Venstres tvil

Partiledere må kunne kjøre på to spor, minst. For ikke å støte viktige velgergrupper fra seg må en forsøke å være både tydelig og utydelig. En må kunne gi signaler som en regner med blir tatt godt i mot i ulike velgergrupper, samtidig som en passer på å ikke låse seg i forhold til de muligheter som kan oppstå etter et valg. Trine Skrei Grande i Venstre forsøker seg i nå i denne kunsten. Erna Solberg lykkes godt med deg i 2009 da hun avviste å ta klart stilling til Frp. Hun hold flere dører åpne.

Skei Grande sier ikke at Venstre er klar for å regjere med Frp. Hun sier heller det motsatte. Hun peker på at avstanden mellom Venstre og Frp er så stor at hun mener det blir umulig å regjere sammen. Dagsavisen referer henne i dag slik: «Hun har liten tro på at Venstre kan sitte i regjering med Frp». Liten tro, er noe annen enn fullstendig utelukket. Liten tro er også noe helt annet enn Lars Sponheims høylytte garanti i 2009 om at Venstre skulle sørge for at Frp aldri fikk regjeringsmakt. Det standpunktet har Trine Skei Grande forlatt.

Frp inkludert

Sentralstyret sier de vil ha en ny regjering og at de er åpne for å snakke med alle opposisjonspartiene om dette. Da er Frp selvsagt inkludert. I følge Dagsavisen sier Skei Grande at hun ikke vil garantere at Venstre vil være et støtteparti for en Høyre/Frp-regjering. Hun vil heller la politikken bestemme og stemme for det de er for og i mot det de er i mot. Men Skei Grande vet at en regjering må ha et parlamentarisk grunnlag. Venstre kan ikke melde seg ut av den maktpolitiske virkeligheten. De må velge Jens eller Erna.

Skei Grande sier hun vil ha en regjering bestående av KrF, Venstre og Høyre. Frp skal altså ikke få være med. Den plata spilte Venstre om og om igjen ved valget i 2009. Det ble ingen suksess. Velgerne gidder ikke høre mer på den slags drømmerier. Med et Frp som fort kan bli dobbelt så stort som Venstre og KrF til sammen, kan en begrave dette alternativet. Venstre gjør lurt i å innse det og slutte å mase om det.

Venstre vil gå til valg på at de rødgrønne bør skiftes ut. Da er det Erna Solberg som blir statsminister. Hun vil helst ha med både Frp, Venstre og KrF i regjering. Hvis det viser seg å ikke være grunnlag for at de fire kan regjere sammen, vil KrF og Venstre ende opp som støttepartier for en Høyre/Frp-regjering.

Ved valget neste år vil velgerne vite hva som blir alternativet til dagens rødgrønne regjering. Det er en regjering under ledelse av Erna Solberg og der KrF og Venstre er med og danner det parlamentariske grunnlaget. Det vil være en tabbe av KrF og Venstre om de ikke er tydelige på dette før valget.

Høyrisiko

Alternativet kunne i tilfelle være at Venstre sa klart i fra om at de ikke være opptatt av å sitte i en regjering i det hele tatt, at de kun vil fokusere på sine egne saker og ta stilling til hvem de vil samarbeide med etter valget. Men å melde seg ut av regjeringsdebatten, vil være høyrisiko for et parti. De kan fort bli uinteressante. Lars Sponheim gikk i motsatt grøft. Han skaffet Venstre stor oppmerksomhet ved stadig å komme med utspill som satte fart i debatten om alternativet til de rødgrønne. Men velgerne ble lei. Det ble mye spill og lite politikk av det. Mediene rapporterte om og om igjen om rotet på den borgerlige siden.

Trine Skei Grande og Venstre må i løpet av helgen skape større klarhet enn det vi hadde i 2009, men de kan fortsatt tillate seg en god del uklarhet. Det er over et år til valgkampen starter. I denne stortingsperioden er de borgerlige partiene tross alt opptatt av å snakke sammen og framstå samlet om en del politiske utspill. Slik opptrådte de ikke i forrige periode. Da var de mer opptatt av å etablere en hund og katt- posisjon i forhold til Frp.

Men realismen i Venstre politikk, kan det stilles spørsmål ved. At Venstre skal få gjennomslag for en rausere asylpolitikk og en tøffere klimapolitikk ved å samarbeide med Høyre og Frp, er mer en drøm enn realistisk politikk.