Overtar farens livsverk

Anne har gått gartnerskole og har en mastergrad fra Norges landbrukshøgskole på Ås - og en i internasjonal markedsføring og strategi fra BI i Sandvika.

- Hun kan teorien, jeg tar praksisen, humrer Kåre Wiig.

Generasjonsskiftet markerer også overgang fra én lederstil til en annen. Kåre er odelsgutten som har gått livets skole og er vant med skitt på fingrene. Han begynte med ku og gris på en vanlig, jærsk gård i 1973.

- Dyr var min greie, det var det jeg ville holde på med, forteller gartnergründeren. Men faren hadde reist Jærens første drivhus på gården allerede i 1937. Familien dyrket tomater i det små. Så ble det mer tomater, og snart nesten kun tomater.

På den tid var det lite snakk om skole og utdanning. Bli ferdig med militæret, kom deg tilbake på gården! Hva skal du med skole, på med arbeidsklærne! Livsløpet var lagt.

- Men jeg tok et tenkeår på bondelagets folkehøyskole. Etterpå har det bare vært gården og gartneriet. Og her har det vært mye arbeid, veldig mye arbeid, det nytter ikke å telle timer på en slik plass, vet du, sier Kåre Wiig.

Datteren Anne er mer preget av den nye tid. Det gikk noen år før hun forsonte seg med tanken om at hun skulle overta ansvaret for driften.

Solgte odelsretten til hverande

- Jeg har en søster, og da vi var små, solgte vi odelsretten til hverandre. Ingen kunne tenke seg å drive med dette. Det hørtes mye kjekkere ut å studere i en by, bli lærer og ha lange ferier, husker Anne.

Nå er det ingen vei tilbake. Far Kåre trapper ned, uten at så mange merker veldig mye til akkurat det, for han er ivrig til stede fra morgen til kveld. Gradvis overtar datteren Anne, i navnet er hun allerede daglig leder.

Drivhusene dekker hele 45 dekar og 37 ansatte plukker tomater og agurk og steller de ulike grønnsakplantene. Cherrytomater er hovedproduksjon, det startet med 5000 kilo i året, nå er årsproduksjonen på 350 tonn. Alt er automatisert, vanning, varme og belysning er datastyrt.

Kåre Wiig skjønte fort at investering og vekst var nøkkelen til suksess. Han hadde teft og våget å satse stort. Faren fikk Kongens fortjenstmedalje i gull, så sønnen hadde noe å slekte på.

Fra livsstil til normalt arbeid

Fortsatt vil det være far Kåre som bor i huset på gården, mens trebarnsmor Anne pendler fra huset på Bryne. Det er også et brudd med tradisjonen.

- For mine foreldre var det også utenkelig å ta oss ungene med på skitur til Sirdal, det var det aldri tid til. Jeg vil ha et normalt liv ved siden av. Jeg har kjøpt leilighet i Sirdal, mine barn skal bli vant til snø, slår Anne fast.

Gartneriet har vært en livsstil for Kåre Wiig. Det var veldig viktig for ham at driften gikk videre til neste generasjon. Anne har også sterke følelser for bedriften, men å være daglig leder blir først og fremst en jobb for henne.

- Hver morgen har jeg våknet og gledet meg til noe nytt. Vi driver med levende vesener, ingen dag er lik den andre. Jeg er god på organisering, jeg får ting gjort. Titt og ofte har jeg nok hørt andre si at nå gaper du for høyt. Janteloven lever. Men det har gått bra, slår Kåre Wiig fast.

Tøff arving

Jærbonden er kjent for å være nøysom, flittig og smålåten. Kåre Wiig passer ikke helt til myten, han har mer slått på stortromma der naboen kanskje bare har blåst i blokkfløyta. Moderne stordrift har gitt resultater, men ingen kan lene seg tilbake og si at nå drives gartneriet slik det skal.

- Alltid kommer det nye maskiner, nye muligheter, kunder etterspør andre produkter. Vi kan ikke stagnere. Vi må følge med, ellers blir vi akterutseilt. Derfor er det viktig å reise til messer og følge med på hva som skjer i andre land, sier Kåre og Anne Wiig.

Far Kåre er den ensomme gründeren som har skapt en millionbedrift. Lokalbanken har vært velvillig, han ha stort sett tjent pengene før han har brukt dem. Han har hatt en finger med i alt, og hiver seg like gjerne på traktoren som han tar et tak i tomatplukkingen.

Anne Wiig ser gjerne at bedriften åpner seg og trekker veksler på samarbeid med andre. Hun kjører definitivt ikke traktor og har null peiling på maskiner.

- Vi er nokså forskjellige, og vi kan lære av hverandre. Jeg tror jeg er tøff nok til å ta en beslutning som går på tvers av fars råd, sier Anne.

- Så må du også være tøff nok til å komme etterpå og si at far hadde rett, likevel, flirer Kåre.