Åpner Bangladesh-saken Telenors øyne?
Rundt år 2000 intervjuet jeg 26 ledere i telebransjen om etiske dilemmaer for ledere i arbeidslivet.
Jeg fikk omtrent likelydende svar:
«Etikk er veldig viktig, men timingen for å gjøre noe her nå er ikke god».
Spørsmålet er: Er det timing for å gjøre noe mer nå?
Et retorisk rituale
Begrunnelsene i Telenor og andre teleselskap for å ikke gjøre noe med det som var veldig viktig, var blant annet:
«Vi har fått ny leder nå - han må få litt mer tid på seg.»
«Vi forbereder børsintroduksjon (Telenor), vi må gjøre det først».
«… dette må vi gjøre en gang vi har god tid. For det er veldig viktig...»
«Vi fusjonerer (eller fisjonerer) akkurat nå.»
«(Vi) Har bevissthet (på etikk), men røde tall har oppmerksomhet, og så videre og så videre.
Timing
Dette «timing-uttrykket» gikk igjen og igjen. Det ble gjentatt og gjentatt. Det liknet et rituale. Men med ord. Jeg definerte det som et retorisk rituale.
Lederne «ser» ingen etiske dilemmaer!
Jeg tror det viktigste med etisk handling er å «se» etiske utfordringer. Her ligger hovedproblemet. Når vi først har «sett» det, så er mennesket i stand til å løse dem.
En administrerende direktør i et annet teleselskap reflekterte i starten av et intervju på følgende måte:
«Jeg kan ikke se at jeg har noen etiske dilemmaer i min hverdag!»
Andre direktører i Telenor var noe mer reflekterte når vi diskuterte korrupsjon i telebransjen:
«Gevinst ved smøring stor - risiko for å bli tatt liten (det vil si nytte/kostkalkulasjon)
… Telenor ikke korrupte - men vet at deler av sucessfee og lignende går til smøring.
… Vi følger litt de lokale normer»
Dette innspill er fra en Telenor-direktør med mye erfaring fra Øst-Europa - og som «ser»:
«Import fra Russland er umulig uten bestikkelser. Sammenlikn med ville vesten anno 1850. Det er korrupte dommere, anarki, den sterkestes rett gjelder og så videre … bestikkelser er en del av lønnen.»
En eks-direktør i Telenor fryktet at det blir mindre etikkhensyn framover, og han synes eierne (Staten) var lite bevisst på samfunnsansvar nå. Han mente at i rollen som bedriftsleder har du en annen moral enn i rollen som for eksempel far. Et utsagn undertegnede forøvrig har bygd videre på og hevder: Enhver rolle har sin moral. Håpet er jo at det ikke er for store forskjeller - at det ikke blir dobbeltmoral. Men det er det jo. Hvis man vil og kan se.
Etikkgåten i næringslivet
Hvorfor «ser» ikke ellers så intelligente ledere som Telenor-leder Baksaas mer av de etiske problemstillingene? Dette gjør at han og styreleder Norvik er i faresonen. Vi vet hvordan det gikk i Statoil. Og mange andre steder. Informasjonen har vært tilgjengelig i mange år. Det er en gåte at ikke Telenorledelsen har skjønt alvoret. For noen år siden stilte psykologiprofessor Robert J. Stenberg dette spørsmål nettopp i sin boktittel:
«Why Smart People Can Be So Stupid.»
Jeg er ikke i tvil hvor vi finner svaret: I vår egen hjerne. I våre mentale modeller av vår egen virkelighet rundt oss. Vi kan sammenlikne med en datamaskin: I vår hjerne ligger avanserte programmer som behandler utfordringer i hverdagen. Det er mentale strukturer bygd opp gjennom oppvekst, utdanning, erfaring og læring i arbeidslivet. Det er jo dette pedagoger, psykologer, antropologer, lederutviklere osv. sliter med!
I en bedrift snakker vi således om kollektive mentale modeller - som jo fremtrer som kulturer. «Slik gjør vi det hos oss»! Enten det er Siemens-kulturen eller Vannverket på Romerike-kulturen. Disse mentale strukturer styrer og bestemmer det Baksaas og andre ledere «ser». Disse strukturer er effektive med hensyn til «business as usual» - mange prosedyrer for lønnsomhet. Her mangler programmer for å «se» etiske problemstillinger; men her er «programmer» for å bortforklare at etiske utfordringer finnes. Mine omtalte retoriske ritualer føyer seg inn i rekken her. Og når det «ikke finnes» etiske utfordringer, så mangler det derfor også programmer for å løse dem!
Markedet: Et spill uten etikk?
En av disse mentale strukturene er ideen i våre hjerner om at markedet ses som et spill. Deltakelse i det globale markedet oppfattes som et spill.
Men: Hvilke følger kan det få med hensyn til etisk handling når samhandlingen med medmennesker oppfattes som et spill? Svaret mener jeg er som følger: Den mangedimensjonale etikken med hensyn til hvordan vi behandler våre medmennesker blir redusert til én-dimensjonale spilleregler. Vi snakker om en prosess med reduksjonisme med hensyn til etikk. Hvilke følger får spillretorikken for etisk handling?
For dette er verdt å merke seg: Det er lettere å bryte en spilleregel enn å opptre uetisk. Det er lov «å prøve seg» - bare dommer'n ikke ser det. I verste fall et gult kort. Men det er altså ikke lov å opptre uetisk!
«Telenor is an international player».
Det er konsernsjefen Baksaas som fastslår dette i internt Telenor-blad. Samme sted sier han:
«Telenor continues to develop its position as an international player» …
«Den mobile erobringen av Russland er et taktisk spill.»
En annen leder i Telenor uttalte følgende:
«I it-samfunnet er det andre spilleregler enn det var før. Vi kan snakke om et mentalt paradigmeskifte - kan vi snakke om dette også etisk? Her gis frikort fra alle tidligere regler automatisk. Det fritas fra etiske spilleregler.»
Det vil si lederen er inne på at vi har forlatt etikken i overgangen til ideen om spill. Spillretorikken og forståelsen synes være vanlig å bruke av sentrale aktører i markedet.
Dette sier en annen konsernsjef - nå Eivind Reiten (da Norsk Hydro) - i en diskusjon om etablering i Angola:
«Vi deltar i et spill hvor vi ikke liker spillereglene»
En forutsetning for etablering mente Reiten da var at Hydro skulle forsøke å gjøre noe med spillereglene. For han proklamerer at
«Vi må erkjenne at det handler om etiske dilemmaer.»
Men også «yppersteprestene» i samfunnsøkonomi som prof. Agnar Sandmo bruker retorikken:
«Men som deltakere i en bedrift må lederne underlegge seg spillets regler...»
Spillets mål er lønnsomhet - uttrykt på forskjellige måter. Spillereglene blir praktisert moral: Å arbeide for lønnsomhet. Der nærmest alt blir lov, bare ikke dommer'n ser det …
Ti prosent av prosjektkostnadene er bestikkelser?
Jeg har sett litt på hva telecom-ledere mener om spillereglene i det globale markedet. Jeg avrunder med følgende (intervjuer tatt opp cirka år 2000 - alt fra undertegnedes doktor-avhandling).
«Det er tøffe tider; det gjelder å overleve i dag. Alt er tillatt. Survival of the fittest gjelder (jamfør Darwin). Det er en akseptert naturlov» (sagt fra konsernstab).
Den neste her skylder på konkurrentene - med hennsyn til valg av midler du bare «må» bruke:
«… i mange sammenhenger så møter du konkurrenter som er ganske skruppelløse. Da må du velge, på hvilken banehalvdel skal man være?
Det vil si noen konkurrenter er helt skruppelløse. Spillereglene inneholder minimalt med etikk! Samtidig sitter konsernledelsen i Norge og snakker om en ide om nulltolleranse med hensyn til korrupsjon og bestikkelser. Dette er et selvfølgelig mål. Mens alle med utenlandserfaring vet at vi starter dette arbeidet med noe helt annet: I en del utfordrende markeder vet alle at korrupsjon - smøring og bestikkelser - er en del av spillereglene. Hva var (er?) vanlig å beregne inn i prosjektkostnadene? Ti prosent av totalsummen til bestikkelser? Noen bruker 15 prosent.
Er timingen god med hennsyn til etikk?
Det er spennende nå å se hva som skjer i Telenor:
Faren er der for at «det glir over» - og vi får igjen «bussines as usual».
Med noen rituelle symbolske tiltak. Eller:
Vil Telenor-ledelsen «se» de etiske utfordringene? Dette er forutsetning for etisk handling.
Forhåpentligvis kan Bangladesh-saken bidra til at timingen for å jobbe med etikk er god - nå.
