Bagel-dama bryter ut

Det er to år siden hun solgte suksesskonseptet og babyen Bagel & Juice, og siden stilnet mediestormen rundt den iranskfødte gründeren.

Hun klarte ikke forlate bransjen helt, for straks etterpå startet hun en ny bar og kafé i Hegdehaugsveien. Mabou har etter hvert blitt et travelt sted for vestkantens festløver, og Rebecca møter meg nettopp her til intervjuet. Lokalet er lite og trangt, og det er vanskelig å forestille seg at det kan romme 60 gjester en lørdagskveld. Men snart er hun ute, og da blir trengselen litt mindre.

På menyen står selvsagt bagels i alle varianter, for Rebecca er fremdeles involvert i bagelsproduksjonen i The American Bagel Company, som forsyner hennes tidligere serveringssteder med bakervarer.

Hun ser forbløffende ung ut til å være over 40 år, med viltre krøller og tettsittende topp, som avslører en nett og slank figur. Er det sånn man blir av å spise bagels og drikke ferskpresset juice hver dag, tenker jeg, og tar en titt på utvalget, før jeg kommer på at jeg nettopp har spist frokost. Jeg legger også merke til de stilige jeansene hun har på seg.

- Da jeg solgte meg ut av Bagel & Juice, ville jeg prøve meg i klesbransjen. Jeg synes det er vanskelig å handle klær når jeg ønsker å kle meg ungdommelig, selv om jeg begynner å bli voksen. Det finnes liksom ikke noe alternativ mellom Bik Bok og kjerringbutikker, og da handler jeg heller på Bik Bok, fniser hun.

Olabukser

Ideen var derfor å hente hjem jeans fra Tyrkia, moderne bukser som også ville falle i smake hos godt voksne med et ungdommelig uttrykk og med kroppsfasongen i behold, slik som henne selv. Etter et og et halvt år i motebransjen har hun valgt å legge klesprosjektet på hylla.

For det første var det vanskelig å gjøre seg forstått i et land der ingen prater engelsk, og det tok fryktelig mye tid å sette seg inn i en bransje jeg ikke hadde noen som helst erfaring med. Og det er dette med tiden da, når man begynner å bli eldre. Ikke det at jeg begynner å føle at tiden renner ut enda, men jeg vil ikke kaste den bort, forteller hun.

En smilende servitrise kommer med drikke.

- Takk, vennen, smiler Rebecca.

Hun kaller seg en oppriktig gründer, og mener det er stor forskjell mellom nettopp en gründer og en som bare vil tjene penger.

En gründer vil skape noe, og har ikke penger som største drivkraft. Jeg mener lukten av penger er det som leder flest av dem som ønsker å starte for seg selv i fella. Jeg mener man aldri kan lykkes hvis man bare bruker kroner og ører som motivasjon, sier damen som selv lyktes med rundstykkene med hull i midten.

Forbannet på overformynderiet

Å bli husket som Bagel-dama var langt fra målet da hun var yngre. Hun skulle bli lege og hjelpe folk i nød. 15 år gammel startet hun på universitetet, og kunne blitt en av de yngste praktiserende legene i verden. Men i Norge ble ikke utdannelsen fra USA godkjent, og surr med visumpapirer forkludret muligheten til å få doktorstempelet her i landet. Dette var Rebeccas første møte med rigide myndighetsskapte regler, og det skulle bli flere.

- Politikere og myndigheters signaler er så motstridende som de kan få blitt. På én side ønsker de flere gründere og mennesker som skaper arbeidsplasser og genererer penger til samfunnet velkommen, men når kronene først begynner å rulle, da er det om å gjøre å kappe beina av dem, sier hun.

Skatter, avgifter, lover og regler. Tidligere gikk hun i bresjen mot alt som gjorde gründerveien kronglete. Nå gidder hun ikke lenger.

Jeg har gitt opp. Det er et skritt frem og to tilbake hele veien. Jeg har investert 300.000 i bakgårdsserveringen her, vel vitende om at storebror når som helst kan komme å stenge den på grunn av en eller annen ny lov, sukker hun.

Fikk ikke studere medisin

Hun innrømmer gjerne at hun har vært bitter for at hun ikke fikk bli lege i Norge, og tror det kan ha gjort henne mer fandenivoldsk. Hun søkte medisinstudiet senest for to år siden, uten å komme inn. For skal hun ble lege nå, må hun begynne helt på nytt, og seks år på skolebenken frister ikke.

Så i stedet for å lese bøker, bestemte hun seg for skrive en. Tre-fire måneder i året reiser hun til eksotiske strøk og rabler i vei, på engelsk. Når hun kommer hjem igjen, er det bråstopp. Nå må hun snart ut å reise igjen, hvis boken skal bli ferdig innen året er omme.

Det er en bok om meg og min historie, fortalt til leseren som om hun eller han var min venn. Det er en historie om familien som emigrerte til USA fra Iran, alt som har gått bra og det som har gått dårlig. Og for å slutte sirkelen, ønsker jeg å dra til Iran for å skrive de siste kapitlene der, sier hun.

Hun har ikke vært i opprinnelseslandet siden hun var 10 år. Familien er spredt for alle vinder og på alle kontinenter, men det er likevel i Iran hun har røttene.

Så, når boken er klar og klappet igjen, vil hun ut i verden og hjelpe. Dra nytte av sin kunnskap om medisin og business, og gjerne jobbe med prosjekter innenfor en veldedig organisasjon.

Respekt

Foruten at Rebecca har måttet bryne seg på det norske regelveldet, har hun også innsett at hun har blitt en del av en materialistisk verden.

Selv betrakter hun inntjeningen fra bagel-businessen som «til å leve av». På spørsmålet om hun noen gang har møtt nedlatende holdninger fordi hun er kvinne og har innvandrerbakgrunn, sier hun at hun alltid har brukt sine bakdeler som fordeler.

- Men det er klart, med min ikke-norske bakgrunn har jeg måttet kjempe litt ekstra for å opparbeide meg respekt. Og det føler jeg at jeg har lykkes med. Det er ingen som har rakket ned på meg som innvandrerkvinne.

Hun poengterer at ikke alle som kommer til et annet land flykter fra nød. Hun kommer selv fra en velstående og velutdannet familie.

- Det som er litt morsomt, er at mitt konsept, Bagel & Juice, er kjent langt utenfor dette landets grenser. Jeg møtte noen mennesker i Australia som hadde søkt opp bagels på nettet, og funnet informasjon om meg. De trodde det var en langt større greie enn det egentlig var, som en Starbucks eller 7-Eleven-kjede. Det er litt godt å vite at jeg blir kopiert av andre, og ikke motsatt, sier hun.

Og nå begynner hun å servere tips til andre gründere på rekke og rad. Hun blir stadig vekk spurt om råd fra kjente og ukjente om hvordan de skal kunne tjene penger på sin idé.

- Det er en enkel snarvei, å kopiere andre. Det kan funke i få tilfeller, men som regel ender det i fiasko. En ekte gründer klekker ut ideen selv.

- En smart gründer tar ikke ut mye lønn, hun investerer pengene i selskapet. Jeg har jobbet 16-17 timer i døgnet for ingenting. Jeg blir helt oppgitt over holdningen mange har til hvor raskt de forventer en fet lønning inn på kontoen.

- Skaff deg kunnskap om bransjen. Gjør undersøkelser. Jeg brukte lang tid på å finne ut av klesprosjektet mitt før jeg konkluderte med at det ikke var verdt å gå videre med. Samarbeid gjerne med noen som har mer erfaring innenfor bransjen enn deg selv.

- Start i det små, ikke vær nedtynget i gjeld når du starter opp. Her tror jeg jenter er flinkere enn gutter til å holde igjen. I begynnelsen må man holde alle utgifter på et minimum.

Portrett fra Gründer 2/07.