Valgstrategi og forhandlingsstrategi

De enkelte partiene har valgt en fornuftig valgkampstrategi. De rødgrønne har markert sine særstandpunkter tydeligere i valgkampen enn man vanligvis gjør i regjeringsposisjon. Det er ikke reist tvil om at de rødgrønne akter å regjere sammen videre om de får flertall.

For et par uker siden foretok SV et dristig valg. De sa klart i fra om at de trengte hjelp fra sine støttespillere for ikke å falle under sperregrensen. Det er forbundet med en viss risiko å snakke så tydelig om sin egen katastrofe. Men Audun Lysbakken har vunnet på det. Han sa det som det var, virket troverdig og har opptrådt med større slagkraft og pågangsmot i siste del av valgkampen. Han har gjort det bra i TV-debattene og framstår som en dyktig politiker, men uten den folkelige appell som Kristin Halvorsen hadde.

Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide har ikke lagt skjul på at deres mål er å komme i regjering. Men velgerne har jo oppdaget at det er stor avstand til Frp på flere områder. Derfor har de virket troverdige når de har sagt at det er lite sannsynlig at de vil klare å bli enige med Frp i forhandlinger. De har imidlertid så stor tillit til Erna Solberg at de heller vil ha henne enn Jens Stoltenberg til å danne regjering denne uken, selv om de ikke går inn i regjeringen. Dette har velgerne forstått.

Erna Solberg har sagt det samme i fire år. Hennes mål er å lede en regjering der både Venstre, Frp og KrF er med. Siv Jensen etterlater heller ingen tvil om at hun vil i regjering. Når hun legger til «ikke for enhver pris, Frp må få tydelig gjennomslag» så oppfattes det mest som noe hun må si for ikke å bli beskyldt for å være for regjeringskåt.

Partilederne har vært rimelig konsistente i sitt budskap. Det er helt avgjørende i en valgkamp. De tillitsvalgte i alle partier har sluttet rimelig godt opp om den strategien som er blitt valgt. På forhånd var det varslet at det ville bli større uro i KrF over tilnærmingen til Frp, enn det har blitt.

De siste dagene er det skrevet en god del i mediene om de enkelte partienes plan B, C eller D. Det er blitt en øvelse for kommentatorer og synsere. Partilederne har ikke gitt noen signaler.

I dag skriver Aftenposten at det ikke er sikkert at Jens Stoltenberg vil trekke seg frivillig. Det kan være, men han har neppe bestemt seg for hva han skal foreta seg. En politiker lar ikke muligheten for spill gå fra seg dersom et eget parti kan se seg tjent med det.

Partilederen har holdt fast på en strategi for valgkampen. Et element i denne har vært at den må gi et nødvendig handlingsrom om en kommer i en posisjon der en skal forhandle om posisjoner og makt etter valget. Når man går inn i forhandlinger, går en inn med en del posisjoner og krav. Det gjelder å vite hva som er det viktigste for en. Det vanskeligste i forhandlinger er ikke å definere sine krav og posisjoner, men sine smertegrenser. Flere av partilederne har snakket om at de for eksempel ikke kan godta oljeboring i Lofoten. Kompromisset kan være at det ikke blir noen aktivitet i kommende fireårsperiode, men at man foretar en konsekvensutredning.

Partiene har raskt klart sine krav. Litt verre er det å prioritere dem. Vanskeligst er det å formulere sine smertegrenser. Det blir vondere etter hvert når den interne uenigheten øker på. For som regel er det slik at man på et eller flere områder blir presset forbi sine smertegrenser. KrF og Venstre har erkjent at slik vil det sannsynligvis bli og at de derfor ikke kan gå inn i en regjering.

Det har skjedd før at partier har akseptert å bli presset over sin smertegrense på et område dersom de oppnådde en stor seier på et annet. Da er vi over i hestehandelens verden.

Velgerne aksepterer at det skjer av og til. SV i Oslo ombestemte seg og støtter nå byggingen av Lambda som nytt Munch museum mot å få en avtale om å bruke flere hundre millioner på å bygge ut Tøyen.

I dag er det ingen partiledere som vet hvor ens smertegrenser går. Nå gjelder det ikke å ha bundet seg opp så sterk at handlingsrommet for å finne løsninger er for lite. Partilederen setter i dagene framover på nye prøver. De skal kjempe på to områder, i forhandlinger med dem en ser for seg å danne regjering med, og i harde drakamper internt om hva en skal kreve og godta. En partileder må i denne situasjonen finne en balanse med å vise fasthet og fleksibilitet som blir forstått og akseptert.