Utilfredse ledere innen helse og sosial

I AFFs lederundersøkelse oppgir hele 85 prosent av lederne i finansnæringen at lederjobben er verdt innsatsen. I industrien sier 83 prosent av lederne det samme. Innen helse og sosial-sektoren er det derimot bare mener at lederjobben er verd anstrengelsen. Det står litt bedre til hos andre ledere i offentlig sektor.

William Brochs-Haukedal er professor i ledelsesfag ved Norges Handelshøyskole og en av forskerne bak AFFs lederundersøkelse. Han sier til Ukeavisen Ledelse at det er vanskelig å si noe sikkert om årsakene, men peker på at man betingelsene er bedre i næringslivet.

Når det er lederen i finansbransjen som er mest fornøyde, kan dette ha sammenheng med at resultatene er så tydelige.

– Mens finansbransjen feirer på flotte restauranter, får en skoleleder kanskje en pose Twist for vel utført jobb. Jobber du i finans har du et herlig kontor, fin utsikt og aircondition. Er du lærer, jobber du i et skolebygg som sannsynligvis er så gammelt og dårlig at det er helsefarlig. Dette er satt på spissen, men det er et faktum at det er store forskjeller i rammene ledere har rundt jobbene sine. De lever i to forskjellige verdener, sier Brochs-Haukedal.

Motivasjon

Men lederne innen helse og sosial har nå en gang valgt denne bransjen framfor «pengejaktbransjen». Der vil de i alle fall ikke trives. De søker en dypere mening med jobben sin. Derfor svarer 86,6 prosent av lederne i helse og sosial at de blir motivert av å gjøre tilværelsen bedre for andre mennesker. I finans er det en langt lavere lederandel, 68,3 prosent, som sier det samme.

Administrerende direktør i arbeidsgiverforeningen Spekter, peker på at trykket på ledere i offentlig sektor har økt de siste årene. De pålegges stadig flere administrative oppgaver. Samtidig forventes det økt effektivitet og at man som leder søker konsensus framfor å skjære igjennom og fatte avgjørelser det er uenighet om.

Ole Petter Melby, administrerende direktør i Isco Group, har inntrykk av at lederen i offentlig sektor er mest opptatt av mangelen på ressurser. De opplever at den sektoren de er i, er underfinansiert.

Når man står i et krysspress år etter år og opplever at en ikke har nok handlingsrom til å få gjort noe med de problemene en står oppe i, påvirker dette opplevelsen av å være leder. Ledere trives best når det er samsvar mellom oppgaver og ansvar og at man har de ressurser som skal til for å få gjort de oppgavene en er pålagt.

Slik er det ikke i helsesektoren mange steder. Der må de forholde seg til lover som gjør dem til lovbrytere. Det skjer fortsatt pluss minus hundre tusen brudd på Arbeidsmiljøloven i landets sykehus. Pasienter får ikke behandling innen den fristen de har krav på. De får ikke de rettighetene de har krav på. Det er politikerne som har ansvaret for å gi løfter som det ikke er ressurser for å innfri. Det er surt at det er ledere i helsevesenet som må dele ansvaret, for de er de som møter pasienter og ansatte som er frustrert.

Lever med det

Politikerne vet at det er slik, men det ser ut til at de mener det må være slik. Det ser ut vi bare må leve med at ledere inne helse og sosial kommer dårligst ut. Ledelsen på ulike nivåer og Spekter forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Og det skjer mye god bevisstgjøring av ledere innen denne sektoren.

I går kom meldingen om at helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) strammer nå kraftig inn sykehusenes frister. Sykehusene må nå gi pasienter som trenger helsehjelp en innkalling og en forpliktende frist innen 10 virkedager, mot tidligere 30 dager. I tillegg pålegger Støre sykehusene en plikt til å skaffe pasienter behandling eller konsultasjon på et annet sykehus, dersom sykehusene ikke makter å overholde fristen som legen har satt.

Dette er ingen i mot. Det er bare jubel å høre. Men når det ikke følger ressurser med, vil dette ytterligere øke gapet mellom rettigheter og hva man faktisk får tilbud om. VG skrev denne uken om en kvinne som måtte vente i åtte dager på en operasjon. Hun var lagt inn og ble bedt om å faste for å forberede seg til operasjon hele seks ganger. Grunnen til at hun måtte vente, var at kapasiteten ikke har stor nok. Det var andre det hastet mer for.

Dette tilfellet er ikke representativt, men det å illustrere det faktum at det ikke er samsvar mellom pålagte oppgaver og de ressurser som stilles til disposisjon. Ledere innen helse og sosial har etter hvert fått en del trening i å forholde seg til virkeligheten slik den er. Slik sette kan man se det som positivt at ikke flere gir uttrykk for større misnøye med at teori og praksis, rettigheter og tilbud ikke henger sammen inne helse og sosial.