Vallas avsløringer

Med sin bok oppnår Gerd-Liv Valla det hun er ute etter, selv om hun får flengende kritikk for å ha vært for brutal, tatt minimalt med selvkritikk og lagt skylden på andre. Hennes versjon, subjektiv og usedvanlig hardtslående, er vel verd å lytte til.

Det er grunn til å tvile på Fougnerutvalget som konkluderte med at Valle mobbet Ingunn Yssen. Denne saken handlet først og fremst om makt og politikk. Gerd-Liv Valla hører på sett og vis en annen tid til, en tid der det er sjefen som bestemmer og der det gjelder å kjempe hensynsløst for de interesser som skal ivaretas. Det er ikke tvil om at hun mener Ingunn Yssen ikke mestret jobben som internasjonal sekretær. I LO-ledelsen mente de at Ingunn Yssen ikke var rett kvinne på rett plass. Yssen hadde et bilde av seg selv som en dyktig leder som mente hun burde høre til tetsjiktet i Ap, i det minste på statssekretærnivå. Etter Vallas mening var hun det svake ledd i LO-ledelsen. Det kunne hun ikke leve med. Yssen måtte forstå at hun ikke levde opp til kravene. Er det en ting som er brutalt vanskelig, så er det å kommunisere til en venn som en selv har ansatte at vedkommende ikke holder mål. Valle mente det var hennes sure plikt å gjøre det. Alle som har vært oppe i tilsvarende situasjoner, vet hvor lett det oppstår misforståelser. Det er ingen grunn til å tvile på at Valla begikk feil. I alle fall gjorde hun det da saken ble kjent. Da fremsto hun som en like hard og uforsonlig leder som det Yssen påsto hun var. Da begynte snøballen å rulle som førte til at hun måtte trekke seg. Hun var selv skyld i det.

Å komme i konflikt med en så sterk, direkte og krevende leder som Gerd-Liv Valla er ingen spøk. Hun utstråler makt. Man blir ikke upåvirket av å være i nærheten av henne. Hun kan nok virke uforsonlig og nådeløs.

Det er rystende å lese det Valla skriver om Fougner-utvalgets arbeid for å finne ut hva som skjedde mellom de to. Er det noe ledere bør ha lært av denne saken, er at de aldri bør finne seg i at deres lederstil blir gransket av jurister og psykologer. Det er uverdig å bli behandlet som en tiltalt og der det er de som gransker saken som også er dommere. Det er LO som må ta ansvar for det Fougner-utvalget foretok seg. LOs behandling av Valla er et skrekkens eksempel på hvordan man ikke skal behandle toppsjefer man ikke er fornøyd med.

Jens Stoltenberg og Martin Kolberg får tåle Gerd-Liv Vallas versjon av hva som skjedde. De skapte et inntrykk av at dette var en personalsak som de ikke blandet seg inn i. Det er ikke riktig. Det var en sak de i aller høyeste grad var opptatt av på politiske premisser. Åpent og ærlig refererer Valla fra sine samtaler med Stoltenberg. Hun leverer ikke noe karakterdrap på Stoltenberg, som Harald Stanghelle skriver i Aftenposten. At noen mener Stoltenberg framstår som svak og vinglete, har andre sagt før henne. På pressekonferansen sa hun også at Jens Stoltenberg på mange måter gjør en ypperlig jobb.

Valla skriver også om at Ingunn Yssen var overstadig beruset på et sommerarrangement. Vanligvis omtaler man ikke den slags til mediene. Harald Stanghelle, Olav Versto og Per Østvold mener dette er kritikkverdig. Men hvorfor gjør Valla dette? Det er for å vise hvordan Fougner-utvalget arbeidet. Påstanden var at Yssen drakk seg full fordi hun var psyket ned at Valla. Det forteller litt om nivået denne granskingen ble lagt på. Hun skriver også om Fougner som er opptatt av hvordan øynene hennes ser ut når hun er sint. Som nå, svarer Valla og Fougner fortsetter å spørre om de blir svarte.

Gerd-Liv Valla må ha lov til å hardnakket holde fast på at hun har rett og at Ingunn Yssen er brukt i et politisk spill for å ramme henne. Ydmykhet er kun en dyd dersom man er det. Vallae er ikke ydmyk. Hun er sint, skuffet og føler seg sviktet og elendig behandlet. Vi forstår henne. En av hennes svake sider er at hun er dårlig til å se saker fra andres side, men drivende god til å se saker ut fra egne premisser.

Andre organisasjoner som kommer i konflikt med sin leder, løser saken med en sluttpakke. Sluttpakker vil de ikke ha i LO. Istedenfor skal nå Gerd-Liv Valla reise rundt på LOs regning å snakke om det hun er opptatt av. Det er fagpolitisk arbeid og hennes egen skjebne. Rundt om i lokallagene får de nå høre at Martin Kolberg opptrer løgnaktig, at Jens Stoltenberg opptrer vinglete og ubesluttsom, at Kjell Bjørndalen har gitt henne dolkestøt, at Per Østvold er en sviker og Roar Flåten en svekling.

Valla er opptatt av å gjenreise sin ære og sikre sitt ettermæle. Hun har nok mange tilhengere ennå. Noen formelle posisjoner i LO kan hun ikke vente seg. Men vil hun kunne spille en rolle som meningsbærer og opinionsdanner i kraft av det hun en gang var og fortsatt er? Tiden får vise.