Norsk næringsliv bedre på menneskerettigheter

Antall selskaper som har en policy som omhandler respekt for menneskerettighetene og som lærer opp sine ansatte i denne øker. Samtidig er det en nedgang i antallet selskaper som vurderer egen virksomhet og som foretar faktiske risikoanalyser. Særlig statseide selskaper viser en overdreven tro på at skrivebordsarbeidet er tilstrekkelig.

Dette kommer fram i Amnesty Internationals næringslivsundersøkelse som ble lansert i dag. Undersøkelsen, som også ble gjennomført for to år siden, vurderer i hvilken grad store norske selskaper og internasjonale selskaper med datterselskap i Norge har beredskap på menneskerettigheter. Så mange som 9 av 10 selskaper har nå utarbeidet en policy for å unngå å krenke menneskerettighetene. Dette er en økning fra 2009. Videre har nesten 8 av 10 selskaper respekt for menneskerettigheter skrevet inn i kontrakten med sine leverandører og underleverandører, noe som er en kraftig forbedring fra 2009. Det er også en økning i antall selskaper som har opplæring av sine ansatte i selskapets menneskerettighetspolicy.

– Bevisstheten om næringslivets samfunnsansvar er styrket og dette er en veldig positiv utvikling, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International.

Forbedringspotensiale "på bakken"

Til tross for en tydelig endringsvilje, viser undersøkelsen et gap i forhold til selskapenes manglende realitetssjekk. Kun 1 % av selskapene anser at det er stor fare for at det er noe risiko for at ens eget selskap bryter menneskerettighetene. Hele 21 % anser at det ikke er noen risiko for at de bryter menneskerettighetene. Denne selvsikkerheten står i sterk kontrast til det faktum at kun 38 % av selskapene faktisk utfører en risikoanalyse for å kartlegge risikoen for at de bryter menneskerettighetene. Dette til tross for at stadig flere av selskapene har virksomhet i noen av de mest utfordrende og sårbare områdene i verden når det kommer til demokratiunderskudd, mangel på grunnleggende menneskerettigheter og korrupsjon- Dessverre viser selskapene en overdreven tro på at det er tilstrekkelig å ha en policy på plass, og at jobben dermed er gjort. Det er alarmerende at det legges så liten vekt på risikovurderinger og monitorering, sier Egenæs.

Statlige selskaper for selvsikre

Blant selskapene i undersøkelsen scorer de statlige norske selskapene høyere enn de andre på indikatoren policy selv om det ikke er flere av disse som har policy på plass. Dette skyldes at deres policy i langt større grad har konkrete henvisninger til FNs Verdenserklæring og/eller eksisterende internasjonale frivillige standarder på bedrifters samfunnsansvar. Samtidig har alle de statlige selskapene respekt for menneskerettighetene nedskrevet i sine leverandørkontrakter. De scorer også betraktelig høyere på indikatoren transparens, som blant annet kan forklares med at de er bedre til å redegjøre for sitt menneskerettighetsarbeid i sine års- og bærekraftsrapporter.

– I lys av at vi har myndigheter som er svært profilerte i sitt arbeid internasjonalt for å få på plass gode standarder for bedriftenes samfunnsansvar så må man kunne si at det skulle bare mangle om ikke de statseide selskapene har dette på plass, stadfester Egenæs. Derimot er det ingen av de statlige selskapene som anser at det finnes noen risiko for at eget selskap bryter menneskerettighetene. Det er dessuten langt flere statlige selskaper som sier at de ikke opplever noen problemer og utfordringer i sitt arbeid med menneskerettighetene.

– Med tanke på alt som "kan gå galt" i forhold til kontroll av underleverandører, innhenting av korrekt og fullstendig informasjon og utfordringer med å få ansatte i alle ledd til å leve opp til kravet om å respektere menneskerettighetene, syns vi det virker som de statseide selskapenes tilbakelente holding til risiko er basert på en lite realistisk virkelighetsforståelse, sier Egenæs. Det er også færre av de statlige selskapene sammenlignet med de andre store selskapene som har sørget for at noen i selskapet som har det overordnede ansvaret for menneskerettighetsarbeidet, at ansatte gis opplæring i selskapets policy og at selskapet har målbare mål for sitt arbeid på menneskerettigheter.

– Vi spør oss derfor om det er slik at statlige norske selskaper har kommet inn i en slags bekvemmelighetssone hvor de anser at de har blitt så gode det er mulig å bli i sin beredskap på menneskerettigheter, og dermed ikke trenger å anstrenge seg noe mer for å bli bedre? I så fall tar de grundig feil, og en slik holdning vil kunne koste dem dyrt ute i felten, sier Egenæs.