Norsk business større i Afrika enn i Asia

Tidenes største norske næringslivsdelegasjon til Afrika besøkte kontinentet den siste uken i november. 

Med statsrådene Trond Giske og Erik Solheim i spissen, besøkte 60 norske næringslivsfolk Angola, Mosambik og Ghana. 

– Det afrikanske kontinentet blir et stadig viktigere marked for norsk næringsliv, sier nærings- og handelsminister Giske. 

– Det er ingen motsetning mellom business og bistand, mener bistandsminister Solheim.

Seks av verdens ti raskest voksende økonomier de siste ti årene er afrikanske. Det betyr at vekstratene er større enn Øst-Asia, Japan inkludert. Utenlandsinvesteringene på kontinentet er blitt tidoblet det siste tiåret og Afrika er erobret på nytt fra alle verdenshjørner. Norge er med på den reisen. 

Oljeinntekter tre ganger større enn bistand 

At norsk oljeindustri og offshoreteknologi har potensial i Afrika har vært en klar utviklingsstrategi både fra industrien selv og den norske stat det siste tiåret. Det er ingen stor hemmelighet at økonomiske interesser ligger bak norsk bistandspolitikk. Sånn sett går business og bistand hånd i hånd, med de historiske interessekonfliktene mellom et utnyttet Afrika og et kolonialistisk Europa som bakteppe. Afrikanske land begynte å slite seg fri fra kolonimaktene først på 60-tallet. En frigjøringskamp som gjerne ble etterfulgt av langvarige borgerkriger, noe som videre kan forklare skjøre demokratier og svake institusjoner på det mangfoldige kontinentet. 

I det landet der norske interesserer er tyngst inne, Angola, tok ikke borgerkrigen slutt før i 2002. Siden har landet hatt en økonomisk vekst på mellom 10 og 15 prosent. Norge har nære bånd til det ressursrike landet, og Hydro fikk sin første investeringsavtale i oljesektoren i 1992.  

I Angola alene tar Statoil ut opp i mot tre ganger så mye inntekter fra sin oljevirksomhet per år som det totale, årligebeløpet av norske bistandspenger til hele Afrika.  

Det totale beløpet norske bistandskroner til Afrika i 2010 var 5,7 mrd kroner bekrefter Svein Bæra i Utenriksdepartementet. 

– I 2010 førte Statoil hjem 15 milliarder kroner. I tillegg har Statoil og andre norske leverandører eksportert oljeteknologi til Angola for en verdi av rundt 8 milliarder. Statoil alene har overført 45 milliarder kroner fra Angola til Norge de siste tre årene, men samtidig har selskapet lagt igjen 80 milliarder i form av investeringer, delt oljeproduksjon og skatt, sier Afrika-ekspert Halle Jørn Hanssen – journalist og tidligere leder i flere norske bistandsorganisasjoner (Norad og Norsk Folkehjelp).

Statoil tenker langsiktig og Hanssen mener Angola er og vil være Norges viktigste handelspartner på det afrikanske kontinentet i lang tid. Norge medvirker til 10 prosent av den totale produksjonen av Angolas olje, og for Statoil betyr det 37 prosent av all utenlandsproduksjon. 

– Snart passerer samlede norske investeringer 100 milliarder kroner bare i Angola, mye mer enn alle norske bedrifter har investert i eksempelvis Kina eller Nord Amerika.  

De andre landene hvor Statoil er inne, er ikke med i dette regnestykket. Statpil er også inne i land som Algerie, Nigeria, Tanzania, Egypt, Mosambik, og nå ser selskapet også mot Ekvatorial Guinea, et av kontinentets rikeste land. 

Et annet av Afrikas økonomiske «gaseller» er Ghana. Her er Statoil fraværende, men ikke norske interesser. 

– Ghana? Nei, det er Røkke og Aker, det, sier Halle Jørn Hanssen. 

Det norske selskapet Ocean Rig leier ut oljeriggen ”Eirik Raude” til Aker Solutions, og de bidrar med dypvannsteknologi i det ghanesiske Jublee-feltet, som den norske delegasjonen besøkte i november.

Selv om oljeindustrien er klart leder an blant norske næringsinteresser i Afrika, finnes det også andre aktører. – Bare i Sør Afrika er 100 norske bedrifter etablert, fordelt på Cape Town, Durban og Johannesburg forteller Bjørn Eriksen i Innovasjon Norge i Cape Town (se tekstboks). 

Afrika har i dag seks eller sju (her varierer det mellom kilder) av de ti raskest voksende økonomiene i verden og vokser nesten urørt av uroen i de internasjonale finansmarkedene. Sør-Afrika er det eneste landet som står i faresonen for konsekvensene av redusert vekst i verdensøkonomien, da landet er mer integrert i den globale økonomien.

Ghana har høyest vekst

Ghana har en estimert vekstrate på hele 22 prosent fra 2011 til 2012, og det er høyest i Afrika. Mens økonomiene stagnerer i nord og går ned for telling i det sørlige Europa, fortsetter veksten i Afrika (se figur 1). 

Veksten i Ghana skyldes ikke minst en voksende middelklasse, større inntekter på råvarer, høyt forbruk av mobile internett tjenester, raskere kommunikasjon, en ung og bedre utdannet arbeidende befolkning, lavere fødselsrater og bedre helse for å nevne noen faktorer. Korrupsjon er ikke nevnt som noe alvorlig problem i dette landet for tiden.  

I 2007 ble det oppdaget olje ved kysten utenfor Ghana og året etter var Norad-støtte til Olje for Utvikling (Ofu) på plass, etter oppfordring fra Kofi Annan. Den norske velferdsmodellen er kjent i landet og modellen har et godt rykte i oljeproduserende utviklingsland, spesielt der de vil lære litt om forvaltning av oljeinntektene. I Ghana kan det såkalte sosialdemokratiet i landet føre til at det nystartede oljeeventyret vil komme befolkningen til gode. 

Vekst har imidlertid ikke en direkte innvirkning på fattigdomsproblemet og kommer ikke alle til gode. Det er likevel vel å merke seg at i 1995 levde 59 prosent av Afrikanere på under 1,25 dollar om dagen. I 2005 var andelen nede i 51 prosent. Reduksjonen av fattigdom har pågått til tross for høy prisstigning på mat og råvarer, som særlig går ut utover befolkningen av fattige og middelklasse i byene, som ikke ernærer seg fra landbruket og egenprodusert mat. Nå er prisveksten over 20 prosent i enkelte land som Kenya og Uganda, og oppe i 10 prosent for kontinentet som helhet. I 2010 var inflasjonen i Afrika på rundt 7,5 prosent. 

Tanzania og Kenya er de mest korrupte landene i Afrika ifølge Transparency International. Og et land som Nigeria styrer investorer unna, grunnet korrupsjon, samtidig som og det er bekymring for utviklingen i Sør Afrika som har vært en modell for det sørlige Afrika. Det finnes en viss sammenheng mellom korrupsjon, kapitalflukt, gjeld og fattigdom. Flere av de fattigste landene på kontinent har fått innfridd sine blytunge lån fra Verdensbanken og det får god effekt dersom de også får et bedre styresett. De fleste afrikanere er fortsatt fattige, befolkningsveksten er høy, samtidig som klimaendringer skaper mer tørke og hungersnød. Det er slett ikke bare oppgang å spore for menneskene som bor i Afrika (se figur 2). 

Eivind Fjeldstad, direktør for nystartede NABA (Norwegian–African Business Association) – hvis oppgave er å vekke norsk næringslivs interesse for Afrika – gjør det klart at Norge ikke har noe fortrinn i forhold til andre land som har noe å utrette og tilby i Afrika.

– En stor flokk med beilere vil nå til Afrika. Og afrikanere tar i mot dem som kan være interessante og nyttige. Beilerne kommer fra Kina, Brasil, India og Tyrkia. Disse landene kan nok levere noe rimeligere enn de vestlige landene, eksempelvis landbruksmaskiner som tyrkerne selger i Øst-Afrika, sier Fjeldstad. 

Norge kan heller ikke konkurrere mot Kina, som har forbedret hele Afrikas infrastruktur, verken når det gjelder bistand eller business. 

Heller ikke når det gjelder kjøp av afrikanske varer er Norge noen drømmekunde for Afrika. Å øke de importkvotene fra fattige land kan bidra til vekst, men tollfrie varer får importbegrensinger av norske myndigheter for å beskytte landbruks- og næringsinteresser hjemme på berget. 

I 2010 importerte Norge for totalt 1,3 milliarder kroner fra de 70 fattigste landene i verden, mange av dem afrikanske. Summen tilsvarer 0,3 prosent av den norske totalimporten.