Fornuftig Lambda-hestehandel

Gode politikere må ha flere tanker i hodet samtidig. Når man skal avgjøre hvor et stort bygg skal plasseres, er det som regel en fordel for det nærliggende område. Ap og SV har støtt fjellstøtt på at Munchmuseet skulle ligge på Tøyen, ikke fordi dette var den beste løsningen for kunsten, for museet eller at det på sikt ville blitt den rimeligste løsningen. Ap ville holde fast på en tradisjon og demonstrere for Tøyen bydel og Oslo Øst at de ikke vil frata dem noe, men heller gi dem mer av «det største» Oslo har å by på, Edvard Munchs kunst. Ap drev distriktspolitikk – eller rettere sagt byutviklingspolitikk – i denne saken. De var trygge på at de hadde SV med på laget og at Frp aldri ville gi seg.

De siste månedene har de sosiale problemene rundt Tøyen og Gamle Oslo kommet ytterligere i fokus. Dette området trenger nyetableringer og tilførsel av ressurser for at det ikke skal utvikle seg til problemområde nummer en i byen. Slik sett skulle en tro et Munch-museum på Tøyen sto enda sterkere, i alle fall i det tankesettet som preger Ap.

SV med Marianne Borgen i spissen, maktet å bevege seg «utenfor boksen». Hun innså at det viktigste for Tøyen er ikke å få et museum, men et bedre bomiljø. Tøyen får nå byens største parkområde med badeland, et vitensenter, kulturskole og friluftscene. Dette vil på sikt endre hvem som vil bosette seg i området dersom det kombineres med andre byutviklingstiltak. Om ti år vil det være en jevnere fordeling av elever med norsk og fremmedspråklig bakgrunn i dette området.

Dette innså SV. Ap ser det selvsagt også, men de ble sittende fast i meningen om at Munchmuseet måtte ligge der det ligger. Ap i Oslo lot seg styre av andre hensyn enn det som var det primære for den institusjonen det handlet om. Slik endte de opp i handlingslammelse og styringsudyktighet. Det var SV som åpnet døren og gikk inn i maktens verden. Kall det gjerne hestehandel. SV kommer til å vinne på den handelen de har gjort.

Det er gjerne delte meninger om viktige sentralbygg. Synsefasen har Oslo kommune lagt bak seg for lengst. Det er flertall for Lambda. Det handler ikke bare om funksjonalitet og estetikk. Her spiller også pengene en rolle.

Lambda vil bli en turistmagnet. Color Line sier til Dagens Næringsliv i dag at de regner med det nye Munch-museet i Bjørvika vil gi rederiet 50.000 nye passasjerer i året. Det vil gi en økt omsetning på 125 millioner kroner. Besøkstallene i Bjørvika vil gå radikalt opp i forhold til dagens museum på Tøyen.

I kunst- og kulturkretser snakkes det om at «fjordstripen» med spektakulære bygg som Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, Nationalmuseet på Vestbanen, Operaen, Deichmanske og Munch-museet vil gjøre Oslo til en turistby i verdensklasse. Dette har vi som nasjon råd til. En del av investeringene er til inntekters ervervelse.

Oslo kommune har imidlertid ikke råd til alt de ønsker seg. Oslo kommune har vist seg som en dårlig forvalter av Edvard Munchs kunst. Nå sier de ja til å bygge et nytt flott museum. Nytt bibliotek vil de også ha. Videre er det snakk om investeringer i hundremillionersklassen på Tøyen. OL vil de også ha. Det er ikke rart Carl I. Hagen reagerer. Han mener Oslo kommune bygger over evne og at byrådet svikter når det gjelder økonomisk styring. Han vil prioritere annerledes. Det kommer byrådet til å få merke i høst. Lambda blir ingen vinnersak for Høyre i Oslo.

Den som har penger har makt. Det bør staten la Oslo kommune forstå. Staten bør ta størst mulig styring over drift og utvikling av Munch museet. Det kan skje i form av en stiftelse der staten har avgjørende innflytelse. Hadia Tajik bør gjøre det hun kan for at Edvard Munch langt på vei blir et nasjonalt ansvar. Her får hun nok Carl I. Hagen med på laget.

I Oslo vil Carl I. Hagen på ta seg jobben med å vise nasjonen hvordan det går når de borgerlige ikke tar hensyn til Frp. Ingen kan som ham utnytte den posisjonen han nå er kommet i. Om han ikke får en ny vår som politiker, vil han i alle fall sørge for at det blir en het høst for byrådet i Oslo.