Et ønske om likhet - eller ren misunnelse?
- Sterke likhetsidealer, sterke fagforeninger, statlige reguleringer, særnorske støtteordninger både til individer og organisasjoner - det kunne ikke gå bra. Vi ville tape i den internasjonale konkurransen, bli mest som u-land å regne. Og så viste det seg altså at det gikk bra, meget bra. Utlendinger kommer hit for å se hvordan vi fikk det til. Det forskes på saken. Mye tyder på at det ikke bare er oljen, men samfunnsordningen vår, som er forklaringen på at Norge fortsatt er slik som mange av oss husker - og vil ha det.
- Det er denne samfunnsorden som meglerne og Hydro-toppene og flere med dem, er i ferd med å ødelegge. Jeg misunner dem ikke pengene, men jeg frykter pengenes virkninger på det norske samfunnet, skrev han i sin kronikk i Aftenposten.
Skyldes ikke misunnelse
Noe Nils Christie imidlertid ikke behøver å bekymre seg over, er kraften i den norske rettferdighetssansen. Den står fortsatt sterkt blant folk, skal vi tro hans professorkollega Alexander Cappelen ved NHH i Bergen.
- Den er imidlertid ikke unik for oss. Det finnes samfunn hvor likhetstanken står enda sterkere enn den gjør i Norge sier Cappelen, som er leder for NHHs Senter for etikk og økonomi.
- Selv i Storbritannia og USA, hvor lønnsforskjellene er mye større, kommer det reaksjoner hvis ledere får ubetalt et beløp folk synes er urimelig mye. Det som varierer er nivået på hva samfunnet opplever som «urimelig», påpeker han.
Cappelen avviser imidlertid påstandene om at den norske rettferdighetssansen utelukkende bygger på misunnelse og en aktiv bruk av janteloven.
- Dette er lett å påvise ved økonomiske eksperimenter, noe forskere i ulike land har gjort mange tusen ganger av opp gjennom årene. I slike forsøk ser vi på hva mennesker gjør når de har en sum penger å fordele på seg selv og andre. Forsøk gjort i Norge viser at ønsket om rettferdig fordeling er helt reelt. Folk er faktisk villig til å gi avkall på goder som de kunne valgt å beholde selv. Så når det kommer påstander om at den norske motstanden mot høye lederlønninger bare er en rasjonalisert form for misunnelse, vil jeg hevde at dette ikke er riktig.
