Globaliseringens skadevirkninger

– Regjeringene kan ikke ignorere globaliseringens «tapere», de som svekkes av internasjonal konkurranse, skriver OECD i rapporten «Economic Globalisation: Origins and Consequenses» som Vårt Land omtaler i dag.

Det er å ta for hardt i at en organisasjon med 34 medlemsland – og noen blant disse er verdens rikeste – legger seg på en ny linje i synet på globaliseringen. Men det er verd å merke seg at OECD er begynt å bli opptatt av globaliseringens skadevirkninger. OECDs varemerke er liberalisering av produksjon og handel. De har sett for seg verden som et eneste stort EU der alle handler med alle, en frihandelsverden uten toll og restriksjoner. EU har tatt skrittet ut og Norge har sluttet seg til via EØS-avtalen.

Det er oppnådd mye på internasjonalt plan gjennom arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble etablert i 1995 på grunnlag av en revisjon av den såkalte «GATT-avtalen». Globaliseringen har økt gradvis de siste tiårene ettersom nye avtaler om å nedbygge handelsrestriksjoner har kommet på plass. Arbeidet med å få på plass en ny og mer omfattende handelsavtale har pågått i over 10 år. Det brøt sammen for to år siden. Innimellom forsøker generalsekretær Pascal Lamy å få prosessen på skinner igjen, men det er lite sannsynlig at det skjer. Finanskrisen har skapt et annet klima. Verdens land er mer på vakt mot globaliseringens farer sett i forhold til egne interesser. Det er blitt mer fokus på farene enn på mulighetene - og vi ser tendenser til en mer proteksjonistisk tenkning. Grunnen er at man er blitt mer opptatt av skadevirkningene av globaliseringen som OECD nå begynner å sette ord på.

Tanken bak globaliseringen er at alle land skal utnytte sine egne konkurransefortrinn. Konkurransen landene imellom skal drive fram effektivitet, kostnadseffektive løsninger og innovasjon. Tanken er at alle skal ha fordeler av globaliseringen.

De som vitterlig ikke har fordeler av globaliseringen, er de som blir arbeidsløse i Vesten fordi man ikke klarer å konkurrere med billigere arbeidskraft i Asia, Afrika eller Sør-Amerika. For å kunne stå i mot konkurransen, må lønningene ned. Det betyr økte forskjeller mellom rik og fattig. Det er dette vi ser i Europa i dag.

Tyskland er av de landene som har tatt tøffe grep for å tilpasse seg. Der har avstanden mellom de som tjener lite og mye økt betraktelig. Tyskland har et gedigent lavtlønnsproblem sett med norske briller. Samtidig har Tyskland en god økonomi. Den sterke eksportindustrien gjør at de har store fordeler av globaliseringen.

I Storbritannia forfekter David Cameron en sterk tro på frihandel og globalisering. Selv om de ikke er med i euroen har de store problemer med å få vekst i økonomien. Arbeidsledigheten øker, og de økende forskjellene mellom rike og fattige skaper grobunn for sosial uro.

Advarer

Det tredje største landet i EU, Frankrike, har gått lengst i å advare mot videre globalisering og frihandel. De gjør det de kan for å beskytte fransk industri mot konkurranse fra lavprisland.

I dagens økonomiske klima er en blitt mer opptatt av å beskytte egne interesser enn å kaste seg på globaliseringens muligheter. EU kan ikke godta at stadig mer produksjon flyttes fra Europa til lavkostnadsland. Velgerne forlanger at politikerne sørger for å få arbeidsledigheten ned. EU vil ikke tåle dagens situasjon i mange år framover. Noe må skje. Løsningen er definitivt ikke at flere bedrifter flagger ut.

En rekke utviklingsland og land som Kina, India, Brasil, for å nevne noen, har hatt store fordeler av globaliseringen. Også i disse landene øker forskjellene på en måte som skaper sosial uro blant annet som følge av den økende forskjellen mellom rike og lutfattige.

Siden 1990 er det blitt en halv milliard færre mennesker som må klare seg på under en dollar dagen samtidig som verdens befolkning har økt med 1,5 milliarder. I 1990 levde tre av ti i ekstrem fattigdom. I dag er det to av ti. Med en viss rett kan en altså si at både rike og fattige land har hatt fordeler av globaliseringen. Problemet er at forskjellene mellom rike og fattige i de enkelte landene har økt. Eiere av bedrifter som lykkes i det globale markedet, tjener ustyrtelig mye mer enn tidligere. De globale selskapene er blitt en politisk maktfaktor.

I USA, hvor en er tilbakeholdne med å beskatte de med høye inntekter, har vi fått en situasjon hvor én prosent av befolkningen er blitt superrike, mens fattigdommen brer seg først og fremst blandt de som ikke får arbeid.

Bærekraft

OECD-rapporten peker på at full frihandel ikke er den beste metoden for å skape en sunn økonomisk utvikling i et land med svak økonomi.

– Globaliseringen kan bare fremme utvikling under visse politiske forutsetninger. Ingen kan utvikle bærekraft ved å åpne seg for handel fra én dag til den neste. Land som åpner for handel uten først å ha lagt et sterkt økonomisk grunnlag på hjemmebane, gjør det som regel dårligere i det lange løp, skriver OECD.

Dette kan ikke tolkes på annen måte enn som en advarsel til rike land om å presse frihandel på fattige land. De må få tid til å bygge seg opp, beskytte den industrien de har mot konkurranse fra andre land og skape en viss stabilitet før de kan fjerne egne beskyttelsestiltak.

Det er tragisk å se hvor lite glede et land som Bangladesh har av globaliseringen. Her produserer de flere hundre millioner klesplagg i løpet av et år. Men arbeiderne får så elendig betalt at det kun dekker det som trengs for å overleve. Arbeiderne blir utnyttet for å skaffe billigst mulige klær til de rike landene. De våger ikke sette opp lønningene i frykt for at leverandørene skal vende seg til fattige i andre land som tar til takke med en lavere lønn. Dette er den groteske siden av globaliseringen. Det internasjonale samfunnet bør snart finne en måte å gripe inn mot denne formen for utnytting.