De seirende i nervekamp

Det de borgerlige har sagt fram til og med i går, har først og fremst handlet om å tiltrekke seg flest mulig velgere. Etter at takketalene var unnagjort i går kveld, var uttalte de seg med sikte på å posisjonere seg i forhold til forhandlingene.

Alle lover å være tøffe i forhandlingene. Det er ment som indremedisin i forhold til egne velgere og tillitsvalgte. Når alt kommer til alt, gjelder det å kunne vise mykhet og kompromissvilje. Hvis ikke blir en aldri enig. Det er heller ikke slik at et parti kan komme betydelig bedre ut enn de man skal danne regjering med fordi de forhandler tøffere.

Det er mulig for de fire borgerlige å bli så pass enige at de kan sette seg til forhandlingsbordet. Om det klarer å bli det, vet de ikke selv en gang. Etter at man har sittet sammen to uker i forhandlinger, merker en om det er grunnlag for et forpliktende regjeringssamarbeid eller ikke. Kommer man først til forhandlinger etter sonderinger, starter man prosessen med å bygge et team. Forhandlinger er en test på hvordan det blir å regjere sammen. Her blir ikke minst Erna Solbergs evner som statsminister satt på prøve.

Før en setter seg til forhandlingsbordet, må en sondere om det er grunnlag for å bruke inntil to uker rundt forhandlingsbordet. Det betyr at de må finne modeller for å løse noen av de sakene de er mest uenig om.

Mens alle partilederne snakket generelt om å gi og ta i forhandlinger, valgte Erna Solberg å løfte fram et av stridsspørsmålene, oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Det ville bli vanskelig, sa hun.

Det var ingen grunn til å rekke fra denne uenigheten med mindre hun akter å løse opp i denne floken tidlig. Det at hun trekker dette fram først, er et tegn på at hun akter å komme Venstre og KrF så langt i møte i denne saken at de kan ta det som en seier. Særlig Trine Skei Grande har uttalt seg på en måte som gjør at det er umulig for Venstre å delta i en regjering som åpner for oljeboring i dette området. Hvis Venstre og KrF får denne seieren, vil det øke motivasjonen innad i egne rekker for å forhandle om å danne en regjering. Bordet fanger. For Erna Solberg vil det være en seier å få Venstre og KrF til å forhandle med Frp.

Siv Jensen er så opptatt av å føre Frp inn i regjering, at hun vil strekke seg langt for å hindre at Høyre skal regjere alene. Siv Jensen orker ikke vente i fire år og håpe på at Frp skal komme i en bedre posisjon da. For Siv Jensen går regjeringstoget nå eller aldri. Hun vil være med.

Det er ikke nok for Venstre å forhindre oljeboring i Lofoten og Vesterålen. De må også få gjennomslag for noe i asylpolitikken. En mulighet er at det gis at amnesti til asylbarna som har vært her lenger en for eksempel tre år. Det kan Frp sannsynligvis leve med om de får gjennomslag for en raskere saksbehandling og strengere krav for familiegjenforening, for eksempel.

KrF og Venstre må droppe en del av det de har kjempet for. De kan ikke prioritere å beholde pappapermisjonen og de må akseptere at det blir kuttet i landbruksstøtten. KrF kan ikke akseptere store kutt i bistanden. De må også få en seier på hjertesaksområdet, innen familie og bioteknologi.

Det kan bli vanskeligere for høyre å bli enig med Frp om handlingsregelen, bompenger og rett til sykehjem enn det er å bli enig med KrF og Venstre.

Venstre og KrF har vært klare på at det er lite sannsynlig at de vil gå inn i en regjering der Frp er med. De har skaffet seg handlingsrom i forhold til velgerne og stiller uten fallhøyde i forhandlingene. De kan trekke seg og henvise til hva de sa før valget.

Erna Solberg vet at Frp er mer regjeringskåte enn Venstre og Frp. Derfor vil det være i hennes interesse å konsentrere seg først om å få Venstre og KrF til å sette seg til forhandlingsbordet. Det vil styrke hennes posisjon i forhandlingene med Frp. På en rekke områder vil det være Høyre, KrF og Venstre mot Frp.

Selv om KrF har vært kvitt regjeringsbyrden i åtte år, har de ikke lykkes i å øke sin oppslutning i nevneverdig grad. KrF har ikke gjort et godt valg. De kan ikke argumenter med at det har vært en vellykket strategi å love velgerne at de skal bidra til dannelsen av en borgerlig regjering. Dette taler for at KrF forblir utenfor regjeringen.