Verdien av avvikere

Kristin Clemet, tidligere statsråd for Høyre og fortsatt en av partiets ledende ideologer, går i rette med sitt eget parti fordi de ikke vil tillate at fastleger får reservere seg mot å henvise kvinner til abort. I innlegget på sin egen blogg peker hun på at dette ikke er noe praktisk problem. Det er et par hundre av fem tusen fastleger som reserverer seg. Det er helle ingen kvinner som har klaget over at de hindres i å få den hjelp eller tjenester de har rett til.

Vi har altså ikke for oss et praktisk problem som må løses. Vi er i prinsippenes verden. Vi er i den nye tid der det er rettighetene som gjelder og staten som garantist mot avvik. Regjeringen har bestemt at en fastlegge har å medvirke til at en pasient der og da får alt en har rett på. Det skal ikke lenger være lov å si: «Jeg reserverer  meg mot å henvise deg til abort, men min kollega i kontoret ved siden av vil hjelpe deg.» Det eneste en lege har rett til, er å reservere seg mot å delta i abortinngrep, sier regjeringen.

Pasientenes beste

Dette burde egentlig ikke overraske. Det er den samme styringstenkningen som ligger bak de nye reglene for fastleger som nå er ute på høring. Her pålegges fastlegene en rekke nye administrative oppgaver. Legeforeningen og over 2000 fastleger har protestert og sagt at de selv vil avgjøre hvordan de vil prioritere behandlingen av pasientene. De er selvstendig næringsdrivende og vil ikke finne seg i detalstyring fra statens side. Staten er overbevist om at det beste er at de sitter sentralt og bestemmer mest mulig. Fatslegene hevder at de har nærkontakten med pasientene og vet best.

De nye reglene for fastleger, enten det gjelder reservasjonsrett eller administrative pålegg, er et eklatant eksempel på den økende styringskåtheten i staten. Slik de tenker i staten for tiden, blir det selvsagt at fastleger ikke kan reservere seg mot noe som helst. Her kan en endatil argumentere med det som virkelig har vind i seilene for tiden, individenes rettigheter.

Prinsippet slo for alvor igjennom da vi fikk «retten» til selvbestemt abort. Det var den gang så pass omstridt at det var en selvfølge at leger fikk reservere seg og at de selv fikk definere hva denne reservasjonsretten innebar.

De siste årene har mye av rettighetsdebatten vært knyttet til homofile. De har rett til å få barn. Men skal kvinner flest uansett ha rett til assistanse fra statene til å få barn? Skal en lege som mener barn har rett til en far, kunne reservere seg mot å bistå en kvinne som krever sin rett?

Og hva med dødshjelp? Det er ikke langt unna at uhelbredelig syke på gitte betingelser skal kunne legge til rette for egen død. Hvor grensene vil gå mellom å unnlate å motta behandling  eller å påskynde en dødsprosess, vet vi ikke.

Spørsmålet i denne sammenhengen er om staten skal pålegge leger å handle i tråd med en pasients rettigheter eller om de skal kunne følge sin egen samvittighet og avslå å gi hjelp de ikke kan forsvare etisk.

Synlige dilemma

Et kjennetegn ved et demokrati er at en tillater dilemma å være synlige. En liten gruppe avvikere bidrar til det. Avvikere har ingen ting å vinne på å følge sin samvittighet, snarere tvert i mot. Det er en personlig belastning å stå alene mot det massiv flertallet.

Det vitner om toleranse, respekt og demokrati når  et samfunn tillater en liten gruppe å være hår i den store samfunnssuppa i spørsmål som har med liv og død og grunnleggende menneskerettigheter å gjøre.

Tidligere sto Høyre og Venstre for slike prinsipper. Nå er disse partiene avideologisert. I verdispørsmål opptrer de i økende grad som del av den kompakte majoritet.

Høyres sjefsfeminist Julie Brodtkorbs styrke er hennes enøydhet. Hun er god på å fornemme stemninger i folket. Hun har for lengst konkludert med at det er null å vinne for Høyre på å legge seg ut med Ap som vil avsette fastleger som ikke gjør som staten bestemmer.

Erna Solberg er en ideologisk pragmatiker som for tiden passer på og ikke profilere seg i saker hun har lite eller ingen ting å vinne på. Prinsipper lar hun Kristin Clemet stelle med.