Valla-saken over og ut?

Per Østvold, lederen i Norsk Transportarbeiderforbund, fastslår i VG i dag at Valla-saken er over. Den vil han gjerne avslutte med å sende en hyllest til Ingunn Yssen. Hun turte og hadde styrke nok til å ta et oppgjør med en av Norges mektigste personer.

Bakgrunnen er Torstein Tranøys bok «Vallas fall», der flere fremstående personer i LO og Ap kritiserer Gerd-Liv Vallas lederstil sønder og sammen. Størst oppsikt har det vakt at de kvinnene som var med å føre Valla til topps i LO, endte opp som hennes bitreste kritikere. Det har for så vidt kommet fram tidligere. «Jern-Ellen» Ellen Stensruds fortelling om hvordan hun har opplevd samarbeidet med Valla gjør inntrykk. Gerd-Liv Valla fremstår som fullstendig ufølsom og kontrollerende person. Stensrud var en konkurrent til Valla om å bli sjef i LO. Det tok lang tid før de fikk et normalt samarbeid, og det skjedde etter at Valla i klare ordelag hadde gjort det klart at det beste var om Stensrud trakk seg. Men hun ble og var lojal mot Valla. Det var ikke noe alternativ. Det var Vallas linje som gjaldt. Slik er noen sjefer, beinharde på at deres linje skal følges. Slike sjefer vil i dag ha problemer med å få gode nok medarbeidere.

Østvold sier til VG at Valla er 50 år for sent ute med sin lederstil. Det har han rett i. Det var nok mye gråt og tenners gnissel både i LO og Ap da Haakon Lie regjerte. Beskjeden til Einar Gerhardsen om at «jeg skal knekke deg som ei lus» hadde ikke tatt seg pent ut i VG i dag.

I boken forteller Stensrud at Gerd-Liv Valla fikk fatt i listen over hvem hun hadde invitert til sin femtiårsdag. Der sto ikke Valla. Det påtalte hun, med beskjed om at det Stensrud foretok seg som LO-sekretær var politikk. Dette høres særdeles sært ut i dag. For Valla var det slik det var. Hun har røtter i den rødeste del av den marxistisk-leninistiske fløy. Hun er opplært til å tenke politikk i alt hun gjør. Hun fant seg ikke i at Stensrud halvveis offentlig markerte at hun holdt Valla utenfor. Det kunne gi signaler hun mente noen kunne utnytte. Vallas kontrollstrategi var finslipt og grensesprengende. Hun oppdaget ikke at hun trådte over grenser i sin iver etter å ha all kraft rettet mot saken, kampen som måtte vinnes. Derfor ble hun mer og mer en provokatør etter hvert som hun utfoldet sin makt som LO-leder.

Vi så det alle da hun offentlig ydmyket både Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen i striden om sykelønnsordningen. Sentrale personer i Ap og LO opplevde henne nærmest som rabiat i sin kamp for å vinne igjennom med å ivareta LOs medlemmers interesser, som hun sa.

Til slutt var det mange som hadde fått nok av Gerd-Liv Valla. Tranøys bok gir ingen støtte til påstanden om at det var noen som lå bak og fikk overtalt Yssen til å starte kjøret mot Valla for å få henne fjernet. Men etter å ha lest Tranøys bok er det god hold i påstanden om at sentrale personer både i Ap og LO brukte Yssen-saken for å bli kvitt Valla. Ingen sier det, men den ble for flere en gylden anledning.

Når vi leser om hvordan Valla opptrådte som leder, er det gode grunner for at hun i dag ikke er sjef i LO. Hun faller igjennom som leder når hun møter motstand. Hennes maktbase var i ferd med å smuldre opp. Hun oppdaget det ikke før det var for sent.

Noe helt annet er det om Gerd-Liv Valla er en kriminell, om hun er en som systematisk bryter Arbeidsmiljøloven. Det mente Fougner-utvalget når det gjaldt Yssen. Det kan vi ikke se at de har gitt en holdbar begrunnelse for. Tranøys bok belegger heller ikke påstanden om at Valla er en lovbryter. Vi kan lese side opp og side ned om andre ledere som mener hun er en elendig leder. Men det er et hav av forskjell på å utøve et elendig lederskap og å være en lovbryter.

Fortsatt er det grunn til å mane til en viss nøkternhet når man skal trekke konklusjoner om andre menneskers personlighet og påstander om at man er en lovbryter.

Det pågår fortsatt en kamp i LO om hvilken konklusjon som skal trekkes med hensyn til Gerd-Liv Valla. De som har ytret seg i mediene denne uken, er preget av sin konflikt med Valla. Det samme er Valla når hun skriver sin bok. Deres virkelighetsbeskrivelse er som natt og dag. Det betyr ikke at den ene lyver og den andre snakker sant. Det betyr heller ikke at sannheten ligger midt imellom. Sannheten er det som de enkelte aktørene sier og føler. Det som preger harde konflikter, er at det er håpløst å kunne bli enige om fakta.

Gerd-Liv Valla har fått gi sin versjon. Etter at hun har lest «Vallas fall» bør hun forstå bedre hvorfor det gikk som det gikk. Hadde hun taklet Ingunn Yssen på en bedre måte, ville hun nok klart seg som LO-leder ut perioden, men gjenvalgt ville hun ikke blitt. Valla falt for eget grep, og det var mange som dyttet på henne da de så hun var i ferd med å miste balansen.

Det er fortsatt et tankekors at LO, av alle, klarte å bruke nærmere ti millioner kroner for å finne ut om deres egen leder hadde begått lovbrudd i sin behandling av sin høyre hånd i toppledelsen, Ingunn Yssen, som hun selv hadde kjempet for å få ansatt.

Fougner-utvalget bør fortsatt stå som et skrekkens eksempel på hvordan man ikke skal løse konflikter knyttet til daglig leder i en virksomhet.