfjellet. Det bare er der». Syse benyttet samtidig anledningen til å påpeke at det både var interessant og betryggende at nettopp en bankdirektør fikk årets lederpris. For bankvesenet må være selve grunnfjellet i et lands næringsliv. Ikke aldeles ubevegelig, men helst nokså urokkelig».

Statsminister Jan P. Syse var ikke den eneste som en januardag i 1990 ikke hadde sett den forestående bankkrisen i sin krystallkule. Og Tor Moursund kan neppe tildeles all skyld for at «selve grunnfjellet» i norsk næringsliv skulle rystes av kraftige jordskjelv. Og selv de argeste kritikere av lederprisen, må innrømme at Tor Moursund tross alt gjennom en årrekke hadde bygget Kreditkassen til en solid tetposisjon i norsk bankvesen.

Det er jo også grunn til å understreke at en lederpris er en ærespris for resultater som allerede er oppnådd, og på ingen måte noen garanti for all fremtid.
SANDES VEKST OG FALL
Vi kan glede Kåre Valebrokks samling av brukne ribben med ett navn til, bergenseren Erik Sande. Han fikk prisen for året 1982, og ble av juryen karakterisert som «en impulsiv, entusiastisk og inspirerende bedriftsleder med en urokkelig fremtidstro». Det er ingen tvil om at han spilte en aktiv rolle i arbeidet med å restrukturer hele den norske byggebransjen, og overrasket de fleste da han overtok datidens største entreprenørfirma, Ingeniør F. Selmer og senere også Ingeniør Thor Furuholmen AS. Med utgangspunkt i den lokale forretningen Arne Sande AS, hadde Erik Sande skapt seg et byggeimperium som i 1982/83 hadde ca. 7000 ansatte og omsatte for 4 milliarder kroner.

Den bergenske entreprenøren ville ikke nøye seg med å bli en stor nasjonal spiller, han hadde klare internasjonale ambisjoner.

I kjølvannet av prisutdelingen sa Erik Sande følgende: «- Jeg synes faktisk den fremgang jeg har hatt av og til har vært direkte pinlig». Han la ikke skjul på at lederprisen også kunne skremme: «Det kan jo gå troll i ord som man sier, at når man tror man lykkes, så er undergangen nær».

Men det gikk rimelig bra med Erik Sande og Sandegruppen i atskillige år etter at han ble æret for sine lederferdigheter. Det skulle gå fryktelig mange måneder før det begynte å gå litt vel fort i svingene. Det var først i 1990 at daværende Selmer Sande raknet fullstendig og kollapset. Vi ser ikke bort ifra at Erik Sandes regel nummer 1 kan ha hatt en viss slagside: «Vær raskt nok ute, ta en risiko». En høyst unorsk holdning.

På tross av hard medfart er det fortsatt mye klokskap å hente i Erik Sandes vekstfilosofi, formulert i 1983: «Selv skape mulighetene fremfor å vente på oppdrag».

BI-rektor Reve karakteriserer tilfellene Erik Sande og Tor Moursund som høyst normale i en omskiftelig verden som næringslivet er. - Det som slår meg mest er at dette er et godt beite toppledere når vi tar hensyn til hva som var situasjonen da de fikk prisen.
«STILL SAILING»
Skipsreder Atle Jebsen var førstemann ut i rekken av «Årets leder», og fikk prisen for å ha bygd opp Kristian Jebsens rederi til en solid internasjonal virksomhet i etterdønningene fra skipsfartskrisen som meldte seg med full tyngde i 1974.

Og Jebsen ligger på ingen måte nede for telling. Ved hjelp av e-post treffer vi på Atle Jebsen, først på Filippinene, og senere får vi svar fra Auckland/Sydney.

- Jeg var stolt over å få prisen. Det var også helt uventet. Det virket positivt internt i organisasjonen, og mine medarbeidere følte vel at de var en del av den, skriver Atle Jebsen. Den synlige beviset var skulpturen «Ad Astra», laget av billedhuggeren Jørleif Uthaug. «Ad Astra» fikk senere avløsning av skulpturen «Inspirasjon», en naken bronsekvinne formet av Arne Durban.

Jebsen opplyser at «Ad Astra» står utstilt i rederiets styrerom, både til inspirasjon og som et hyggelig minne.

- Har så den første årets leder endret sin lederstil siden han fikk prisen? I så fall på hvilken måte?

- Jeg mener lederstilen min er blitt mindre autokratisk, og at jeg opptrer mer som en teamleder enn jeg gjorde tidligere, hevder skipsrederen, i politisk korrekte ordelag. Hvorvidt hans medarbeidere er enige får han nok vite på neste firmafest.

Nestemann på listen, Jørgen Longem, har kanskje ikke den aller største kjendisfaktoren.

- Jeg var på ingen måte redd for å motta prisen. Den hadde jo ikke noen historie. Jeg var nok først og fremst overrasket, sier Longem som i dag er 77 år, men fortsatt virker som styrearbeider i selskapene han i sin tid var med på å etablere; Teleplan AS og Norconsult Telematics AS. Firmanavnene er nok atskillig mer kjent enn gründerens navn. Samlet omsetning for selskapene passerte i fjor en halv milliard kroner, og er et utpreget internasjonalt konsulentfirma. Ingen brukne ribben der i gården.

Tredjemann på listen, ikke ukjente Kåre Bjørgulv Moe fikk prisen for arbeidet med å bygge Norgas. Han har i mange år virket som profesjonell styrearbeider, og definerer seg i dag som pensjonist. Det må i så fall være av det utpreget aktive slaget.

Med et mulig unntak for Mariss Jansons, inneholder listen ikke så mange overraskende navn. Kåringene har ikke vært spesielt kontroversielle, her er ingen av 80-tallets glade japper, ei heller representanter for de i en kort periode så populære dot.com-heltene.

Det er sterke, solide navn, som preger listen over næringslivets ledestjerner. Årets ledere har drevet sunn og god business til glede for ansatte og askjonærer. Flere av dem sitter fortsatt ved roret, og har fortsatt med å generere overskudd og verdier.

I statuttene kreves det at årets leder har praktisert effektiv ledelse som kan dokumenteres i målbare resultater over tid. Samtidig skal kandidatene ha gitt sitt bidrag til å fornye faget ledelse. I det hele tatt skal årets leder være et forbilde i en tid der norske toppledere må forholde seg til nye utfordringer.
LEDERE - EN PRIS VERD?
Er det egentlig noen vits i å dele ut hederspriser til næringslivets toppledere? De får jo allerede sin pris i bøtter og spann i form av rede kroner, aksjer, opsjoner, frynsegoder, fallskjermer og lav pensjonsalder, og det skulle vel være mer enn nok.

- Generelt har jeg sans for denne type priser, melder professor Tom Colbjørnsen ved Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen.

Han har intervjuet 3690 norske toppledere. Bare en tredjedel av intervjupersonene svarer at «overordnede har uttrykt tydelige forventninger om hva som skal til for å gjøre en god jobb».

Det innebærer at et klart flertall av lederne, hele to tredjedeler, savner klare signaler å navigere etter.

- Det er bra at det finnes en pris som kan gi signaler om hva som forventes av gode ledere, sier professor Colbjørnsen til Økonomisk Rapport.

BI-rektor Torger Reve synes prisen avgjort har noe for seg, selv om han kanskje synes «den er litt vel bredt definert».

Lederprisjuryen har ennå til gode å dele ut prisen til en kvinnelig toppleder. Det er en klar svakhet ved listen, mener Reve og Colbjørnsen. - Det burde ha vært mulig å finne frem til en kvinne som fortjener prisen, fastslår professor Colbjørnsen, men avstår fra å foreslå kvinnelige priskandidater. - Det er på tide å bryte rekken av menn, ja, melder Reve.

Det ville sikkert ikke ha vært noen ulempe om også lederprisjuryen hadde fått kvinneselskap i sitt midte. Kanskje skulle prisvinneren selv velge om han/hun vil hente inspirasjon fra en naken bronsemann eller bronsekvinne?

Colbjørnsen vil også oppfordre juryen til å få frem flere entreprenører, lederskikkelsene som kan skape ny virksomhet.

De siste årene er det stort sett entreprenører som har fått prisen, ledere som kommer inn og opererer skuter som allerede er bygd. - Mange av dem har riktignok vært omstillingsledere, de er kommet inn og snudd skuter. Men det er ikke så mange som har bygget helt nye skuter, sier Colbjørnsen.
OUTSIDEREN: MARISS JANSONS
«Drillo neste?», undret Trygve Hegnars publikasjon Finansavisen da det ble kjent at Oslo-filharmoniens dirigent Mariss Jansons fikk prisen som Årets leder 1992. Gjennom sitt lederskap løftet Jansons et lite provinsorkester opp i den internasjonale elitedivisjonen, en prestasjon som åpenbart overstiger fatteevnen til Hegnars unge disipler.

Vi har knapt møtt noen næringslivsleder som stiller tøffere krav til seg selv enn Mariss Jansons: «Som sjef må du jobbe hardt, du må være et eksempel. Du må hele tiden være litt foran orkesteret, med idéer og fantasier. Du må ha noe nytt å si når du går på jobben. Du må sørge for at de ansatte oppfatter deg som interessant, og at du har noe mer å gi. Når sjefen ikke lenger ser nye utviklingsmuligheter for organisasjonen han leder, må han finne seg noe annet å gjøre, sa Jansons i en samtale med Økonomisk Rapport.

- Mariss Jansons er kanskje det minst overraskende navnet, kommenterer Torger Reve, som selv har brukt Jansons som case for vordende økonomer.

Hvem blir så årets leder for år 2000? Navnet offentliggjøres 30. mai på konferansen «Lederen 2001» et samarbeid mellom Økonomisk Rapport og NSFkan, som er Siviløkonomforeningens konferansearrangør.
Næringslivets ledestjerner
Økonomisk Rapport presenterer den komplette oversikten
over alle som har mottatt prisen som «Årets leder» siden
prisen ble opprettet i 1980 (prisen deles ut for
fremragende innsats i det foregående år).

1979 Atle Jebsen, Kristian Jebsens Rederi AS
1980 Jørgen Longem, Teleplan AS og Norconsult Telematics.
1981 Kåre Moe, Norgas AS.
1982 Erik Sande, Sandegruppen AS.
1983 Idar Ulstein, Ulsteingruppen.
1984 Alv I. Karlsen, Luxo (Jac. Jacobsen AS).
1985 Gerhard Heiberg, Norcem AS.
1986 Leif Frode Onarheim, Nora AS.
1987 Arnfinn Hofstad, Norske Skog.
1988 Torvild Aakvaag, Norsk Hydro AS.
1989 Tor Moursund, Kreditkassen AS.
1990 Morten Bergesen, Bergesen AS.
1991 Harald Norvik, Statoil.
1992 Mariss Jansons, Oslo Filharmoniske Orkester.
1993 Rolf Rønning, Norge Kooperative Landsforening (NKL).
1994 Harald Tyrdal, Narvesen.
1995 Kjell O. Kran, Sparebanken NOR.
1996 Ikke utdelt
1997 Kjell E. Almskog, ABB Norge.
1998 Terje Venold, Veidekke AS.
1999 Erik Thorsen, Tomra AS.
2000 Offentliggjøres 30. mai 2001