Temmer tidevannet

Stavangermannen Jan Inge Eielsen er opptatt av fornybar energi, men går mot strømmen. Mens Europa fylles av vindmølleprosjekter og solcellepaneler har han nærmest stupt ned på havets bunn.

- Det er 850 ganger så stor kraft i tidevannet som i vinden, sier han, og ønsker velkommen til vindfulle Stavanger. I et beskjedent kontor i de røde mursteinsbyggene til IPark, Innovasjonspark Stavanger, noen kilometer fra sentrum har han kontor. IPark huser 140 selskaper og over 700 ansatte, mange i tidlig fase og med behov for et push for å komme de viktige skrittene videre. Eielsen er en av dem.

Gullskruen.

På et bord ligger en slags roterende skrue i et gullaktig materiale. Eielsen tar den opp og blåser på den.

- Se her! Tenk deg denne som en 32 meter høy og åtte meter bred skrue, festet på havbunnen med en generator i bånn som tar imot kraften fra tidevannet som passerer og som dannes av rotasjonen. Skruen er løst festet og skal følge havstrømmens retninger. Tenk deg en skog full av sånne skruer på havbunnen.

Eielsen blåser på skruen og rugger frem og tilbake. Han har for lengst patentert sitt unike produkt, og han beskriver teknologien som et gjennombrudd innen segmentet.

Tidevannsenergi kan bli en stor kommersiell energikilde. Det forskes i dag på teknologi til å temme tidevannet, men man har ikke kommet så langt. Og ifølge Eielsen har ingen kommet frem til en konstruksjon som ikke bare står fast rett opp og ned, men som er løs og følger strømningene.

Konge av tidevannet.

- Jeg tror vi kan bli konge av tidevannsteknologien, slår han fast og mener det nå er den rette tiden for å industrialisere produktet. Oljen er på hell og fornybar energi står øverst på energiagendaen rundt i verden. Hvis industrien kjenner sin besøkelsestid må de begynne å satse på alternative energiteknologier nå, spår han.

Eielsen ser for seg produksjon av hele skrueparker med 20-30-40 enheter i hver, som kan selges og monteres på havbunnen der det er gode tidevannforhold. Ifølge mannen vil en slik park ikke gjøre noen skade på fisk eller andre vanndyr, idet skruene bare følger havstrømmene.

Ensomt.

Han har holdt på lenge, og han har vært alene lenge med ideen sin. Eielsen har bakgrunn som sveiser ved Rosenberg verft, tok senere ingeniørhøyskolen og så sivilingeniørstudiet ved NTNU i Trondheim. I 2002 sa han opp jobb i oljedirektoratet og etablerte selskapet Flumill. Målet er å selge skruen inn på et verdensmarked.

Siden da har han utviklet ideen fra de enkleste modeller.

- Det har blitt et liv i forsakelse, med lite ferie og uten noen sikker inntekt. Jeg har forsømt alt annet, sier han lavt.

- Som hva da?

- Som modernisering av kjøkkenet hjemme. Egentlig har det vært en stor egotripp. Det er helt utrolig at kona har vært med på det, sier han og innrømmer at han har satt mange datoer for når prosjektet skulle være i boks.

- Hva er drivkraften bak for deg?

- Det er ikke å bli millionær. Jeg er opptatt av å klare å utvikle en ny miljøvennlig teknologi. Det er vanvittig spennende, sier han.

Stor interesse.

Som andre gründere har han vært avhengig av støtte. Og det har han fått. IPark har stilt opp med billige lokaler og en mindre sum på aksjesiden, han har etter hvert fått etablerstipend, støtte fra Enova og fra Innovasjon Norges nye «Vind og Hav» - prosjekt, der Flumull er ett av åtte prosjekter som følges opp.

Det betyr blant annet reiser til andre europeiske land som har kommet langt innen fornybar energi og som har gunstige støtteordninger, og til hjelp med å bygge opp et nettverk og med å presentere ideene.

I tillegg er Flumill medlem i energinettverket Fornybar Stavanger, SMI, som har samlet det meste av selskaper og foreninger med interesse for fornybar energi i regionen. Her skal medlemmene hente ny kunnskap, finne partnere og få informasjon om ressurser og støttemuligheter.

Nei fra Statoil.

- For Flumill har det resultert i et forpliktende samarbeid med SMI om å utvikle en testpilot og deretter en modell i full skala, sier han.

- SMI har stor tro på Flumill. Vi går nå inn både på eiersiden og prosjektsiden, sier prosjektleder Arne Olsen i SMI. De er nå i sluttfasen med etableringen av et konsortium av fire norske selskaper som skal utvikle delene til tidevannsskruen. Tanken er at de norske selskapene på sikt kan bli leverandører av spesialkomponenter til et verdensmarked.

- De store selskapene, som Statoil og Aker, er ikke interessert i å ta noen risiko på et så tidlig stadium, derfor satser vi på å få med mindre selskaper som kan ble viktige leverandører av de spesialdelene vi trenger. De store kommer gjerne og snapper oppfinnelsen når den er på markedet, sier Olsen.

En liten modell skal nå testes i et par år, trolig i testbassenget hos Sintef i Trondheim. Deretter er planen å teste en i full størrelse. Det vil koste rundt 30 millioner kroner, penger selskapet foreløpig ikke har, men som de håper delvis dekkes av forskjellige støtteordninger.

- Vi skal nå ut i markedet og presentere oss, og håper på interesse fra ventureselskaper eller fra private, sier Olsen.

Norge i bakleksa.

På sine Europaturer fikk Eielsen erfare de markante forskjellene når det gjelder hvordan det enkelte landet satser på fornybar energi. Irland og Storbritannia ligger på topp, Portugal har også svært gode subsidieordninger for å fremme den nye teknologien. Norge har foreløpig nærmest ingenting.

- Håpløst. For oss er det fristende å se for oss den første skrueparken lagt til Skottland, de skotske myndighetene har allerede vist interesse for konseptet, sier gründeren.

- Selv om vi utvikler teknologien i Norge og forblir et norsk selskap, vil vi nok satse på å selge inn konseptet der. Det er voldsomme tidevannsstrømmer utenfor kysten av Skottland, og støtteordningene gjør at vi vil få minst fire ganger så mye for den kraften systemet vårt kan produsere i Skottland som vi vil få i Norge, sier Eielsen.