Uverdig i Idrettsforbundet

Det er en uverdig forstilling som utspilles i Oslo tingrett for tiden. Tidligere generalsekretær Ivar Egeberg har tatt ut tiltale mot sin tidligere arbeidsgiver med krav om fem måneders etterlønn. Egeberg er tindrende klar på at han fikk sparken. Idrettsforbundet, representert ved advokat Erik Christopher Aagaard, sier Egeberg sa opp stillingen selv og ikke har rett på etterlønn.

Bakgrunnen for at Ivar Egeberg forsvant ut fra generalsekretærstolen var de store underskuddene som ble avdekket i 2004. Det førte også til at Kjell O. Kran, som da var Idrettspresident, måtte trekke seg. Men første mann ut var Egeberg.

- Det er ingen tvil om at Ivar Egeberg fikk sparken. Det finnes ingen annen definisjon på det i mitt hode, sa Kran i sin vitneforklaring.

Dermed skulle en tro saken var avgjort. Men nei. Tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl vitnet også. Han sa også at det ikke var tvil om at Egeberg ble sparket. Det samme mener tidligere assisterende generalsekretær Grethe Johnsen. De refererte til et møte 11. februar 2004 der Egebergs stilling var tema. Dette møtet kjente ikke Idrettsforbundets advokat til.

Når Idrettsforbundet pådrar seg et underskudd på 30 millioner, er det ikke noe å si på at de ansvarlige må ta konsekvensen av det. Kjell O. Kran var tydelig på det i forhold til Egeberg. Han sendte ham ikke et brev eller en e-post med beskjed om at han var sagt opp. Det er ikke slik det foregår. Han formidler tydelig til Egeberg at tiden er ute, eller som han sa i retten: «slaget var tapt». I en slik situasjon forstår en sjef at det bare er å si opp stillingen sin. Egeberg hadde utøvd både dårlig skjønn og dårlig ledelse dersom han hadde svart Kran med at han ikke ville trekke seg. Det ville tilspisset situasjonen.

Idrettsforbundet og deres advokat later til å mene at en sjef må få den slags inn med teskje. Det er ikke meningen. Godt lederskap er å forstå hvor landet ligger også når det gjelder ens egen posisjon.

Ivar Egeberg har jobbet i idretten i årevis. Ofte kan det i slike situasjoner bli et problem at sjefen innser for sent at slaget er tapt. Det gjorde heldigvis ikke Egeberg.

Når en blir bedt om å slutte, har en i realiteten ikke noe annet valg enn å si opp selv. Da tar man på en måte regien over sin egen situasjon og kan gi en begrunnelse som ofte, dessverre, viser seg ikke å være den egentlige grunnen.

I slike situasjoner skal man han etterlønn som avtalt. Og fem måneders etterlønn er ingen ting å bråke om. Det er skammelig at Idrettsstyret ikke vil gi en medarbeider som har lagt ned så mange timers arbeidsinnsats langt ut over normal arbeidstid en slik kompensasjon.

Idrettsforbundet burde aldri latt denne saken havne i retten. Slikt løser man på kammerset.

Hvis motivet for den steilhet som her vises, er å markere at man mener Egeberg skal straffes fordi han har ansvar for store underskudd, må en ta rev i seilene. Egeberg har gjort så godt han har kunnet. Ingen har garanti for at man vil lykkes på toppen.

Hvis man ovenfor medlemmene vil markere at man er imot sluttpakker, får man også besinne seg og forklare medlemmene hvordan Arbeidsretten er å forstå og hva som er vanlig i slike situasjoner.

Det er komplett uforståelig at Norges Idrettsforbund har havnet i en slik rettssak. Det er prisverdig at Ivar Egeberg orker å ta den belastningen det er å ivareta sine rettigheter.

Ut fra det vi har lest i mediene, må Idrettsforbundet belage seg på et smertelig tap i retten. Hvis så skjer bør idrettspresident Tove Paule be om unnskyldning for at man har behandlet en av sine mest betrodde ledere særdeles dårlig. Ikke ved å gi ham sparken, men ved ikke å gi ham en skikkelig behandling i henhold til det som var avtalt.