Arbeid til de arbeidsvillige
Er det noen som gjør sitt beste for å tenke helhet her i landet, er det Sigbjørn Johnsen og hans kalkulatorhær i Finansdepartementet. For noen uker siden var Johnsen og Jens Stoltenberg på banen og la fram den såkalte «perspektivmeldingen». Da fikk vi høre at vi må jobbe mer for å opprettholde dagens velferdsordninger. Da sentralbanksjef Øystein Olsen holdt sin årstale, påsto han at nordmenn ikke jobber mer enn grekerne når alt kommer til alt. Det likte vi ikke å høre. Vi vil helst tenke om oss selv at vi er et nøysomt og hardt arbeidende folk. Sigbjørn Johnsen har ingen planer om å tvinge småbarnsforeldre til lengre arbeidsdager eller å innføre lørdagen som arbeidsdag igjen. Han er mest opptatt av at flere uføre skal kunne få prøve seg i «arbe'» og at flere venter med å pensjonere seg.
Det er lettere sagt enn gjort. Det er tusenvis av uføre som gjerne vil jobbe. Problemet er mangel på arbeidsgivere som vil ansette dem.
Hvis Sigbjørn Johnsen skulle være så uheldig at han skader seg ved å bruke øksa hjemme på gården like ivrig som han gjør på jobben, vil han havne på Innlandet sykehus. Der vil han garantert ikke møte hjelpepleiere, sykepleiere eller renholdspersonale over 65 år, hvis ledelsen får det som de vil. Sykehuset Innlandet har en særbestemmelse i pensjonsavtalene med KLP der det heter at ansatte over 65 år som har full opptjening kan bli bedt om å slutte.
Plikt til å si opp
Nå har sykehuset laget et standardbrev til sine enhetsledere hvor de ber om at de kvitter seg med ansatte over 65 år. Flere har nå fått brev der de blir bedt om å si opp. Tillitsvalgt Stein Oudenstad i Fagforbundet sier til Oppland Arbeiderblads nettside at han syntes det er «helt forferdelig å behandle folk slik». En sprek 65-åring står fram i avisen og sier han gjerne vil stå på til han er 70 år. Men det nytter ikke å klaske Sigbjørn Johnsens perspektivmelding i bordet og si at «her står det at vi alle skal jobbe mer». En regel er en regel. Ledelsen ved sykehuset skal vel spare penger. Da er det «uproblematisk» å be de over 65 år om å slutte. «De har plikt til å si opp», sier HR-direktør Rune Hummelvoll. Slik er det med den saken.
Dette er mer vanlig enn uvanlig. Det er bare å ringe Seniorsaken. De kan holde det gående i timevis med eksempler på at folk i sekstiårene som gjerne vil jobbe presses ut. Når virksomheter må nedbemanne – og det skjer jo hele tiden – er det nær sagt standard prosedyre å be sekstiåringer om å legge inn årene. Hvis arbeidsgiver er tydelig på at en helst vil at folk pensjonerer seg, er det ikke så lett å insistere på å fortsette. Det er tungt å jobbe hvis en får inntrykk av at en ikke er ønsket. Det kommer etter hvert til å bli store flokker med arbeidstakere som gjerne vil jobbe mer og lenger men som ikke får lov.
Levealderjustering
For å redusere avgangen av sekstiåringer burde pensjonsalderen bli satt opp fra 62 til 65 år. Siden vi lever så mye lenger enn tidligere generasjoner, ville idet ikke vært noe problem for de fleste. At vi skulle gå med på det er så pass fjernt at ikke en gang Sigbjørn Johnsen snakker om det. Her i landet er det mange som tjener så godt at det går utmerket å leve av den pensjonen de får. Men sakte men sikkert vil vi merke virkningen av statens pisk. «Levealderjustering» betyr at pensjonen vi mottar blir lavere i takt med at levealderen øker. Gulroten er at vi alle kan ta ut pensjon når vi fyller 62 år, men fortsette å jobbe alt vi orker. Da kommer lønna på toppen av pensjonen. Om vi klarer å klore oss fast i jobben, da.
LO har begynt å få kalde føtter for den pensjonsreformen de har vært med på. De krever nye forhandlinger om pensjon. NHO blånekter. Det store pensjonssalget vil stå neste vår da det er hovedforhandlinger. I offentlig sektor ser det ut til at flertallet av de ansatte vil tviholde på den ordningen de har. Den er svinaktig dyr for arbeidsgiverne, men de ansatte får høyere utbetalinger enn de gjør i privat sektor.
Prinsippet om levealderjustering har gjort at vi til tross for lav pensjonsalder har fått en viss kontroll pensjonskostnadene. Det neste som må skje er at politikerne må finne opp en pisk til bruk mot arbeidsgivere som vil kvitte seg med sekstiåringer.
Sigbjørn Johnsen vil ha oss til å arbeide mer. Da kan han begynne med å få statens egne sykehus til å slutte med å drive spreke 65-åringer ut av sykehuskorridorene.