Utsendelse av asylbarn

Det enkleste på kort sikt for regjeringen vil være å la de 463 barna som har bodd i Norge mer enn tre år og som har fått avslag på asyl, få bli i landet. Selv folk fra Frp som bedyrer at de ønsker en streng asylpolitikk, reagerer på at vi skal sende barn som har bodd her langt mer enn tre år, ut av landet.

Regjeringen har imidlertid bestemt seg for å føre det de kaller en rettferdig asylpolitikk og de er klare på at de ikke vil gripe inn i enkeltsaker. Regjeringen mener det er urettferdig å tvinge noen til å reise ut av landet og la de som nekter, få bli.

Tre av fire fylkeslag vedtok i helgen av sakene til de rundt 460 asylbarna skal stilles i bero fram til regjeringen har lagt fram en melding til Stortinget om «barn på flukt». Det virker ved første øyekast rimelig. Svakheten med å knytte de 460 asylbarnas skjebne opp mot meldingen om «barn på flukt», er at regjeringen ikke har tenkt å endre politikken på dette området. Både statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo sier mer eller mindre rett ut at det er helt uaktuelt å innføre en regel som sier at barn som ha vært her tre år skal få bli. Det vil være å la barnas beste gå foran såkalte innvandringspolitiske hensyn. Innføres en slik regel, kan en være ganske sikker på at mange som søker opphold i Norge vil sette alt inn på å nå tre års-grensen.

Regjeringen ønsker å gjøre det tindrende klart at det ikke er noen løsning å bli i landet etter ta en har fått avslag. Et land kan ikke ha som politikk at det skal lønne seg å oppholde seg ulovlig lengst mulig. Samtidig kan en ikke se bort fra at et barns rett til å få bli i et land der det vokser opp, øker med årene. I en rettsstat som Norge kan vi ikke  tvangsutsende et barn på seks, syv år som er født her. Vi kan heller ikke splitte opp og tvangsutsende et foreldrepar med et felles barn på åtte år til to forskjellige land. Dette vil være et grovt overgrep mot et barn.

Flere foreldre med barn som er tre år, kan sendes ut fordi det er ganske opplagt at de ikke har noen som helst beskyttelsesbehov og de kan sendes til land der det er trygge forhold.

Det hjelper ikke å la saken stilles i bero til regjeringen legger fram en stortingsmelding som ikke vil forandre noe som helst. Det vil heller ikke være rettferdig å gi alle de 460 asylbarna amnesti. Vi tror regjeringen har rett i at et amnesti til alle de 460 vil føre til at flere vil komme til Norge. Om noen år er vi like langt.

Løsningen er heller ikke å tvangsutsende alle de 460 barna. Vi kommer heller ikke videre med å be UNE behandle alle sakene på nytt. Det er åpenbart at de fleste av disse ikke har et beskyttelsesbehov. Løsningen er å starte med tvangsutsending. De 460 barna hører til 35 ulike land. Det er bare 24 barn som hører til Etiopia. En må begynne med å sende ut til de landene de som sendes ut ikke vil møte vesentlige problemer. En må stille i bero tvangsutsendelser til de mest urolige landene. Etter at en del tangsutsendelser er foretatt, vil ventelig en del reise frivillig. Til slutt vil vi sitte igjen med et mindre antall barn der det kan være grunnlag for et amnesti.