Toppverv uten betaling
Nils Tore Andersen jobber omtrent 1000 timer i året som leder for Kirkerådet, men han får ikke fem flate øret for å ha påtatt seg toppvervet i Den norske kirke. De valgte medlemmene i Kirkerådet som bruker noen titalls dager i året på oppgaven, får heller ikke betalt, skriver Vårt Land.
For en lykke for en organisasjon å ha medarbeidere som er rede til å gjøre en så stor innsats uten ekstra betaling, skulle en tro. Men det er ikke slik kirkeledelsen føler det. De gjør det visst ikke med glede, men fordi de må, fordi de ikke synes de kan noe annet. De vil helst ha betaling. De har til og med vedtatt at kirkerådslederen skal ha et honorar på 60.000 kroner og at rådsmedlemmene også skal honoreres.
Prøvd å presse
– Vi har prøvd å presse Kirkedepartementet til å bevilge de nødvendige midlene til dette. Og vi har purret statsminister, kirkestatsråd og ekspedisjonssjef på denne saken. Men til svar får vi bare høre at vi må finne dekning for slike kostnader innenfor den summen som Kirkerådet totalt får bevilget fra staten, forklarer Andersen til Vårt Land. Rådet har så mange viktige oppgaver som skal løses at de ikke synes de kan redusere staben for å få rom for styrehonorarer.
Det er jo alltid slik at hvis man bruker mer penger til lønninger, blir det mindre penger til andre aktiviteter. Kirkerådet har full frihet til å honorere seg selv. Departementet tenker vel slik at de i mange tiår har gjort jobben sin uten honorarer, så hvorfor er det så viktig med honorarer akkurat nå. I så fall får kirkens egne organer selv prioritere pengebruken. Så pass selvstyre har de.
Nils Tore Andersen er pensjonist og har anledning til å bruke mye tid på oppgaven. Han synes sikkert det er mer interessant å jobbe med kirkesaker enn å sulle rundt i hagen. Men man kan selvsagt argumentere for at han bør få penger for jobben. 60.000 er ikke mye. Markedslønn for et så pass krevende verv er mange hundre tusen.
Uakseptabelt og umulig
De tre som stiller på valg som ny leder i Kirkerådet synes det er «uakseptabelt» og «prinsipielt umulig» at det er slik. Ved å stille opp sier de det motsatte, at det er akseptabelt og prinsipielt mulig. Slik har det vært flere tiår. Betalingsvilligheten for verv er imidlertid på vei inn i kirken. I dag kan en få honorar både for å sitte i bispedømmeråd og fellesråd.
Hvis Den norske kirke definerer seg som en offentlig virksomhet, må de som bekler offisielle verv få betalt slik de får det rundt om i kommunene. Hvis de definerer seg som en frivillig organisasjon, er tradisjonen at man helst ikke betaler sine tillitsvalgte. Men også her er det endringer på gang. I frivillige organisasjoner er det ikke klare grenser for hvem som skal honoreres og hvem en forventer gjør en frivillig innsats. Også i det frivillige er markedet på vei inn. Hvis man må hente inn en dirigent eller trener utenfra egne rekker, er en villig til å betale. Fortsatt der det slik at det frivillige arbeidet bæres oppe av slike som Nils Tore Andersen, som gjør en formidabel innsats uten å få betalt.
Dekning av kostnader og tapt arbeidsinntekt får imidlertid de fleste. En forventer ikke at folk skal bli trukket i lønn for å påta seg et verv. Det har også Kirkerådet råd til.
Frivillige skal styre
Når lederen av Kirkerådet ikke får skikkelig betalt, er noen bekymret for at dette kan svekke demokratiet i kirken. Her er tanken den at det er lekfolket, de frivillige, som skal ha styringsansvaret slik politikerne har det i samfunnet for øvrig. Hvis det å være leder for Kirkerådet innebærer at man må bruke en halv stilling på det, begrenser det selvsagt hvem som kan påta seg et slikt verv. Da blir dette en jobb for pensjonister eller folk i frie yrker med god råd eller som er rede til å tjene lite. Hvis Den norske kirke hadde lagt til rette for at vervet kunne skjøttes med om lag 10 timers arbeid i uka, ville mange flere kunne sagt ja til å stille på valg. Det kan en klare med noe tid på dagen og bruke kvelder til å lese alle de dokumentene som følger med kirkelige verv.
Slik ønsker ikke Den norske kirke å ha det. De vil han en synlig kirkerådsleder som representerer kirken ut av og er med på alt mulig, nettopp for å markere at kirken er styrt av andre enn ansatte. Arbeidstakerorganisasjonene har løst det på en annen måte. Der velger de sin øverste leder. Den valgte leder blir i praksis ansatt som daglig leder.
I Den norske kirke er biskopene det nærmeste man kommer valgte ledere. Når kirken nå får en ny preses, som skal representere kirken utad, kan det være det blir litt mindre å gjøre på kirkerådslederen, med mindre de blir veldig opptatt av å markere at det er den valgte kirkerådslederen som formelt sett er den øverste leder, ikke preses.