Unngår «SV-fella»

For partiledere så vel som andre ledere gjelder det å sikre seg handlefrihet så lenge som mulig. Men når det må fattes en beslutning, så gjelder det å gjøre det. Mens man venter på det tidspunktet da en må bestemme seg, må en ha en retning, ikke vingle fram og tilbake. Det er slik Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande leder sine partier. Retningen er klar, og det er konsistens i det de sier om regjeringsspørsmålet etter valget. Budskapet er følgende: De vil heller ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg. De vil helst delta i en regjering sammen med Høyre uten Frp, men de er åpne for å delta i en regjering der også Frp er med. Den politiske avstanden til Frp er imidlertid så stor at de regner det som usannsynlig at de vil sitte i regjering med Frp. Dersom Høyre og Frp alene har flertall i Stortinget, utelukker de at de vil være med i en «blå-blå regjering». De vet at de ikke vil få nødvendig gjennomslag for sin politikk dersom Høyre og Frp ikke trenger dem for å sikre et flertall.

Dette forstår velgerne. Venstre og KrF er tydelige nok. Tydeligheten ligger i dette at de heller vil ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg og at de ikke motsetter seg å støtte en regjering der Frp er med. Dette var de utydelige på ved valget i 2009.

Erna Solberg og Siv Jensen er også tydelige nok i regjeringsspørsmålet på dette tidspunktet. De er ikke tjent med å bevege sine posisjoner før valgresultatet er klart. De fire borgerlige partiene står fritt til å markere det de er enige om og det de er uenige om. Derfor ser Frp det som udramatisk at Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande opererer med lister over hva de er uenige med Frp om. Dagsavisen trykte listen i går, og skriver i dag om uenigheten på borgerlig side. Lite nytt.

Enda en gang snakker Jens Stoltenberg om kaoset på borgerlig side og ber om en avklaring på hvem som skal danne regjering etter valget. Å mase enda mer om regjeringsspørsmålet vinner han neppe mange stemmer på. Velgerne har sans for at det avklares hvem som vil danne en regjering etter at valgresultatet er klart. Når Ap og Jens Stoltenberg gjør det bedre på meningsmålingene, skyldes det at de lykkes med å angripe den politikken Høyre og Frp kjører fram. Det er påfallende at de to partiene ikke er enige om bruk av oljepenger, bompenger, finansiering av veiprosjekter, egenandeler og rettigheter inne helse og omsorg og asylpolitikken. Dette gir Jens Stoltenberg gode poenger i enhver debatt. Stoltenberg kjører på, og Erna Solberg kommer ikke skikkelig på offensiven.

SV lider nå av sin trofasthet mot det rødgrønne prosjektet. Ser en perioden SV har sitter i regjering undrer ett, har de mistet velgere måned for måned. Å tro at man skulle kunne snu trenden ved å gjøre en god valgkamp og ha partilederen utenfor regjeringen, viste seg å ikke slå til. I helgen sendte SV ut et sårt rop om hjelp i alle kanaler. De tynges til jorden av byrden ved å ha makt, for den som har makt, må ta ansvar. Landets «grønne idealister» ser ut til å vende SV ryggen og flokker seg rundt Miljøpartiet De Grønne.

Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide vil unngå SVs skjebne. De vil sikre seg handlefrihet så lenge som mulig. Hvis de ikke gjør et bedre valg enn det de siste meningsmålingene viser, vil det være for stor risiko å ende opp i en regjering sammen med Høyre og Frp. Da må de nøye seg med en posisjon der de i alle fall får større innflytelse over en regjering ledet av Erna Solberg enn de har over dagens rødgrønne regjering. Da står de også langt friere til å «snakke fram igjen» sentrum som en egen posisjon i norsk politikk.