Forskjellen på Obama og Stoltenberg

Likhetene først. Amerikansk bilindustri og SAS representerer begge forurensende produkter og har feilberegnet markedet i produktutviklingen sin. Den amerikanske regjeringen (først George Bush jr., så Barack Obama) og den norske begrunner begge støtten med at de vil bevare arbeidsplasser.

Kritikken er den samme mot SAS-støtte som mot støtte til amerikanske bilindustri. Det er ikke noen poeng i å bruke skattebetalernes penger til å holde kunstig i live dårlig ledede selskaper som produserer noe markedet ikke vil ha.

Redningsplanen

Her slutter likhetene. Obama vil at USA skal bli mindre oljeavhengig og bli ledende i kampen mot overopphetingen av jorda. Siden Obama ikke vil tilbake til hesten som transportmiddel, trenger han amerikansk bilindustri, som skal tvinges til å produsere mer miljøvennlige biler. I amerikanernes øyne er det ingen som mer effektivt enn dem kan utvikle nye og mer miljøvennlig teknologi når de først bestemmer seg for det.

Mens Bush startet redningsplanen for å bevare gammeldags industri, er forventningene til Obama at han bygger opp en omfattende og landsdekkende infrastruktur for miljøvennlige biler. Da snakker vi om plug-in-stasjoner for elbiler over hele USA og et tett nett av stasjoner som gjør det enkelt også for andre fremdriftsløsninger enn elektrisitet.

Stoltenbergs plan

Redningsplanen for SAS derimot dreier seg om å bevare det gamle. SAS flyr mange gamle, forurensende fly. De har i praksis monopol på mange av de mest lukrative flystrekningene i Norge, og på den måten sørger Stoltenberg og hans næringsminister Sylvia Brustad for at flybillettene blir dyrere enn nødvendig.

Brustad har begrunnet støtten til SAS med at Staten vil være en god eier (Staten har en minoritetspost på drøye 14 prosent i SAS), og at regjeringen dessuten vil opprettholde rutenettet i Norge og sikre arbeidsplasser.

Den viktigste betingelsen til en god eier er at man er en krevende eier. Det kriteriet oppfyller ikke Staten i dette tilfellet. Ikke har Staten mulighet til særlig eierinnflytelse heller siden den eier så lite.
Rutenettet ville sannsynligvis blitt opprettholdt i stor grad selv om staten ikke hadde spyttet nye 800 millioner inn i SAS. Selv om SAS hadde gått konkurs, ville etter all sannsynlighet de fleste ruter blitt overtatt av konkurrenter.

Berging av arbeidsplasser er sannsynligvis den egentlige begrunnelsen til staten, altså en "god, gammeldags" bevaring av det bestående enten det har livets rett eller ikke, akkurat som Stoltenberg ville hindre Norske Skog å omstille i Grenlands-området.

Smart

Regjeringen ville virkelig ha ertet på seg fagforeningene hvis den ikke hadde gått inn med penger i SAS. Det er en tung andel LO-organiserte i selskapet, og alle kjenner til regjeringens avhengighet av LO. Politisk tjener regjeringen på denne handlingen, også i forhold til sine potensielle velgere. Som politisk handling er redningen klok sett i forhold til regjeringens fremste mål, som er å bli gjenvalgt.

Symbolet er viktigere enn den reelle virkningen av støtten. Det er tvilsomt hvor mange arbeidsplasser innsprøytningen redder siden andre hadde overtatt der SAS slapp og fordi mye aktivitet vil bli overført til Sverige. Men for de ansatte i SAS føles det som en støtte og livgivende håndsrekning fra Staten, og det er verdifullt for regjeringen. En redning vil også hindre mye depressiv medieomtale, som er det siste regjeringen har behov for i dagens situasjon.

Det blir som når det brenner på låven, det varmer bonden at ordføreren hjelper til å holde brannslangen, selv om brannkorpset kanskje hadde klart seg bedre uten den hjelpen.

Mindre smart

For regjeringens økonomiske mål, som er et mer levedyktig og effektivt næringsliv, er det antakelig en mindre smart handling, mener mange, blant annet First Securities anerkjente sjefstrateg Peter Hermanrud, som mener konkurs er den beste løsningen fordi det er overkapasitet i flyindustrien, fordi SAS er for ineffektiv og fordi støtten gjør livet surere for Norwegian.

Det minst viktige i denne sammenheng er om regjeringen bevarer sine aksjeverdier i SAS bedre ved å bidra med mer penger fremfor å la seg vanne ut eller selge seg ut. Det er vanskelig for utenforstående å vurdere, men vi registrerer at Wallenberg er med videre som største ikke-statlige aksjonær. Men det er vanskelig å si om Wallenberg her tenker bedriftsøkonomisk eller om dette er en måte å kjøpe seg goodwill på.