Tofte uten staten

Per Olaf Lundteigen satt oppe til langt på natt etter festkvelden lørdag på Senterpartiets landsmøte for å snekre i hop en redningsplan for Södra Cell og store deler av norsk skogindustri. Han jobbet godt i kulissene og fikk fylkesparti etter fylkesparti med seg. Til slutt satte ledelsen seg til motverge. Det Lundteigen foreslo ble så dyrt at de hevdet det var nytteløst å foreslå det. Realismen vant fram. Men Lundteigen har neppe gitt seg. Denne uken er han nok mer aktiv som bakspiller enn noen sinne. For dette er en skjebneuke for Tofte. Det skal være viktige møter med alle som kan tenkes å ha en interesse av at Tofte skal fortsette.

Timeglasset er i ferd med å renne ut. Svenske Södra Cell vil stenge fabrikken 1. mai om det ikke melder seg kjøpere som er villige til å legge nok penger på bordet. Hvor mye mer Södra Cell forlanger enn det som fram til nå er høyeste bud, er ikke offentlig kjent.

Tap av arbeidsplasser

Hvis Tofte legges ned, reduseres kapasiteten for mottak av tømmer med 25 prosent. Dette vil ha store konsekvenser for hele skogindustrien på Østlandet. Det snakkes om tap av mellom tre og seks tusen arbeidsplasser. Noen skogeiere vil da kjøre tømmer til Sverige. Det er svenske skogeiere som eier Södra Cell lite begeistret for. På den andre siden: Hvis Tofte forsvinner, blir overkapasiteten i bransjen redusert. Det kan gi høyere priser. Derfor vil Södra Cell ha noe igjen for å selge Tofte. Det er ikke nok å sette stopper for underskudd.

Røster fra Arbeiderpartiet krever at staten blar opp og kjøper 40 prosent av Tofte. Næringsminister Trond Giske sier i praksis nei i et intervju med Finansavisen i dag. I følge Giske er ikke staten en bedre eier av en treforedlingsbedrift enn andre. Det har han selvsagt helt rett i. Det er dessuten ikke kapital som er problemet. Utfordringen er å få til lønnsom drift av Tofte.

Hele skogindustrien lider av elendig lønnsomhet. Før helgen meldte Vafoss i Kragerø (tremasse) og Hellefoss i Hokksund (bokpapir) oppbud. I fjor avviklet Peterson sin fabrikk i Moss, og Norske Skog la ned fabrikken sin på Follum. Papirfabrikkene på Ranheim og Follafoss med til sammen 330 ansatte ble også avviklet i fjor.

Skogeierne i Vestre Viken og i Agder og Telemark er interessert i å legge inn et høyere bud på Tofte, men de vil at staten skal bidra. Staten er på gli. Samferdselsdepartementet har åpnet for at lengden på vogntog kan økes fra 22 til 24 meter. Slik er det i Sverige. Men det hjelper lite med økt lengde dersom vekten må være den samme. I dag er vektgrensen 54 tonn. I Sverige kan lastebiler på 60 tonn suse av gårde. Det bør vi også kunne akseptere. Skogindustrien er en viktig næring. Vi får tåle at den sliter noe mer på veiene.

Det er en god modell at skogeierne også blir eiere av den fabrikken de skal levere mye av tømmeret sitt til. Skogeierne kan da vurdere om de kan gjøre noe med prisene for tømmeret de leverer for å oppnå lønnsomhet i hele verdikjeden.

Det ble et moderat lønnsoppgjør i år. De ansatte bør gjøre det klart at de er rede for lønnsfrys inntil Tofte gir tilfredsstillende lønnsomhet.

Skog som asfalt

Det er ikke til å unngå at papirfabrikker må stenge. Grunnen er at digitaliseringen fører til at papirforbruket går ned. Skogen er samtidig en fornybar ressurs. Skogeierne er opptatt av å finne nye anvendelsesområder for tømmer. Her kan staten bidra. Da Viken Skog overtok Follum fabrikker, var ikke tanken å drive videre papirproduksjonen, men å drive nyskaping. Det samme skjer i Sverige. Her er de i gang med flere nyskapinger. I siste nummer av Veckans Affärer presenteres noen av dem. En form for asfalt basert på tremasse prøves ut på parkeringsplasser og mindre trafikkerte veier. Det eksperimenteres med fiberoptikk knyttet til nanocellulose som kan gi lysende overflater. Fiberbasert materiale forsterket med kjemikalier inngår som elementer i verktøy. I tillegg eksperimenteres det med å utvikle trevirke til nye former for miljøvennlig brensel.

Det er slett ikke sikkert skogen har sagt sitt siste ord i digitaliseringens tidsalder.