Nordisk arbeidslinje skal redde Europas velferd

«Europas offentlige sektor krymper,» meldte BBC nylig. De negative overskriftene står i kø; folket protesterer i gatene. Står vi foran nedbyggingen av den europeiske velferdsstaten?

Det er en forhastet konklusjon, mener tre ledende velferdsforskere Mandag Morgen har snakket med (se tekstboks). Velferdsstaten er blitt avskrevet før.

– Rett etter oljekrisen på midten av 1970-tallet var det ikke så rent få forskere og kommentatorer som skrev at velferdsstaten var et unntak i den historiske utviklingen og at vi nå vendte tilbake til magrere tider. Men tvert imot blomstret velferdsstaten på 80- og 90-tallet, sier professor Giuliano Bonoli ved Høyskolen for offentlig forvaltning i Lausanne.

Mandag Morgen har bedt ekspertene identifisere hovedutfordringene for beslutningstakerne i de vesteuropeiske velferdsstatene i årene som kommer. Nasjonale variasjoner i velferdens organisering til tross, alle peker på at de strukturelle likhetene dominerer over forskjellene:

• Pensjonsreform: Eldrebølgen gjør dette essensielt. Flere land er på rett spor, men oppgaven er ikke fullført.
• Arbeidslinje: Flere må sysselsettes, og flere må stå lenger i jobben. Nordisk arbeidslinje sprer seg sørover.
• Folkekrav: Folk vil etterspørre mer og bedre velferdsytelser. Politikerne må planlegge for utgiftsvekst.

Ingen vei utenom pensjonsreform

Den franske regjeringens pensjonsreform medfører at pensjonsalderen økes fra 60 til 62 år. Fransk fagbevegelse har varslet nye protester mot reformen denne uken. Her er Frankrike sent ute. De store nabolandene Tyskland og Italia har allerede fått gjennom viktige pensjonsreformer, påpeker Bonoli.

– Disse landene har ikke klart å løse alle de økonomiske problemene som en aldrende befolkning skaper, men før krisen var de på god vei til å nå dette målet, sier han.

Danmark og Norge er enda bedre stilt. Danskene begynte å reformere sitt pensjonssystem for 20 år siden, noe som har bidratt til at utbetalingene i Danmark er mindre enn i andre land, framholder Bent Greve, professor ved Roskilde Universitet.

Norge har de samme utfordringene som ellers i Europa, men de er mindre akutte her fordi vår sterke offentlige økonomi gir oss bedre tid til å foreta omstillingene, ifølge seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret.

– Når man tenker på den relativt radikale pensjonsreformen vi har gjennomført i Norge, så vil jeg nesten si at det er litt imponerende at man har fått til det uten å være under press, sier han.

Norge skiller seg også ut med en spesiell utfordring i arbeidsmarkedet, der 10 prosent er på uføretrygd – en av de høyeste andelene i verden.

– Vi har sett en stigende trend de siste tiårene i andelen av befolkningen som ender opp på helserelaterte uføreytelser. Det er kanskje vår største utfordring – å greie å inkludere den gruppen som vi har definert som uføre i arbeidslivet, sier han.

Arbeidslinjen – ny fase for velferdsstaten

Tanken om å få flere ut på arbeidsmarkedet og få dem til å bli der lengre, kan synes absurd i et land som Spania, med 20 prosent arbeidsledighet og en skyhøy andel – 41 prosent – unge under 25 år uten jobb. Arbeidsmarkedsreform er jobb nr. 1 for spanjolene. Sterk beskyttelse mot oppsigelse av fast ansatte stenger de unge ute, og få stabile jobber skapes. Arbeidsgivernes mottrekk blir å hyre inn folk på midlertidige kontrakter. Dette er en utfordring som Spania deler med andre land i Sør-Europa og på kontinentet.

– Alle disse landene har sterkt segmenterte arbeidsmarkeder. Spesielt de unge har sjelden tilgang til varige stillinger, og sirkulerer isteden mellom usikre, kortvarige jobber. De har ikke oppsigelsesvern og har også dårlige sosiale ordninger for øvrig, sier Bonoli.

Europeiske politikere må løse dagens utfordringer, men samtidig tenke langsiktig, fremholder Røed. Problemene knyttet til eldrebølgen vil slå inn etter hvert uansett.

– På en del områder vil det tvinge seg frem en betydelig økning i offentlige utgifter som det ikke er så lett å vedta seg bort fra, fordi det er tunge drivkrefter bak, sier han.

En sentral utfordring vil være å sikre nok arbeidskraft til behovene innen pleie og omsorg, mener Bent Greve. I mange land vil en i langt høyere grad enn tidligere utvikle teknologisk baserte velferdsløsninger der man tidligere har brukt menneskelig arbeidskraft.

Finanskrise og budsjettkutt på toppen av de demografiske endringene kan få en til å lure på om vi står ved et veiskille i velferdsstatens historie. Men Giuliano Bonoli mener Europa allerede har slått inn på en annen vei – fra passive til aktive velferdsytelser. Det kan se ut som om den nordiske ideen om arbeidslinjen har spredd seg sørover de siste par tiårene.

–  Jeg og andre kolleger har inntrykk av at den nye fasen startet på 1990-tallet, før krisen. Hovedtrekkene er en reorientering bort fra ledighetstrygd og mot tiltak for å få flere i arbeid. I etterkrigstiden var hovedmålet å sikre at ledige ble kompensert for bortfall av inntekt gjennom en kollektiv ordning. Trygden tas ikke vekk nå, men målsettingen endrer seg til å oppmuntre til deltakelse på arbeidsmarkedet. Dette er et viktig trekk ved velferdens nye epoke, sier Bonoli.

Tendensen er sterkere nord for Alpene, men merkes også i de sør-europeiske landene, mener han. Modellen er attraktiv fordi den virker mer bærekraftig sett i lys av en aldrende befolkning.

Grip reformsjansen

Den økonomiske utviklingen i Europa de kommende årene vil avgjøre mye. Hvis økonomien snur til det bedre, kan det godt tenkes vi ønsker å bruke mer på velferd igjen.

– Når vi blir rikere, vil vi gjerne ha flere velferdsytelser, fordi vi synes vi har råd til det, sier Bent Greve – som samtidig presiserer at det er vanskelig å forutsi om dette vil skje denne gang.

Det er en gjennomgangsmelodi fra forskerne at velferdsstaten er noe innbyggerne ønsker. Bedre helse- og omsorgsytelser er noe velfødde europeere vil ha – vi ønsker rett og slett å bruke mer av de samlede inntektene på dette, mener Røed. Derfor bør politikerne heller ikke ha ambisjoner om å få de tunge utgiftskomponentene på budsjettene – helse, omsorg, utdanning – noe særlig ned.

Krisetider kan by på gode muligheter for å få gjennom upopulære reformer. Nå er det viktig at de europeiske lederne ikke sløser bort den politiske kapitalen på å skape forståelse for utgiftskutt som bare kan komme til å forsterke ledighetsproblemene på kort sikt, samtidig som de ikke legger grunnlag for balanse mellom inntekter og utgifter på lang sikt, mener Røed.

– Politiske ledere bør prøve å utnytte krisen vi er inne i til noe bra. Det kan være å ta initiativ til reformer av pensjonsordninger og sosiale forsikringsordninger som ikke nødvendigvis vil føre til noen veldig store utgiftsreduksjoner i dag eller i morgen, men som fører til at man kommer inn i en bærekraftig situasjon på lengre sikt, sier han.