Nye grep mot blodig narko-business

(Mandag Morgen, Salvador, Brasil) – Det jeg er mest redd for? Å bli skutt og drept av politiet.

Tom trengte ikke betenkningstid der vi satt og filosoferte over livet over en Cola mens faren gjorde noen ærender. Tom var da 11 år, og jeg kjente et søkk i magen. Jeg var akkurat kommet tilbake til Brasil etter å ha vært noen måneder i Norge.

– Por que? spurte jeg. Tom var en snill gutt, med to foreldre som passet strengt på ham. Hvorfor skulle han gå rundt å være redd for politiet?

– De drepte jo nabogutten, ikke sant? svarte Tom. 

Dagens orden

Vold og narkotika hører til dagens orden i Brasil. I fjor ble nærmere 50.000 mennesker drept. Ifølge politiet er 80 prosent av alle drap narkotikarelatert. De fleste drapene er en følge av kamp om markeder, lukrative markeder. Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) så genererte narkotika en global totalomsetning på 870 milliarder dollar i 2009. De tilsvarer sju prosent av verdenshandelen. 

Men selv om narkotikatrafikken er global, er det nasjonalt og lokalt den oppleves sterkest.

Ifølge FN er det særlig i Mellom-Amerika at narkotikavolden er verst – verre enn i de fleste krigsområder.  I Guatemala er det 39 drap per 100.000 innbyggere, i El Salvador 69 per 100.000 mens Honduras topper med hele 92 drap per 100.000 innbyggere. Norge har 0,5 (se figur 1). 

Det vil si at Norge ville hatt 4500 drap per år om vi hadde den samme drapsraten som Honduras. 

Norge hadde 29 drap i 2010.

Også i de store landene i Sør-Amerika er drapsraten høy. 50.000 mennesker i Brasil tilsvarer en drapsrate på 26 per 100.000 innbyggere. I Venezuela har også volden eksplodert, med 69 drepte per 100.000. I Colombia har den sunket til «bare» 33 de siste årene.

Men tilbake til Tom og familien hans – pappa Marcio, mamma Babi og lillebror Renan.

Det er de som hver dag må forholde seg til volden. I Salvador har kampen mellom ulike gjenger og mellom politi og gjenger ført til at antall drap har eksplodert. 

Mens det ble drept 58 barn i 2001, ble det i 2010 drept 446 barn mellom 1 og 19 år i Salvador. De aller fleste av dem mellom 15 og 19 år. Frem til fylte 10 år er drapsraten i Brasil litt under 1 per 100.000. Blant 18- og 19-åringene er tallet steget til rundt 60. 90 prosent av de drepte er hankjønn. I tillegg er de aller fleste som blir drept svarte (se figur 2).

Livet i favelaene (uregulerte boområder i storbyene i Brasil) er mangfoldig. De varierer fra den rene slummen til ganske velorganiserte småsamfunn, der de fleste beboerne har en eller annen form for fast jobb. Men i mange av disse har narkotikabandene etablert seg som en egen «statsmakt». De håndterer ikke bare narkotikatrafikken, de tar også på seg sosiale oppgaver. Det kan dreie seg om alt fra matutdeling til konflikthåndtering. 

På fester i lokalsamfunnet er det gjerne bandittene som står for musikk og salg av forfriskninger. Ungdommer ned mot 16 – 17 år går rundt med våpen for å håndtere sikkerheten. Fienden er andre bander eller politiet.

Bandittene er ikke nødvendigvis blodtørstige drapsmenn. De er naboen på hjørnet som hilser blidt, den oppofrende faren som vil tjene godt for å gi tilbud til sin sterkt handikappede sønn som storsamfunnet mangler tilbud for. Flere av disse er hva man i Norge ville kalt «aktive samfunnsborgere», som er opptatt av nabolagets ve og vel. Enkelte har politiske forbindelser, andre utnytter rått politikere som er på jakt etter stemmer til fete posisjoner.

Alle i bydelen vet hvem som tilhører den indre kjerne – ligados (tilkoblet). Det vet også politifolkene som bor der. I arbeidstiden kriger de mot hverandre, på fritiden er de venner og gode naboer.

Penger, politi, politikk og korrupsjon er nært knyttet sammen.

Og det er de pengene som narkotikahandelen kaster av seg som holder dette systemet sammen.

Mange kjenner sikkert til filmen «Cidade de Deus» – som i Norge fikk navnet «City of God». En film som viser hvordan narkotikaen etter hvert tok over makten i bydelen Cidade de Deus i Rio de Janeiro. For noen år siden intervjuet jeg manusforfatteren og mannen bak boken til filmen, Paulo Lins, som selv var oppvokst i bydelen. Jeg spurte han om det ikke var mulig å gå inn med politi for å ta de ansvarlige og konfiskere våpnene. 

– Selvsagt, sa han, og fortsatte: – Alle vet hvem bandittene er. Men de er ikke interessert i å avskaffe narkotikatrafikken. Det er altfor mange penger involvert. Penger er makt, sa Lins.

Siden den gang har politiet gått inn med såkalte «fredsbevarende styrker» i mange av Rios favelaer. Siden har også høyt betrodde tjenestemenn innen politiet og sikkerhetsmyndighetene blitt arrestert siktet for korrupsjon. I mange bydeler er narkotrafikantene byttet ut med militsgrupper – de fleste av disse har bakgrunn i politiet eller annen offentlig sikkerhetsmyndighet.

Også like ved der jeg bor i Salvador har politiet gått inn med fredsbevarende styrker for å få bukt med den narkotikabanden som kontrollerte bydelen. Antall drap har gått ned i bydelen. De fleste av de ligados – de tilkoblede – forsvant over til neste bydel og forårsaket en knallhard revirkamp. I bydelen politiet kontrollerer, fortsetter narkotikaomsetningen som før, nå under overoppsyn av de nye «donos» – eierne, sier innbyggerne som bor der.

«The war on drugs» ble erklært av USAs president Richard Nixon i 1971. Med strenge straffer, politi og militærintervensjon om nødvendig, skulle det stadig økende narkotikaproblemet bekjempes. Særlig det at mellom 10 og 15 prosent av soldatene i Vietnam kom hjem som narkomane, gjorde at politikerne mente det var nødvendig med harde tiltak. 

Men uansett strengere straffer, har narkotikaproblemet bare vokst over hele verden (se tekstboks).

I fjor proklamerte en rekke prominente personer, deriblant tidligere FN-sjef Kofi Annan, Mexicos tidligere president Ernesto Zedeillo, Colombias tidligere president Cesar Gaviria, Brasil tidligere president Fernando Henrique Cardoso og vår egen tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg at kampen mot narkotika hadde feilet. Deres dom over gjeldende narkotikapolitikk var knusende. 

«De siste tiårene har arrestasjoner og fengsling av titalls millioner mennesker fylt fengslene til randen og ødelagt liv og familier, uten at dette har redusert tilgjengeligheten av ulovlige rusmidler eller de kriminelle organisasjonenes makt,» skriver de i sin rapport. 

Frem til i fjor var det nærmest det samme som politisk selvmord å antyde at man var for en liberalisering av narkotikapolitikken. I år har det skjedd betydelige endringer. Under høstens valg i USA valgte to stater – Washington og Colorado – å legalisere cannabisbruk. I Latin-Amerika er det plutselig blitt aksept for å diskutere nye metoder for å få bukt med den akselererende voldsspiralen. I Uruguay har den uortodokse presidenten Jose Muijca til vurdering et lovforslag der staten skal overta salget av cannabis. Oppbevaring og bruk av hasj og marihuana ble avkriminalisert i landet allerede i 2000.

I Guatemala har president Otto Perez Molina sagt at han vil prioritere et lignende forslag som Uruguay. Også i Colombia har presidenten Juan Manuel Santos tenkt høyt om muligheten for ikke bare å legalisere cannabis, men også kokain. Til og med president Felipe Calderon i Mexico har antydet at dagens modell for å bekjempe narkotikakartellene ikke fungerer. I de mexicanske statene som grenser mot USA er narkotikavolden totalt ute av kontroll. Med rundt 50.000 drap i løpet av seks år har tidligere president Vicente Fox sagt at det bare er total legalisering som kan undergrave kartellenes makt.

Dette er dårlig nytt for USA, da både Colombia og Mexico har vært viktige allierte i krigen mot narkotika. USA bruker 50 milliarder årlig for å bekjempe narkotika. Samtidig svarer stadig færre amerikanere at narkotika er et stort problem. Ifølge en undersøkelse publisert i New York Times nylig, svarte 29 prosent at narkotika var et stort problem, den laveste andelen på mange år.

Det er bare Peru som fortsatt står last og brast med sin store allierte i nord.

Det fins ingen offisielle statstikker for hvor mange som blir drept som direkte følge av krigen mot narkotika. Brasiliansk politi har som tommelfingerregel at rundt 80 prosent av alle drap er narkorelatert. Det samme har venezuelanske myndigheter uttalt etter at landet har hatt en voldsom vekst på drapsstatistikken. Mye tyder på at forholdene er noenlunde de samme i andre land i Latin-Amerika. 

Colombia er litt annerledes. Det er det eneste landet der det i dag fins en aktiv gerilja – Farc. Men fra å være armeen til det kommunistiske partiet i Colombia er Farc nå en aktiv spiller i kampen om kokainmillionene. Det er for eksempel avslørt tett samarbeid mellom Farc og den største organiserte kriminelle organisasjonen i Brasil – PCC – Primero Commando Capital.  

Ifølge FNs kontor for narkotika og kriminalitet skjer det til sammen 125.000 drap i Sør-Amerika og Mellom-Amerika (inkludert Mexico) i løpet av ett år. Ved å legge til grunn at rundt 80 prosent av drapene handler om narkotika – kan man anta at det skjer mellom 75.000 og 100.000 narkodrap i Sør- og Mellom-Amerika hvert år. Og problemet er økende. Både Brasil og Venezuela har i løpet av året oppjustert «sine tall» sammenlignet med FNs statistikker.

Det er altså en blodig krig som foregår. Men konflikten får relativt sett liten oppmerksomhet. I konflikten mellom Israel og Palestina ble det til sammenligning i perioden 1947 - 2000 drept 125.000 mennesker. 

Og det er mye som minner om krig når politiet i Brasil barker sammen med bandittene. Ingen av sidene er så veldig opptatt av alle de uskyldige som havner i kryssilden. Det var det Tom fikk oppleve som 11-åring. Han var på vei hjem fra skolen og hadde nesten nådd inngangsdøren da politiet stormet favelaen der han og familien bor. Tom var opplært i å komme seg i sikkerhet, å holde hendene rundt hodet og finne skjul.

Gjennom jernsprinklene som dekket vinduet kunne han se nabogutten på 18 år springe gjennom de trange smugene. Han kom ikke lenger enn til døren før politiets kuler traff han i ryggen og hodet.

Det var den dagen familien bestemte seg for å flytte.