Tilliten til EU rakner
I går kveld publiserte The Guardian en meningsmåling fortatt av EUs eget «organ» for den slags, «Europabarometeret», som viser at tilliten til EU som institusjon er sterkt fallende. I Spania var det i 2007 23 prosent som hellet i retning av ikke å ha tillit til EU som institusjon. Nå er tallet 72 prosent. For Storbritannia er tallene henholdsvis 49 % og 69 %, i Tyskland 36 % og 59 %, i Frankrike 41 % g 56 %, i Italia 28 % og 53 % og i Polen 18 % og 42 %.
At krisen i Spania slår sterkt ut, bør ikke overraske noen. Men både i Tyskland og Frankrike – som ikke er rammet av krisen på samme måte – er det påfallende at det nå er et flertall i befolkningen som er i ferd med å gi opp troen på og tilliten til EU.
I Storbritannia har det alltid vært sterk motstand mot EU. Når mistilliten til EU preger over to tredjedeler av befolkningen, har David Cameron konkludert med at han må foreta seg noe. Han varslet en folkeavstemning om EU i vinter. EU har ikke lenger nødvendig legitimitet blant britene. Det er en situasjon man ikke kan leve med i lengden. David Cameron ønsker at Storbritannia fortsatt skal være medlem i EU, men har konkludert med at det må overføres makt fra Brussel til parlamentet i London om de skal fortsette å være med.
Cameron snakker jevnlig med sentrale politikere i EU om en drastisk kursomlegging i EU. Han vil frata Brussel makt og bygge opp om nasjonalstatene. Han vil at EU skal være det de var før de innførte euroen. Samtidig erkjenner han at euroen er en realitet. Dette får eurolandene finne ut av, men EU må legge til rette for at Storbritannia blir et fullverdig medlem utenfor euroen og med rett til å styre sin egen økonomi. Slik vil Cameron ha det – og nok stadig flere med ham.
Det er euroen som er problemet. EU-lederne har vedtatt at de skal gå motsatt vei av den kursen David Cameron staker ut. Løsningen er å nedbygge nasjonalstatene og bli en europeisk stat med felles valuta, bankvesen, skattesystem og regjering. Neste skritt skulle være en bankunion og felles bankinspeksjon. Dette arbeidet har i praksis stanset opp. EU håper sentralbanken har den handlefriheten de trenger for å holde utviklingen på finansområdet i sjakk. Hvis en etter hvert klarer å få de økonomiske hjulene til å gå raskere slik at det skapes vekst, kan en klare å lirke seg ut av krisen på den måten. Men her er det så langt stagnasjon og lite vekst å se.
EU-lederne kan nøkternt konstatere at de ikke har befolkningen med seg på å overføre større ansvar og mer myndighet til Brussel. Ingen vet hva som vil skje i Italia. Det ser ut til at de nå klarer å få en rimelig EU-vennlig regjering opp og stå, men det er en skjør plante. EU får ikke italienerne med på den kuttelinjen EU ha kjørt de siste to årene.
For under en uke siden gjorde president i Europakommisjonen, José Manuel Barroso, det klart at kuttepolitikken hadde nådd en grense. Om det var uttrykk for en erkjennelse av at politikken ikke virker eller om han innser at det er umulig for politikerne med på kjøre videre med store kostnadskutt, er ikke godt å si.
Poenget er i alle fall at EU er kommet i tvil om veien videre. I verste fall kan hele EU rakne av mangel på oppslutning og legitimitet og det faktum at den politikken de har ivret for ikke gir resultater. I beste fall redder de euroen og EU snubler seg videre. Men de vedtakene de har fattet om å ta de siste skrittene mot å bli en europeisk stat, kan de bare glemme. Velgerne kommer til å sette foten ned.