Nordøstpassasjen avgjør russisk vekst i nord

Det blir stadig tydeligere at russiske myndigheter ser at Nordøstpassasjen er hovedveien til russisk rikdom i nord. I sommer slo Vladimir Putin fast at nye isbrytere skal bygges, og at målet er en stabil helårsrute. Med dette som bakgrunn samler nå Russland sine fremste arktiske eksperter, pluss noen inviterte utlendinger, til en prestisjetung, arktisk konferanse i Arkhangelsk i september. Behovet for en infrastruktur som gjør det mulig å utvinne og eksportere naturressursene i det arktiske Russland, vil stå øverst på agendaen. 

Fokusområdet er maritim infrastruktur – i klartekst betyr det at alle Nordøstpassasjens muligheter skal kartlegges slik at naturressursene så raskt som mulig kan veksles inn i vestlig valuta. Konferansen vil drøfte hvordan det er mulig å legge til rette for trygg arktisk navigasjon, etablering av lasteterminaler, veier, jernbaner, flyplasser og annen infrastruktur knyttet til transport av olje, gass, tømmer og mineraler. 

Russland er svært ivrige i sin streben etter å få grep om utviklingen i Arktis. Et røft og sårbart klima er en av de største utfordringene for å etablere virksomhet i Nordpolens nabolag. Derfor har russerne etablert et rombasert forskningsprogram for å utvikle et varslingssystem for klimaendringer. Arbeidet ble annonsert i fjor høst av president Dmitrij Medvedevs spesialrådgiver for klimaspørsmål, Alexander Bedritskij. Varslingssystemet skal være ferdig utviklet i 2015, og vil ifølge Bedritskij «sørge for at Russland kan prioritere sine nasjonale interesser i Arktis, primært kartlegge nye hydrokarbonfelter på russisk kontinentalsokkel». 

– Det er opplagt at Russland ikke vil kunne utnytte sine arktiske naturressurser fullt ut uten at Nordøstpassajen blir den seilingsleden russerne drømmer om, sier Salve Dahle, direktør i Akvaplan-niva, og leder av styringsgruppen for den årlige panarktiske konferansen Arctic Frontiers i Tromsø. Dahle er blant de få internasjonale deltagerne som er invitert til den kommende konferansen i Arkhangelsk. Han har gjennom mange år fulgt utviklingen i det nordlige Russland, og han ser det som svært positivt at Russland åpner for internasjonalt innblikk i prosesser knyttet til russisk ressursutnyttelse i nord. Han har selv fått anledning til å tale i den russiske dumaen, da han i 2008 var invitert for å bidra med en norsk analyse av utviklingen av nordområdene. 

Livsviktig eksportrute

Russerne har benyttet seg av Nordøstpassasjen som en kommersiell ferdselsåre helt tilbake til 1932. I 1987 ble det sendt syv millioner tonn gods gjennom passasjen, men først etter Sovjetunionens fall, og den akselererende issmeltingen de siste årene, er passasjen blitt et «hot» politisk tema – både i handels- og sikkerhetspolitisk sammenheng. Nå inngår en rask oppgradering med stor trafikkøking i Russlands ønsker for fremtiden, av den enkle grunn at passasjen vil gjøre russiske naturressurser tilgjengelig for det europeiske, det nordamerikanske og det ikke minst det asiatiske markedet. 

Arbeidet med å klargjøre passasjen og bygge transitthavner, har pågått i flere år, blant annet i Murmansk, som har fått en ny containerhavn dimensjonert for nye isfrie tider (se Mandag Morgen nr 5, 2007). Norske shippingmiljøer har vært tvilende til om Nordøstpassasjen vil kunne bli viktig, men norske Tschudi Shipping har gjennom datterselskapet Tschudi Arctic Transit allerede tatt passasjen tatt i bruk, med tidsmessig og økonomisk gevinst (se Mandag Morgen nr 3, 2011).

At Nordøstpassasjens rolle aktualiseres, harmonerer med Russlands nylagte arktiske strategi. I mars 2009 offentliggjorde russiske myndigheter et omfattende strategidokument som legger mer vekt på næringslivets muligheter i nord, enn områdets militærstrategiske betydning. Suverenitetshevdelsen tas som en selvsagt sak også opp i det nye strategidokumentet. Det betyr at Arktis fortsatt er utviklingsarena for nye våpen – og er et prioritert område å beskytte blant voksende russiske interesser, men ett av hovedpoengene i strategien er at Nordøstpassasjen skal tredoble sin kapasitet, målt i fraktet tonnasje, fra rundt seks millioner tonn til opp mot 20 millioner tonn i 2015 (se figur 1).

Thomas Conway i det kanadiske konsulentselskapet Resource Futures International (RFI) har analysert utviklingen i Nordøstpassasjen, eller Den nordlige sjøruten, som russerne betegner seilingsleden nord for Russland fra Atlanterhavet til Stillehavet. Han viser til at enkelte russiske estimater for trafikken er så høye som 35 millioner tonn i 2015. Dagens godsmengde er på om lag to millioner tonn. Hovedtyngden av frakten i fremtiden, hele 70 prosent ifølge Conway, vil være olje og gass for eksport. 

Putin har lenge ønsket seg helårstrafikk i nord, og det statseide russiske rederiets Sovcomflot har i sommer hatt testseilinger i nord. Rederiets flåtesjef Andrei Babakhanov har uttalt at siden etterspørselen etter LNG (flytende naturgass) er jevnt stigende i Japan, Kina, Sør-Korea og Singapore, blir sjøruten stadig mer attraktiv og strategisk viktig. 

Afrikansk uro – arktisk medvind

Men før Nordøstpassasjen kan ta tankskip som kan gi Asia pålitelige gassleveranser, må kanalen oppgraderes sikkerhetsmessig, og med nye isbrytere til en pris av minst fem milliarder kroner stykket. Forrige uke uttalte Chris Weafer, sjefsstrateg i ING Bank NV i Moscow til Bloomberg, at grønt lys for en helårsrute ville gjøre Sowcomflots investeringer mulige, i og med at sjøruten da vil fremstå som attraktiv for investorer.

På et partimøte i Jekaterinburg i sommer uttalte Putin  at Russland er rede til å skifte ut sin aldrende isbryterflåte, og bygge nye, både atomdrevne og diseldrevne isbrytere som vil kunne bryte opp til to meter tykk is, og dermed virkeliggjøre drømmen om en helårsrute. Isbryterflåten skal, om Putin får det som han vil, fornyes innen 2020.

Mange analytikere i Russland og i Vesten peker på at Suez-kanalen kan representere en sikkerhetsrisiko i og med omveltningene i det nordlige Afrika, og den økende kapringsfaren utenfor Somalia. Dette er momenter som øker Nordøstpassasjens attraksjon, og Sowcomflot utvider nå sin flåte med skip for arktiske farvann, og går inn i en fase der de skal samle erfaringer og gjøre seg attraktive på det internasjonale markedet.

Positive vekstprognoser

I dag utgjør den arktiske eksporten over 20 prosent av Russlands totaleksport, og Russlands arktiske områder står for rundt 20 prosent av landets BNP. Bare 1,5 prosent av Russlands 143 millioner innbyggere bor i Arktis, og folketallet har de siste årene vært synkende. Putin har selv kommentert dette problemet, blant annet i sin tale under fjorårets arktiske forum. Her pekte han på at Russland i Sovjet-tiden bygde imponerende industrisamfunn nord for polarsirkelen, men at det i dag ikke nødvendigvis er riktig, verken fra et miljømessig eller økonomisk perspektiv, å gjøre det samme.  

Med olje- og gassindustrien som nasjonale fyrtårn, har Russland hatt et tiår med vekst i BNP, bortsett fra i 2009. Prognoser fra landets finansdepartement, lagt frem i forrige uke, forteller om en antatt BNP-vekst på 4,1 prosent i 2011, og på mellom 3,7 og 4,6 prosent frem til og med 2014. Og de russiske nordområdenes evne til å levere olje, gass, mineraler og fisk er helt avgjørende for regnestykket. Men uansett er Russland totalt dominerende i forhold til andre arktiske land når det gjelder landområder i nord, befolkning og økonomisk aktivitet (se figur 2). 

Russland har satt seg som mål å bli en av verdens fem største økonomier, målt i BNP, og for å oppnå dette må russerne stelle godt med sine nordlige provinser. I sine taler henviser ofte Putin til Russland som et land med sterk forankring i nord, og han ser på Nordøstpassasjen som avgjørende i Russlands historiske arbeid for å skaffe seg kunnskap om polområdene, og den utbyggingen av forsknings- og observasjonsposter som har lagt grunnlaget for industriell virksomhet i verdens mest ugjestmilde klima. I en tid når nye naturressurser kan bli tilgjengelige på grunn av issmelting og lettere adkomst, er det naturlig og forventet at Putin bruker mye tid på å fortelle både det russiske folk og verden hva han ser som Russlands arktiske hovedoppgaver:

• Skape gode levekår: Russland vil gjennom en planlagt industriutvikling legge grunnlaget for et godt liv i nord, også for urfolk - gjennom å ta hensyn til deres sosioøkonomiske status og tradisjoner.
• Ny økonomisk vekst: Shtokman-feltet i Barentshavet, Jamal-halvøya – som nå har fått jernbaneforbindelse med resten av Russland – og Krasnoyarsk, er nøkkelnavn i en mineral- og energibasert industri som Putin mener blir svært viktig for Russland i minst 50 år.
• Ansvarlig utvikling: Økt vitenskapelig innsats og oppbygging av infrastruktur for å verne sårbar natur, er saker som plasserer Russland som en ansvarlig arktisk partner.
• Omfattende arktisk «vårrengjøring»: Putin innser at det nå er på høy tid å rydde fortidens etterlatenskaper – alt fra nedlagte gruver til atomavfall som utgjør alvorlige miljøtrusler i flere byer, ved militærbaser, flyplasser, havner og ute på tundraen.
• Internasjonal kunnskapsdeling i nord: Selv om Russland er en arktisk stormakt, innser Putin at det må kunnskapsdeling til om ressursene skal komme Russland og det globale samfunnet til gode. 

Nylig har Russland demonstrert sitt vitenskapelige engasjement i arktiske spørsmål gjennom at Moskva-universitetet utvikler en supercomputer for matematiske modeller som skal brukes i arktisk forskning. Universitetet vil i november også skyte opp sin egen satellitt, oppkalt etter grunnleggeren av den russiske naturvitenskapen, Mikhail Lomonosov, som ble født for 300 år siden i Arkhangelsk. I Norge tok Salve Dahle til orde for en fellesfeiring av Lomonosov og vår egen Fridtjof Nansen (født for 150 år siden), som også har et stort navn i Russland. Under Arctic Frontiers i januar i år ble de to feiret sammen som historisk viktige vitenskapsmenn, for å gi inspirasjon til et arktisk vitenskapelig samarbeid på tvers av landegrensene. Den norske Lomonosvov/Nansen-markeringen ble så godt mottatt av russiske myndigheter at den gjentas i Arkhangelsk i november – nøyaktig 300 år etter Lomonosovs fødsel. 

Satellitten med den berømte vitenskapsmannens navn, skal sende hjem data om atmosfæren og jordoverflaten, og Victor Sadovninichij, Moskva-universitetets rektor, har gjentatte ganger uttalt at data fra satellitten skal være tilgjengelig også for utenlandske forskere.

Akademisk legitimitet

Den arktiske konferansen i Arkhangelsk er i Lomonosovs ånd, men hvorvidt konferansen i blir et forum for reell kunnskapsdeling gjennom en åpen debatt, er Salve Dahle ikke sikker på. Men Dahle peker også på at det er positivt at Putin, som er en sterk pådriver for at Russland skal være den ledende nasjonen i nord, nå henter akademisk legitimitet gjennom sitt samarbeid med blant andre Russian Geographical Society, som har tatt en lederrolle i den arktiske debatten ved blant annet å stå som arrangør for konferansen. Russerne fremstiller nå Arktis som «Terretory of Dialouge», som det heter i konferansemateriellet. I fjor høst arrangerte Russland sitt første Arktiske forum i Moskva – en konferanse som gjennom deltakelse fra vesten og med internasjonal pressedekning åpnet for større kunnskap om Russlands arktiske ambisjoner.  

– Den første konferansen bekreftet at Russland, den største nasjonen I Arktis, har behov for en prestisjetung internasjonal arena for å diskutere arktiske problemstillinger, sier ministeren for spesielle saker Sergei Shoigu til det russiske pressebyrået Novosti. Han understreker at det fra russisk side er både ønskelig og nødvendig med et internasjonalt samarbeid i regionen.

Arktisk Monopol-spill

Til tross for vennlige ord om kunnskapsutveksling, samarbeid, globalt ansvar, og respekt for urfolks tradisjoner, forgår det et spill om ressursene i nordområdene – et spill som overfladisk sett minner stadig mer om brettspillet Monopol. I virkelighetens arktiske spill dreier alt seg om fremtidige inntekter og sikre energileveranser. Derfor forsøker nå Kina, riktignok gjennom en styrtrik stråmann, å kjøpe en del av Island for å få et brohode i Arktis. Grønlands statsminister mener at det nå er Grønlands tur til å få velstandsutvikling og større økonomisk uavhengighet. Derfor vil han «selge» landet til oljeindustien, mens Russland, som styrer spillet, kaster Storbritannia og BP ut av Polhavet, og kjøper seg arktisk kompetanse gjennom et partnerskap med verdens største oljeselskap, amerikanske ExxonMobil. 

Boring vil i de nærmeste årene bli selve ordet i Arktis. Hittil, siden det første hullet i jakten på ny rikdom ble boret i 1945, er Arktis gjennomhulet med mer enn 10.500 brønner – de fleste har vist seg å være tomme. Men Russland er i større grad enn noen av sine konkurrenter sikret gevinst.