Analyse | Koronakommisjonens blindsone

Aslak Bonde skriver om politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Koronakommisjonens andre rapport, som ble lagt frem tirsdag, gir et vell av kunnskap om hvordan det norske beslutningssystemet virker i kriser.

Når den legges sammen med den første rapporten som kom i fjor, har både forskere, byråkrater og politikere et fornyet og utvidet grunnlag for diskusjon om de mange styrings- og beredskapssystemene i den offentlige forvaltningen.

Foreløpig er det uklart hvordan politikerne kommer til å ta tak i rapporten. Denne fredagen er det varslet at det blir satt ned en ny koronakommisjon under ledelse av tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen.

Den skal granske hvordan Støre-regjeringen håndterte den foreløpig siste smittebølgen rundt jul og nyttår.

I tillegg skal den gjøre særlige undersøkelser om koronakonsekvensene for folks psykiske helsetilstand og om vår rolle i det internasjonale samfunnet under en krise.

Langt tidsspenn

Olsen-kommisjonen har frist til mai neste år. Deretter skal også denne kommisjonens rapport ut på en ny tradisjonell høringsrunde, så skal antagelig departementet bruke litt tid på å forberede en formell oversendelse av alle tre kommisjonsrapportene til Stortinget.

Først etter det er det tid for at politikerne på systematisk vis kan evaluere sin egen og forvaltningens innsats under pandemien.

Det lange tidsspennet forhindrer selvfølgelig ikke at det både for de på innsiden og utsiden er mulig umiddelbart å initiere både debatter og politikk- og systemendringer.

Dersom nye virusvarianter blir så truende at det igjen kan bli snakk om nedstengning og isolering, kommer dagens regjering ganske sikkert til å unngå noen av de feilene som Solberg-regjeringen gjorde.

Det vil i hvert fall gjelde på to områder: Skolestengning og innføring av grensekontroll og karantenehotell.

Til sammen 120.000 mennesker ble isolert på karantenehotell. Effekten er usikker, men det mest alvorlige kritikken fra koronakommisjonen dreier seg om hastverksarbeidet og det manglende lovgrunnlaget.

Kommisjonen referer justisdepartementets lovavdeling som i et internt notat klaget over at det i forslaget om karantenehotell i liten grad var omtalt hvilke lovhjemler man skulle bruke.

Departementsråden i justisdepartementet svarte forvaltningens fremste jurister med at det er «ingen grunn til å ta kampen mot tiltakene som sådan». Altså: Regjeringen hadde bestemt hva den ville, og det var irrelevant om den hadde lov til det.

Når det gjelder stenging av skolene, viser koronakommisjonen til at kommunene antagelig bidro til at det var mer hjemmeskole enn det regjeringen hadde tenkt seg. Her er det et selvstendig poeng at kommisjonen antar.

Dette gjør at også Erna Solberg kanskje skal møtes med litt større forståelse når hun hevder at det aller viktigste under krisen var å handle raskt og effektivt

Det fantes verken da, eller finnes nå, en oversikt over hvor mye hjemmeskole ulike elevgrupper i forskjellige deler av landet har hatt.

Det er også påfallende at det ikke ser ut til å ha vært noen klar forståelse i kommunene for hvem som gikk innunder betegnelsen «sårbare barn og unge».

Konsekvensen er antagelig at de som var reelt sårbare ble behandlet ulikt, men også at det er veldig vanskelig i ettertid å vurdere det som ble gjort og ikke gjort.

Skjevfordeling av vaksiner

Tar man med koronakommisjonens kritikk mot Solberg-regjeringen for at den i en viss grad satte det etablerte beredskapssystemet i regjeringen til side og at den startet skjevfordeling av vaksiner for sent, er de aller viktigste negative funnene oppsummert.

De positive tingene ved koronahåndteringen trekkes i minst like stor grad frem i koronakommisjonens rapporter, men de er i liten eller ingen grad belyst i mediene denne uken. Nyhetsredigerte medier er i slike saker alltid på jakt etter det som er avvik fra det normale, og det som kan skape konflikt.

Akkurat denne uken er ikke det et problem, men i den løpende krisehåndteringen har det åpenbart vært et stort og viktig poeng at mediene fungerer slik de gjør.

Det er de som i stor grad former offentlighetenes inntrykk av hva som blir gjort og hva som bør gjøres. Både til daglig og i krisetider er det slik at offentlige beslutninger bare virker slik de er tenkt, dersom det i offentligheten skapes et inntrykk av at de er noenlunde fornuftige.

Spørsmålet om skjevfordeling av vaksiner illustrerer poenget. Det ser nå ut til å være hevet over enhver at den såkalte tiltaksbyrden i Oslo og deler av Viken kunne ha vært mindre, dersom man prioriterte dette geografiske området i vaksinekøen.

Det ville også totalt sett ha vært mindre alvorlig sykdom, kanskje også død, dersom man hadde vaksinert flere på et tidligere tidspunkt i de mest smitteutsatte områdene.

Følgelig er koronakommisjonens kritikk sterk og klar: Regjeringen burde ha skjevfordelt tidligere.

Tidligere helseminister Bent Høies innvending – både da og nå – om at en slik skjevfordeling ikke ville ha blitt forstått, blir i liten grad vurdert av kommisjonen.

Den har ikke satt regjeringens beslutninger på det aktuelle tidsrommet inn i den politiske og generelle samfunnsdebatten.

Politisk drev

I dette ligger det ingen kritikk av kommisjonen. For å gjøre et godt arbeid er den nødt til å avgrense undersøkelsene.

Men Høie hadde unektelig et poeng i at det på vinteren og våren i fjor var en generell stemning i landet der det var lett å nøre oppunder motsetningene mellom by og land.

Dersom regjeringen på et tidligere tidspunkt hadde tatt vaksiner fra eksempelvis Molde og sendt dem til Groruddalen, kan det være at det hadde oppstått et politisk drev som hadde ført til en generell svekkelse av tilliten til både regjeringen og smittevernmyndighetene.

Det politiske drevet er i mediene, men det næres av opposisjonspolitikere som utmerket godt vet hvordan de ved hjelp av mediene kan få sitt parti til å stige og regjeringspartiene til å synke på meningsmålingene.

På dette punktet er det et nesten helt personuavhengig system som beskrives. Det er nesten komisk å se hvordan Høyre-politikere i dag har overtatt Ap- og Sp-politikernes generelle kritikk fra forrige stortingsperiode: Regjeringen gjør for lite for sent.

Dette gjør at også Erna Solberg kanskje skal møtes med litt større forståelse når hun hevder at det aller viktigste under krisen var å handle raskt og effektivt.

Koronakommisjonen har helt rett i at regjeringen i noen saker rent objektivt sett hadde mer tid på å forberede beslutningene enn den tok seg, men det viktige for Solberg-regjeringen var at opposisjonen og mediene i liten grad skilte mellom opplagte hastesaker og saker der det gikk an å vente en uke eller to for å få en forsvarlig saksbehandling.

Hadde regjeringen fått ry på seg for å være bakpå, ville den kanskje ha mistet tillit.

Eller kanskje ikke. Det hadde vært usedvanlig interessant om den nye kommisjonen, eller noen andre, satte seg fore å undersøke nettopp dette temaet under overskriften: Bedre rask enn gjennomtenkt.

Da kunne den ha tatt med en tilleggsundersøkelse om medienes direkte virkning på opinionen. Da skolene ble stengt, var det et faktum at ressurssterke familier i praksis stengte ned skolene på egenhånd.

De fikk et inntrykk gjennom mediene om at både helse og neste ferietur ble truet, dersom barna fortsatte å være sammen med sine klassekamerater.