Nanofrykt skremmer næringslivet

«Nano» betyr «dverg» på gresk, men potensialet er enormt. Tekstil- og klesindustrien jubler over mulighetene til å produsere materialer som er både lettere og mer slitesterke enn noe materiale man før har sett. Legestanden ser muligheter for mer effektiv og målrettet medisinering av pasienter. Næringsmiddelindustrien bruker nanoteknologi for å gjøre matvarer sunnere og mer smakfulle, mens solcelleprodusentene mener teknologien kan bidra til langt bedre utnyttelse av bølgelengdene i sollyset. 

Nanoteknologi er teknologi på atom- og molekylnivå (se tekstboks) og benyttes allerede i en lang rekke produkter som finnes rundt deg – i kosmetikk, rengjøringsmidler, maling, medisiner og mat. I en kartlegging gjort av Project on Emerging Nanotechnologies (PEN) ble det funnet mer enn 1300 forbruksartikler globalt der nanoteknologi er anvendt (se figur 1). Likevel er det lite vi vet om teknologiens påvirkning på miljø og helse.

I en fersk rapport som GenØk  Senter for biosikkerhet har laget på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning, slås det fast at det er et betydelig behov for mer kunnskap om eventuelle langvarige skadevirkninger ved bruk av nanoteknologi.

Forskerne har sett nærmere på hvordan ulike former for nanoteknologi påvirker miljøet og ser grunn til å advare: Arter og økosystemer kan bli skadelidende hvis en ikke er føre var.

– Det er mange ting vi ikke vet om miljødimensjonene av nanoteknologier. Noen nanoteknologier som tas i bruk nå, kan senere vise seg å ha uønskede miljøeffekter, sier Kåre Nolde Nielsen, en av forskerne bak rapporten.

Det er først og fremst frie, produserte nanopartikler som utgjør en risiko for miljø og helse. Slike nanopartikler har høy mobilitet og har vist seg å kunne trenge gjennom cellemembraner. Dermed kan de også påvirke organer, nervesystemer og arvemateriale hos dyr – og kanskje også mennesker.

Dette har man blant annet kunnet påvise ved bruk av såkalt «nanosølv». Nanosølvet har antibakterielle egenskaper og brukes i stor utstrekning i alt fra sårplaster og skjærefjøler til vaskemaskiner og sokker. Forskning har imidlertid vist at disse nanopartiklene kan trenge gjennom cellemembraner og gjøre skade på organismers arvemateriale. I et forsøk med sebrafisk fant man at nanosølv kan skade embryoer og føre til misdannelser og død. 

Et annet område som bekymrer forskerne, er bruken av såkalte karbon-nanorør. Disse nanosylindrene har egenskaper som gjør at man kan lage materialer som er opptil fire ganger lettere og hundre ganger sterkere enn stål. Teknologien brukes i alt fra elektronikk til energisektoren og beskrives i rapporten som et enormt vekstområde. Studier har imidlertid vist at karbon-nanorør har mange likhetstrekk med asbest og blant annet kan forårsake betennelser i lungene hos pattedyr.

Karbon-nanorør er dessuten svært bestandige. Risikoen er dermed stor for at de akkumuleres i naturen og kan være en langvarig kilde til miljøskade.

Rivende utvikling

Seniorrådgiver Nina Vik i Direktoratet for natur-forvaltning mener de mulige skadevirkningene som påpekes i rapporten, må tas på alvor.

− Vi ønsker på ingen måte noe totalforbud mot nanoteknologi, men vi er opptatt av å ta verstingene. I tilfeller der nanoprodukter beviselig kan medføre skade på miljøet, er vi nødt til å reagere, understreker hun.

Nanomaterialer faller i utgangspunktet inn under dagens helse- og miljølovverk på lik linje med andre stoffer, men nanomaterialenes spesielle egenskaper gjør at det kan finnes huller i regelverket.

Ifølge Vik skjer utviklingen på nanoteknologi-feltet dessuten i slik en rasende fart at det skaper utfordringer med hensyn til å regulere bruken. 

− Selv om det er gjort enkelte risikovurderinger underveis, har graden av uavhengige undersøkelser hele tiden hengt etter, sier Vik. Hun mener mer forskning er nødvendig for å forhindre eventuelle miljøskader.

Også forsker Erik Joner ved Bioforsk mener utviklingstakten byr på store utfordringer.

– Det dukker opp nye nanomaterialer nærmest hver eneste uke, sier han til Mandag Morgen.

Det finnes i dag ingen oversikt over hvor mange nanoprodukter som finnes på det norske markedet, ei heller hvor mange norske virksomheter som faktisk anvender nanoteknologi i sin produksjon.

Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) forvalter et produktregister over kjemiske produkter der en frivillig kan registrere nanoprodukter. I mars var det registrert 22 slike produkter. Ifølge GenØk kan en imidlertid anta at det reelle tallet er langt høyere. En undersøkelse utført i Danmark i 2007, identifiserte for eksempel nær 350 produkter med nanomateriale på markedet.

Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet, mener frivillig registrering ikke er godt nok.

– Når det i dag finnes 22 nanoprodukter i registeret, er det åpenbart altfor få. Bedre oversikt over hva som finnes på markedet, er nødvendig for å kunne reagere raskt dersom det skulle dukke opp ny kunnskap som krever det, påpeker han. Den frivillige registreringen i Produktregisteret, som finnes i dag, bør derfor gjøres obligatorisk, anbefaler rådet.

Frykter GMO-effekt

Erik Joner ved Bioforsk tror økende forbrukerskepsis gjør at stadig færre produsenter vil annonsere overfor omverdenen at deres produkt inneholder nanomaterialer. For fem-seks år siden var «nanoteknologi» noe industrien skrøt av på hjemmesidene sine og brukte i markedsføringen. I dag er jubelordene fjernet.

– Før kunne man se kjøleskap som reklamerte med at de inneholdt nanosølv. Siden ble dette endret til «naturlig sølv». I dag står det at det har en «antibakteriell behandling». Nanoteknologi er ikke noe man vil snakke om lenger. Industrien vet at det kan bli oppfattet negativt, påpeker Joner. Han sammenligner med debatten rundt genmodifiserte organismer (GMO). Her har skepsisen blant forbrukerne vært stor, og produsentene har stanget hodet mot veggen i møte med et restriktivt EU-regelverk.

På en nanoteknologikonferanse i februar fortalte forsknings- og utviklingsdirektør i Jotun, Bent Haflan, at selskapet bevisst har unnlatt å bruke ordet «nano» i markedsføringen av sin maling av frykt for reaksjoner fra forbrukerne.

− Karbon-nanorør er blant annet blitt karakterisert som «vår tids asbest». Selv om dette ikke er noe vi benytter i våre produkter, er vi redd for at «nano» som begrep kan bli belastet, forklarer Haflan.

Han avviser at selskapet bidrar til å skape usikkerhet hos forbrukerne ved ikke å fortelle hva produktene inneholder. Tvert imot mener han at en merking av nanoproduktene bare vil føre til unødig frykt.

− Hva er det egentlig en slik merking forteller forbrukeren? De aller fleste former for nanoteknologi er det ikke forbundet noen som helst risiko med. Ved å opplyse om at våre produkter, som er helt ufarlige, inneholder nanomaterialer, oppnår vi ikke annet enn å skremme bort forbrukerne, sier Haflan.

Skal man gå i gang med merking, må det begrenses til nanomaterialer der skadevirkninger er påvist, mener FoU-direktøren i Jotun.

Nanomat

Den sektoren der kontroversen rundt nanoteknologi trolig er aller størst, er i næringsmiddelindustrien. Teknologien brukes i dag for å endre matvarers smak, tekstur og næringsinnhold. Majones med langt lavere fettinnhold enn vanlig majones, og olje som hindrer at kolesterolet tas opp i kroppen, er blant de nye matvarene nanoteknologien har servert oss. 

Men selv om de potensielle helsegevinstene synes å være enorme, går matindustrien svært stille i dørene når det gjelder forskning på og bruk av nanoteknologi. Det forteller Ruth Baumberger Schmid, seniorforsker ved Sintef Materialer og Kjemi. 

Matvaregiganter som Kraft Foods, McDonald‘s og Unilever har i flere år forsket på bruk av nanoteknologi i mat og matemballasje, men alle understreker at de ikke har tatt teknologien i bruk i sine produkter. Ifølge European Food Safety Authority (EFSA) eksisterer det heller ingen oversikt over nanomat på det europeiske markedet.

− I Norge har jeg inntrykk av at næringsmiddelindustrien ser på mulighetene som veldig spennende, men de stiller seg avventende til utviklingen. Ordet «nano» har fått en slags varseltrekant på seg, som gjør at forbrukerne er skeptiske, sier Schmid.

Nanoteknologi finnes i et svært bredt spekter av produkter (se figur 2 nederst på siden). Ifølge Tore Tennøe i Teknologirådet, er det derfor et ønske også fra norsk industri om mer forskning på risiko og etiske aspekter ved nanoteknologi. Regjeringen har varslet at den i løpet av året vil legge fram en ny, nasjonal strategi for nanoteknologi. Tennøe håper det betyr at regjeringen vil øke bevilgningene til denne forskningen.

– Vi bør prioritere områder der teknologien kan spille en viktig og positiv rolle for samfunnet, som i utviklingen av fornybar energi, når forskningsmidlene skal fordeles, påpeker han.

– Nanoteknologi er ikke én teknologi, men mange. Derfor må vi spille både offensivt og defensivt på én gang.  Der risikoen er lav og samfunnsnytten stor, må vi satse. Så må vi være føre var der det hersker usikkerhet, konkluderer Tore Tennøe.