Valgets lokale kvaler
Siv Jensen tar til orde for at vi bør ha kommune- og fylkestingsvalg sammen med valg til Stortinget. Det er ingen ny tanke, minnet statsminister Jens Stoltenberg om i partilederdebatten på NRK i går kveld. Hver gang ender det med at en ikke ønsker en slik ordning, fordi en frykter at kommunevalget vil komme i skyggen.
Når saken tas opp igjen, skyldes det at valgdeltagelsen ved årets valg ble lavere enn alle hadde regnet med. 62,6 prosent har stemt ved årets kommunevalg. Det er en økning på 0,4 prosent siden 2007. Tallene for fylkestingsvalget er henholdsvis 57,8 og 57,5 prosent.
«Vårt svar skal være mer demokrati og mer åpenhet» ble en parole etter terroraksjonen 22. juli. Det ble igjen til en oppfordring til folk om å melde seg inn i et politisk parti og bruke stemmeretten. Flere av partiene melder om en betydelig økning i antallet medlemmer. Det er løfterikt. Men folk har i liten grad oppsøkt stemmelokalene for på den måten å protestere mot terror, for integrering eller for mer demokrati. Folk har ganske enkelt ikke sett sammenhengen mellom terroraksjonen og et kommunevalg.
Lav valgdeltagelse ved kommune- og fylkestingsvalg er ikke et nytt fenomen. Ved valget i 1999 var valgdeltagelsen nede i 59 prosent ved kommunevalget og 55,6 prosent ved valget til fylkestingene. På 60 og 70-gtallet lå valgdeltagelsen omtrent ti prosent over dagens nivå. I 1963 var det 81 prosent som stemte ved kommunevalget.
1, 4 millioner hjemme
1,4 millioner velgere ble sittende i sofaen. Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete varsler en gjennomgang for å finne årsakene.
– Jeg er skuffet over at det ikke er en høyere valgdeltagelse. Vi må stille oss spørsmålet om hvorfor vi ikke greier å engasjere flere i lokalsamfunnet når vi vet hvor viktig valgresultatet er for kommunene, sier hun til Aftenpostene.
Spørsmålet er om vi vet at det er så viktig. Det kan jo være velgerne opplever at det ikke er så viktig som politikerne vil ha det til. Navarsete er ikke fremmed for at en slik følelse av avmakt kan ligge bak.
– Hvis velgerne føler at de uansett blir styrt fra Oslo, regjeringen, departementene og direktoratene, så får du en avmakt som fører til at færre deltar, sier Navarsete. Her kan hun være på sporet av viktige sammenhenger.
Liv Signe Navarsete er oppmerksom på at mange kommuner holder på å segne under stadig større doser statlig styring. Hun har varslet at hun vil ta for seg disse utviklingstrekkene i en melding som kommer i høst.
Kommunale stridssaker
Hvis kommune og stortingsvalget blir slått sammen, vil det føre til at kommunale stridssaker i mindre grad vil prege riksmediene. Men det vil ikke bli borte. Politikerne vil være opptatt av å trekke fram saker fra kommunene for å illustrere hva politikk handler om i velgernes lokalmiljø. I de regionale- og lokale mediene, vil ikke de aktuelle sakene på kommune og fylkestingsnivå bli fortrengt.
Det er ingen krise for demokratiet om det ikke er flere enn 60 prosent som stemmer. Spørsmålet er om vi kunne fått flere til å stemme både til stortings- og kommunevalg hvis disse valgene ble holdt sammen hvert fjerde år. Det er utmerket med mer kunnskap om hvorfor folk sitter hjemme. Det er selvsagt mulig å spørre folk om de ville ha stemt dersom det var stortings- og kommunevalg samtidig. Svarene ville ikke være verd særlig mye. Det er praksis som teller. Hvis folk skal holde orden på tre stemmesedler, er det jo en fare for at de synes det holder med å benytte to av dem. Da vil det sannsynligvis gå ut over oppslutningen om fylkestinget.
Fylket er temmelig utydelig for folk. Det ville neppe blitt ramaskrik om vi droppet fylkestingsvalget og lot fylkestinget bestå av representanter fra kommunene. Skulle Erna Solberg vinne valget i 2013, må vi belage oss på en ny runde på om vi trenger dagens fylker.
Tiden er overmoden for å gå nye runder på vårt styringssystem knyttet til ulike forvaltningsnivåer. Det er viktigere enn om vi har valg hvert annet år.